Det hebraiske navnet til 1. Mosebok er «I begynnelsen», som også er det første ordet i boken. Dette er boken hvor vi kan lese om verdens begynnelse, menneskehetens begynnelse, syndens begynnelse, frelsens begynnelse og Israelsfolkets begynnelse.
Urhistorien (1. Mos 1-11)
Vi pleier å dele 1. Mosebok inn i to hoveddeler, Urhistorien (kapittel 1-11) og Fedrehistorien (kapittel 12-50).
En annen naturlig inndeling av 1. Mosebok er etter de inndelingene boken selv legger opp til – de såkalte «slektshistoriene». Den første av disse begynner i 2:4, hvor vi kan lese «Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt». Den peker framover mot det som følger. Ellers finner vi lignende innledninger i 5:1; 6:9; 10:1 og 11:10. Fra og med 11:27 begynner Tarahs slektshistorie og dermed også Fedrehistorien. Disse slektshistoriene er enten rene slektslister eller det er lengre fortellinger.
Som en prolog til disse slektshistoriene leser vi om verdens skapelse i 1. Mos 1:1-2:4. Her er skapelsen fortalt skjematisk gjennom en uke. Blant kristne har det alltid vært mye diskusjon om hvordan vi skal forstå dette. Brukte Gud virkelig sju dager på å skape verden? Kan handlingene til han som er utenfor all tid bindes opp til vårt tidsbegrep? Flere av de gamle kirkefedrene landet på at fortellingen måtte være symbolsk å forstå. I vår tid har dette spørsmålet fått ny aktualitet fra en annen vinkling, nemlig spørsmålet om hvordan skapelsesfortellingen skal forstås i lys av moderne naturvitenskap. Dette er enda et uavklart spørsmål.
I 1. Mos 2:5-4:26 leser vi «Himmelens og jordens slektshistorie». Dette er fortellinger om de første menneskene – Adam og Eva og deres sønner Kain, Abel og Set. Historien begynner i Edens hage, som beskrives med en språkbruk som har mange paralleller til senere beskrivelser av Israels tempel. Det gjør at man nærmest til alle tider har forstått Edens hage som et helligsted, et sted hvor Gud og mennesker har fullkomment samfunn med hverandre.
Menneskets ulydighet og synd skaper et skille mellom Gud og mennesker, og mennesket kastes ut av hagen. Gud setter opp kjeruber som vokter adgangen til hagen og livets tre, på samme måte som Israels tempel siden hadde et forheng med innvevde kjeruber som voktet adgangen til templets aller helligste. I lys av dette kastes et lys over en tekst som Mark 15:38, hvor vi kan lese at templets forheng revnet fra øverst til nederst da Jesus utåndet på korset. Fra nå av er det ikke lenger noen hindring. Adgangen til Guds nærhet er fri.
I 1. Mos 3:15 blir det gitt et lite glimt av håp midt i elendigheten. Gud lover kvinnen en etterkommer som skal knuse slangens hode. Dette kalles «protoevangeliet» – «det første evangeliet» – og her begynner egentlig historien om hvordan Gud gjenoppretter det som gikk tapt ved syndefallet. I følge Ef 1:4 er dette en frelsesplan som ble lagt før verdens grunnvoll, men det er iallfall her, på syndefallets kveld, at budskapet om frelsesplanen første gang forkynnes.
Den neste store fortellingen er om Noah og vannflommen. Dette er en fortelling som har paralleller i nesten alle kulturer over hele verden. Også i Det gamle Midtøsten fantes parallelle fortellinger. Mest kjent av disse er i eposet om Gilgamesh. Der finner vi også en historie om en vannflom og en mann som ved gudenes hjelp bygde en båt og reddet seg selv og jordens dyr.
Fortellingen om Noah er en fortelling om Guds dom og Guds frelse. I NT blir fortellingen brukt som et forbilde på dåpen (2. Pet 3:18-22). Etter flommen inngår Gud en pakt med Noah, hvor han lover aldri mer å holde en slik dom over jorden. Regnbuen blir tegnet på denne pakten, som også er den første pakten vi kan lese om i GT.
Noah er på mange måter en slags ny Adam – en trøster (1. Mos 5:29). Men som Adam spiser (eller drikker) Noah frukten av et tre og konsekvensene er at det blir til forbannelse for hans sønn Ham.
Etter fortellingen om Noah kommer en liste over etterkommerne til hans sønner (1. Mos 10). Denne listen kalles ofte «listen over folkeslagene», fordi vi her får en opplisting av hvordan folkeslagene brer seg utover.
I kapittel 11 leser vi så fortellingen om tårnet i Babel. Folk bryter opp fra øst – et uttrykk som trolig innebærer at de flytter østover. Flere steder i Urhistorien ser vi at en bevegelse østover innebærer en bevegelse bort fra Gud. Og det er nettopp det som skjer. De kommer til den vannrike og fruktbare elvedalen mellom Eufrat og Tigris, og her bygger de et tårn som skal nå opp til Gud. Antakeligvis sikter dette til en «ziggurat» – en type babylonsk tempeltårn. Man trodde at gudene bodde på fjelltopper og i dette flate landet måtte man bygge fjellet selv.
Fortellingen om tårnet ender med at Gud stiger ned og forvirrer språket til menneskene slik at det bare blir bab(b)el.
Slik ender Urhistorien. Det er på mange måter en historie om menneskenes konstante bevegelse østover – bort fra Guds nærhet.
Fedrehistorien (1. Mos 12-50)
Den andre hoveddelen i 1. Mosebok er Fedrehistorien. Da skifter perspektivet. Nå er det ikke lenger vekt på at Gud handler med menneskeheten som helhet. I stedet handler Gud med én mann og etter hvert én familie.
Fedrehistorien handler om framveksten av Israelsfolket, og fedrene Abraham (11:27-25:11), Isak (25:12-26:35) og Jakob (27:1-36:43). Dessuten finner vi et langt avsnitt om Josef (37:1-50:26), som kun er avbrutt av en innskutt fortelling om Juda og hans familie (38:1-30).
Det bærende elementet i Fedrehistorien er Guds løfte til Abraham, slik vi leser det i kapittel 12:
1 Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! 2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. 3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes. 1. Mos 12:1-3
Dette løftet inneholder tre komponenter – land, folk og velsignelse. På mange måter kan vi si at den videre historien i stor grad handler om hvordan dette løftet begynner å få sin oppfyllelse. I 1. Mosebok ligger vekten primært på det å bli et stort folk.
Og det interessante og oppbyggelige er at Gud knapt kunne funnet en mindre egnet kandidat enn Abraham. Når Gud nå skal reise opp det folket han skal realisere sin frelsesplan gjennom, velger han altså ut en 75 år gammel mann som kommer fra en familie med månedyrkere fra det sørlige Irak. Josva 24:2 forteller at denne slekten opprinnelig «dyrket fremmede guder». I tillegg til disse «kvalifikasjonene» var Abraham gift med Sara, en kvinne på 65 som var «barnløs» (11:30).
Men den Gud ved sitt ord kunne omskape en jord som var «øde og tom», griper inn i livet til Abraham og Sara. Og måten han griper inn på er ved å tale. Historien om Abrahams vandring med Herren begynner derfor med ordene «Herren sa til Abram». Gud gir sitt løfte og Abram tror Gud på hans løfte:
Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 1. Mos 15:6
Deretter følger begivenhetene i rekke og rad. Abraham og Sara får omsider den sønnen Gud har lovet, Isak. Når Isak blir voksen, gifter han seg med Rebekka. Og, utrolig nok:
Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 1. Mos 25:21
Også Rebekka var barnløs. De er gift i 20 år før hun omsider blir gravid. Det er hele tiden en historie om det å tro mot alle odds og som lesere blir vi konstant påminnet om at dette er Guds historie. Det er på grunn av Guds gjerninger at det umulige kan skje.
Det som også er trosberikende med Fedrehistorien er å se nærmere på de personene Gud bruker. De er svært forskjellige. Abraham er den store troshelten. Han stoler på Gud og går inn i de største prøvelsene i tillit til at Gud kan gripe inn. Han har noen feiltrinn (se kapittel 12:10-20; 16:1-4 og 20:1-18), men det er likevel en sterk tro på Gud som blir stående som Abrahams ettermæle.
Isak er derimot en helt annen type. Isak spiller nesten alltid bare en birolle. Han er først og fremst en som blir utsatt for andres handlinger. Han er sterkt knyttet til moren (24:67) og vi kan også merke oss at Gud ved to anledninger kalles for «Isaks redsel» (31:42 og 53 i NO11). Vi får aldri vite helt hvorfor, men alt tyder på at vi ikke står overfor en sterk og frimodig person i Isak. Likevel er Herren også «Isaks Gud».
Den tredje av Israels fedre, Jakob, er den brautende lurendreieren. Livet hans er preget av triksing og miksing (se 25:29-34; 27:1-45 og 30:25-43). Riktignok får han også smake sin egen medisin hos onkelen Laban (29:15-30), men inntrykket blir likevel stående. Selv med Gud forhandler han:
20 Så ga Jakob dette løftet: «Om Gud er med meg og bevarer meg på veien der jeg går, om han gir meg brød å spise og klær å ha på meg 21 og lar meg vende tilbake til farshuset mitt i fred, da skal Herren være min Gud. 1.Mos 28:20-21
Men også Jakob blir bøyet til slutt. På vei tilbake til hjemlandet, etter mange år borte, møter han Herrens engel til brytekamp (32:21-32). Profeten Hosea tolker denne brytekampen på en måte vi skal merke oss:
4 I mors liv holdt han sin bror i hælen, som voksen kjempet han med Gud, 5 han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde. I Betel møter Gud ham, og der taler han med oss, Hos 12:4-5
Jakob vinner seier ved å be om nåde. Og dette er på mange måter et vendepunkt i hans liv. Men poenget står likevel klart for oss. Herren er også «Jakobs Gud».
Fedrehistorien slutter med historien om Josef og hvordan han blir en redningsmann for både Egypt og sin egen familie – og trolig også Egypts nabofolk. I fortellingen om Josef får vi det første glimtet av hvordan Abrahams familie kan bli til velsignelse for andre. Og det er kanskje ikke tilfeldig at man ofte har sett på Josef som ett av Bibelens mange forbilder på Jesus.
Fedrehistorien slutter med at denne familien er samlet i Egypt. Der vokser de og blir mange. Og neste gang vi møter dem er de blitt et stort folk.
Plass i kanon
Det er også verdt å reflektere litt over bokens plass i kanon. 1. Mosebok, her naturligvis spesiell ved at den innleder hele Bibelen. Samtidig inngår den i den delen av Bibelen jødene kaller «Loven» (Torah). I den grad vi kan snakke om et hovedtema i Loven, må det være Guds løfte og hvordan det både oppfylles og ikke oppfylles.
Gud lover en frelser (1. Mos 3:15) og det blir etter hvert tydelig at det er ved Abraham Gud skal bringe velsignelse til alle folkeslag (1. Mos 12:1-3). Gud lover Abraham et land, et folk og stor velsignelse. Til en viss grad ser vi hvordan disse løftene går i oppfyllelse utover de fem Mosebøkene. Men når 5. Mosebok slutter, står fremdeles Israelsfolket utenfor landet Gud har lovet dem og vi har ennå ikke sett noe særlig til velsignelsen for alle folkeslag. Så det er noe som ennå mangler. Den endelige oppfyllelsen av Guds løfter og frelsesplan lar vente på seg. Og nettopp det er et viktig trekk ved GT. GT roper etter en konklusjon.
Historisk-kritiske spørsmål
Vi skal ikke dvele mye ved de historisk-kritiske spørsmålene knyttet til 1. Mosebok. Her er nemlig diskusjonen både omfattende og innfløkt. Men en kort orientering om noen hovedpunkter er på sin plass.
Formålet med historisk-kritisk metode er å komme nærmest mulig forfatteren og hans samtid. På den måten forsøker man å få en mest mulig presis forståelse av bokens budskap og teologi. Dette arbeidet har ført til en rekke hypoteser, og for Mosebøkenes vedkommende er kildehypotesen mest utbredt. Tanken er da at bøkene er en sammenføyning av en rekke kilder og tradisjoner fra ulike steder og ulike tider i Israels historie. Disse kan man enten forsøke å isolere og tolke hver for seg, eller man kan tenke «redaksjonskritisk» og spørre etter teologien til den eller de personene som foretok den endelige redigeringen og samlingen av boken. Dette arbeidet forutsetter at bøkene er av atskillig nyere dato enn de selv utgir seg for å være.
Blant mer konservative bibelforskere har man kunnet gå med på at det trolig har vært en viss redigering av bøkene, men man vil likevel argumentere for at bøkene går tilbake til personen Moses. Argumentene er delvis basert på det Bibelen selv sier (eks. Joh 5:46; Rom 10:5; Heb 7:14) og delvis på at en sammenstilling av Bibelens framstilling av Moses og vår kunnskap om forholdene i Egypt på den tiden gjør det mulig at en mann som Moses kunne være skrivekyndig nok til å samle og skrive et slikt verk.
