«Men du, Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. Derfor skal han overgi dem inntil den tiden da hun som skal føde, har født. Da skal resten av hans brødre vende tilbake til Israels barn. Han skal stå og vokte sin flokk ved HERRENS kraft, ved HERREN sin Guds navns storhet. Og de skal bo i ro, for nå skal han være stor like til jordens ender» (Mik 5,1-4).
Det er egentlig bare én profeti i Det gamle testamentet som direkte nevner Betlehem og knytter Messias’ (hebr. «den salvede») fødsel til denne byen. «Men du, Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager» (Mik 5,1). Denne teksten siteres i Matteusevangeliet i en lignende form når yppersteprestene og de skriftlærde blir spurt av Herodes om hvor Messias skulle fødes – Betlehem: «Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal det gå ut en styresmann som skal vokte mitt folk Israel» (Matt 2,6).
Vi må med en gang kommentere forskjellen mellom Matteus og Mika. Sitatets form i Matt 2,6, når Herodes har spurt yppersteprestene og de skriftlærde om hvor Messias skulle fødes, virker jo å si det motsatte av hva som står i Mikas bok. I Mika står det: «som er liten», men i Matteusevangeliet: «slett ikke den ringeste» (ikke minst).
Betlehem er liten blant Judas fyrster. Gud utvelger det som er ringe, svakt, lite og uanselig. Men ettersom det siden er utvalgt, ettersom fyrsten kommer herfra, så blir Betlehem, gjennom Guds utvelgelse, «slett ikke den ringeste».
Vi ser det gang på gang – det er et mønster i Bibelen – at Gud utvelger det som er ringe for å vise at det ikke er gjennom menneskers styrke og rikdom at hjelpen, redningen og frelsen kommer – det er fra Gud.
De skriftlærde kunne sin bibel, og de kobler teksten fra profeten Mika sammen med et vers fra 2. Samuelsbok der Gud taler til David om Davids kall som Herrens salvede:
«Og Herren sa til deg: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel» (2 Sam 5,2).
Det finnes mange tekster i Det gamle testamentet som handler om Messias. Men hvordan henger de ulike profetiene, om Messiaskongen som skal fødes, sammen? Vi begynner med hvorfor vismennene fra Østen trakk konklusjonen om en nyfødt konge for jødene på grunn av at de hadde sett en stjerne?
«Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’ dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe Ham» (Matt 2,1–2).
Trolig er det slik at de hadde tilgang til bibeltekster i sine arkiver. Israels folk (egentlig Sørriket) hadde jo befunnet seg i eksil i Babylonia (i Østen) under det syttiårige fangenskapet. Det finnes en spesiell profeti som kobler en konge som skal herske, sammen med at en stjerne skal komme til syne: «En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17). Ordene fra Fjerde Mosebok er i virkeligheten fortsettelsen på løftet om ætlingen av Juda stamme, som ble gitt da Jakob profeterte og velsignet sine sønner: «Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil han kommer som det tilhører, og folkene skal lyde ham» (1 Mos 49,10).
Løftet om en hersker fra Juda stamme har fulgt Israels folk helt siden Første Mosebok. Noe som i sin tur er en presisering av løftet om kvinnens ætt som skal knuse slangens hode (1 Mos 3,15). Denne som skal knuse skal fødes i Israel, i Juda stamme, og han skal være en hersker, en konge. Da David ble grepet av en lengsel etter å få bygge et hus for Herren, sa han: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, men Guds ark bor under et telttak» (2 Sam 7,2). Da gir Gud David et spesielt løfte – iblant kjent som Davids-pakten – der Gud knytter løftet om en etterkommer til David og hans slekt.
«Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din etterkommer, en som skal utgå fra ditt eget liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg. Om han gjør noe ondt, vil jeg refse ham med menneskers ris og med menneskebarns plager. Men min miskunn skal ikke vike fra ham, slik jeg lot den vike fra Saul, ham som jeg støtte bort for dine øyne. Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for ditt åsyn. Din trone skal være grunnfestet til evig tid» (2 Sam 7,12-16).
I og med David knyttes profetiene om den kommende herskeren som skal knuse ondskapen, til Davids hus og blir løfter om den kommende Messias.
David var i sin tur allerede forbundet med Betlehem. Da Samuel sendes for å salve den som skal bli konge etter Saul, sender Herren ham til betlehemittens Isais hus (1 Sam 16). Betlehem var stamstedet for Davids slekt. Betlehem forbindes så sterkt med David at den kan kalles Davids by (Luk 2,4; 11). Men det skal sies at i Det gamle testamentet sikter uttrykket «Davids by» til Jerusalem.
I Mikas profeti gis inntrykket at denne som det profeteres om, han skal være spesiell – noe utover det vanlige – mer enn bare et menneske.
«Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager... Han skal stå og vokte sin flokk ved Herrens kraft, ved Herren sin Guds navns storhet. Og de skal bo i ro, for nå skal han være stor like til jordens ender» (Mik 5,1; 3). Akkurat som Mika 5, antyder Jesaja 9 at denne herskeren skal være noe mer enn en vanlig mann:
«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjenreist og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herren, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette» (Jes 9,6–7).
Barnet og sønnen som det tales om i Jesaja 9, er samme barn som løftet gjelder i det sjuende kapittelet:
«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7,14).
«Derfor skal han overgi dem inntil den tiden da hun som skal føde, har født» (Mik 5,2).
Formuleringen om «hun som skal føde har født» i vers 2 kan knytte denne Messias-profetien til Jes 7,14, der det også tales om en kvinne som skal føde et barn: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel». Det hebraiske ordet «alma» viser til en «ung kvinne»/«jomfru» som forutsettes å være urørt, det vil si en jomfru. En ung, ugift kvinne forutsattes å være jomfru. En ung, ugift kvinne som ikke var jomfru, ville blitt kalt «skjøge», «løsaktig», «gudløs» eller «ugudelig». Den greske oversettelsen av Det gamle testamentet oversetter «alma» med «parthenos» som betyr spesifikt «jomfru», slik også i sitatet i Matt 1,23.
Talen om jomfruen som skal føde en sønn, og hun som skal føde, vekker begge assosiasjoner til det opprinnelige løftet om kvinnens ætt som skal knuse slangens hode (1 Mos 3,15). I seg selv et løfte som antyder at den som skal fødes skal være noe helt spesielt – kvinnens ætt.
Hva menes med at «han skal overgi dem»? Det kommer til å finnes en tid da det ikke er noen konge i Israel eller Juda. Når alt var som det skulle, ble jo neste konge født i Jerusalem. Det at Messias kommer til å fødes i Betlehem, viser at Israels kongedømme hadde falt i åndelig forstand og skulle falle i fysisk forstand. De blir i viss monn overlatt til seg selv. Israel kommer til å befinne seg i åndelig eksil frem til Messias kommer. De kommer til å være overgitt.
Ca. 150 år etter Mikas profeti kom det babylonske fangenskapet, som var en Guds straff for Israels og Judas frafall, som på en spesiell måte ble konkretisert gjennom kongenes frafall fra Herren og hans ord. De blir overgitt, uten konge. Men Hans løfte viser at han ikke har glemt dem. Han har fremdeles omsorg for og tar hånd om dem. Han har heller ikke glemt deg. «Da hun som skal føde, har født» (Mik 5,2). Dette handler om at Gud selv blir menneske. At Sønnen antar menneskelig natur i forbindelse med bebudelsen, forutsigelsen og forkynnelsen om at Messias skal fødes, at Gud selv blir menneske i Marias mage. Messias’ fødsel, Jesu fødsel, skulle få innebære at det fantes frelse for de som var igjen, den lille resten, dem som ventet på Herren og hans Messias.
Å vente på Messias, det var det vismennene fra Østen hadde gjort og handlet på da de ga seg i vei og lette etter jødenes nyfødte konge, veiledet av profetien og løftet. Yppersteprestene og de skriftlærde kunne lese riktig innenat og svare at Messias skulle fødes i Betlehem, men de ventet ham ikke og ville heller ikke ha med ham å gjøre. I stedet kom de til å ha del i å slå «Israels dommer med kjepp på kinnet» (Mik 5,1).
Vi får ta vare på løftene og verne om dem med omsorg, for de taler om vår gode hyrde, universets hersker og konge, som ble menneske for vår skyld. «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Vi får gjøre som vismennene fra Østen og ved hjelp av Skriften stadig søke jødenes nyfødte konge for at også vi skal gi ham vår hyllest. Vi får falle ned for ham og hos ham søke syndenes forlatelse.
Kyss Sønnen... Salige er alle som tar sin tilflukt til ham (Sal 2,12).
Denne artikkelen ble først publisert i Kyrkan och folk, 12 utgave 2025.
