Det var mange profeter i det gamle testamentet. De var kallet av Gud for å forkynne evangeliet om omvendelse og syndenes forlatelse til folket. Den siste som nevnes var profeten Malakias, som levde fire hundre år før Jesus.
Siden vi ikke har profetbøker fra denne firehundreårsperioden fram til Jesu fødsel, fristes vi ofte til å tro at Gud heller ikke sendte profeter i denne tiden. Det er selvsagt feil. Allerede tidlig i det nye testamentet leser vi om en av dem Gud sendte i denne tiden. Hun het Anna. Hun hadde allerede virket lenge da Jesus ble født, og var da på slutten av sin profettjeneste.
Hun nevnes i bare tre vers i Luk 2:36-38. Men det som står, viser oss at hun var en åndsfylt og trofast profet. Gud lot henne til og med få en opplevelse som ingen av de andre store profetene før henne fikk. Hun fikk se den nyfødte verdens frelser, som hun hadde forkynt om i mer en 60 år.
Anna hadde det perfekte navn til å forkynne om den kommende frelser. Anna betyr «Nåde».
Hun var av Asjer stamme. Det var stammen som fikk landområdet lengst nord og ute ved kysten, det som i dag er sør-Libanon, eller gamle Fønikia med Tyrus og Sidon. De var etterkommere etter Jakobs andre sønn med Silpa. Asjerstammen tilhørte de ti stammene i nordriket, som ble bortført av Assyrerne i år 722 f.Kr, en god stund før sørriket ble bortført til Babylon i 586 f.Kr.
Asjer stamme blir omtalt som en av de ti tapte stammer, som vi ikke vet hvor ble av. Men her dukker plutselig én av dem opp: Profetinnen Anna.
Vi får også lese at hun var datter av Fanuel. Han må ha vært en viktig person, men vi vet ikke mer om ham i dag.
Hun giftet seg ung, men ble enke etter sju år. Vi vet ikke mer om hennes mann. Siden hadde hun levd enslig. Dette står sammen med at hun tjente Gud i faste og bønn dag og natt i tempelet. Vi regner med at hun kanskje var i sin profettjeneste allerede mens hun var gift, men om ikke, så i alle fall da hun ble enke.
Hun kunne ha giftet seg på nytt. Det må ha vært hennes valg å fortsette som enslig, for å kunne vie sitt liv til profettjenesten som Gud kalte henne til. Paulus skriver noe om fordelene den enslige har i det å ikke være bundet til andre ting når man tjener Gud (1 Kor 7:32-33), og Anna har prioritert etter samme tanke. Hennes innvielse og forpliktelse til tjenesten for Gud er godt beskrevet; Hun tjente Gud i faste og bønn, dag og natt, og hadde gjort det helt til hun møtte Jesusbarnet i en alder av 84 år. Det er trofasthet!
Hun betegnes som en profetinne, med tjenestested i tempelet. Der har hun antagelig ikke hatt en formell stilling eller tittel, men fungert som en lekmann som forkynte Guds budskap til folket. Anna førte antagelig samtaler med folket mer enn å forkynne for store forsamlinger. Både Jesus, Paulus og de andre apostlene brukte mer tid på samtalen i hverdagen enn på bare møteforkynnelsen. Se stort på det du også!
Vi ser at Anna gjorde dette da hun traff Jesusbarnet; Hun talte om Jesus til alle som ventet på frelsen. Hun var en evangelist, som selv lengtet etter Guds frelse og med stor nød ønsket at andre også skulle bli frelst.
Slike litt skjulte hverdagshelter i Guds rike er gull verd. De verdsettes stort av Gud. Slik er det med deg også, om du blir lite synlig, men er trofast i bønnen og den hverdagslige samtalen om Jesus med mennesker i din nærhet. Da er du en profet! Du verdsettes stort av Gud!
Det står om Anna at hun fastet dag og natt. Da forstår vi at denne fasten ikke betyr at hun ikke åt mat. Da ville hun jo ikke overlevd. Nei, den faste som Gud har behag i, er ikke bare å nekte seg mat, men å avstå fra det som tar tid fra å søke og tjene Gud. Å ikke gifte seg på nytt var en slik faste.
Men faste er også å avstå sitt eget for å gi det til andre som trenger det. Anna var Fanuels datter. Det kan bety at hun var rik av arv og familie, og at hun brukte av sitt til å hjelpe andre mennesker i nød. Faste er altså ikke bare for å rydde tid til eget gudsforhold, men en diakonal tjeneste som avhjelper andres nød med det en selv eier og har. Les Jes 58, så ser du at rett faste er barmhjertighet og gavmildhet.
I Jes 58 finner vi også at en rett faste er å avholde seg fra å gjøre sitt yrke på helligdagen, avholde seg fra å peke finger mot andre og tale ondt om dem, og å løse det som tynger andre.
Jeg kjenner mange fine misjonsmennesker som har vanskelig for å si at de faster, men som i praksis gjør alt dette. Ingen er mer til behag for Gud enn dem!
Det var kanskje den gamle Simeon som denne dagen henledet Annas oppmerksomhet til Jesusbarnet som ble båret inn i tempelet. Det å få se sin frelser skapte en spontanreaksjon i Anna. Hun lovpriste Gud. I samme stund, står det. Hun gjorde det så andre så det. Hun stod fram, står det. Og hun måtte prate med de andre om Jesus. Hvilket godt forbilde Annas gudsforhold og tjeneste er for oss!
Hvem var det hun fortalte om Jesus til? Jo, til de som ventet på Guds forløsning, Guds frelse. Det er mange i dag også som lengter etter fred med Gud. De trenger at du forteller dem om Jesus og at de får se din frelsesglede.
Det er slike Gud gir frelse til; til de som lengter etter den (Sal 12:6). Til slike som Anna.
