Mange har kanskje lyttet til engelsk forkynnelse og undret seg over hva denne «Book of Leviticus» er for noe. Engelsk bruker som kjent de latinske navnene på Mosebøkene og den tredje av disse bærer navnet Leviticus. Dette navnet spiller på levittene, altså den stammen som er oppkalt etter Jakobs tredje sønn, Levi. Levittene var Israels prester.
På hebraisk bærer boken et helt annet navn, nemlig Wajjiqra. Dette navnet har den etter det første ordet i boken og kan oversettes med «han ropte». Bokens åpning lyder nemlig som følger:
Herren ropte på Moses og talte til ham fra telthelligdommen: Tal til israelittene og si til dem: (3 Mos 1:1-2a)
Dette passer godt med et viktig særpreg i boken, nemlig at så å si alt innholdet i boken presenteres som Guds tale. Kun noen få steder avløses Guds tale av noen korte beretninger om hendelser. Men disse knyttes umiddelbart sammen med Guds fortsatte tale.
Likevel må det sies at det er meget passende at 3 Mosebok heter Leviticus. For dette er først og fremst en bok som veileder prestetjenesten – både de oppgavene som var knyttet til alteret og gudstjenesten og de oppgavene som var knyttet til undervisning. Eller, som det sies om prestenes tjeneste i 10:10-11:
10 så dere kan skille mellom hellig og ikke hellig, mellom urent og rent, 11 og lære israelittene alle de forskriftene Herren har kunngjort for dem gjennom Moses.» (3 Mos 10:10-11)
Og akkurat dette er jo en hovedsak i store deler av boken, det å skille mellom hellig og ikke hellig, mellom urent og rent.
Boken kan nokså grovt deles i to hoveddeler. Den første delen, kapittel 1-17, handler om Israels renselse, mens den andre delen, kapittel 18-27, handler om Israels hellighet.
Israels renselse – offersystemet (3 Mos 1-7)
Det tales mye om behovet for renselse i første halvdel av boken. Jeg tror vi må se dette i lys av det faktum at Herren bor blant folket og at Herren ikke tåler urenhet. Dette kommer til uttrykk på en voldsom måte i kapittel 10, når Arons sønner bærer fram uinnviet ild for Herren og blir slått døde til bakken.
Primært kommer dette renselsesbehovet til uttrykk gjennom forskriftene for Israels offertjeneste i kapittel 1-7. I disse kapitlene nevnes fem offerkategorier, tre av dem er for synd (brennoffer, syndoffer og skyldoffer), ett er for å uttrykke hengivenhet og takknemlighet til Gud (matoffer) og det siste er et uttrykk for fellesskapet med Gud (fredsofferet).
De tre ofrene for synd er interessante også fordi de til sammen tegner et ganske helhetlig bilde av hva synd innebærer og hva tilgivelse innebærer. Et nøkkelelement i alle ofrene er blodet. 3 Mos 17 oppsummerer blodets funksjon i soningen:
11 For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det. 12 Derfor har jeg sagt til israelittene: Ingen av dere må spise blod; heller ikke innflytterne som bor hos dere, må spise blod. (3 Mos 17:11-12)
Legg merke til at blodet beskrives som en gave – «jeg har gitt dere blodet». Det er på grunn av Guds løfte at blodet har kraft.
Brennofferet: Her brukes et personlig bilde. Selv om vi ikke i beskrivelsen av offeret får noen forklaring på hvorfor synderen skal legge hånden på offerdyret, er det naturlig å se for seg at det på en eller annen måte uttrykker at offerdyret går i stedet for den skyldige.
Syndofferet: Her brukes et hygienisk bilde. Synd beskrives først og fremst som urenhet og skitt. Synd er noe som gjør selve helligdommen uren. Blodet er vaskemiddelet som renser og vasker bort denne urenheten. Her gjøres det også forskjell på alvorlighetsgrad. Hvis en prest synder, er det mer alvorlig enn hvis en vanlig mann synder. Det får konsekvenser for hvilke deler av helligdommen som stenkes med blod. Men poenget er uansett at synd beskrives som urenhet og soning som renselse.
Skyldofferet: Her brukes et økonomisk bilde. I tillegg til offerdyret må det også betales en pengesum. Synd er med andre ord en gjeld som må betales. Først da gis det soning.
Det store er at alle disse ofrene finner sin oppfyllelse i Jesus. Hans offer på Golgata erstatter alle disse. Han gikk i stedet for oss, hans blod vasker bort synd og urenhet og det betaler all gjeld.
Matofferet var et ublodig offer. Det er ikke knyttet til tilgivelse, men er likevel noe Gud har glede i. Det hebraiske navnet på dette offeret brukes også i sammenhenger der man gir en kostbar gave til noen – vanligvis en konge. Matofferet er dermed et takknemlighets- og lovprisningsoffer.
Vi skal også merke oss at matofferet ble alltid ble ofret sammen med brennofferet. Takken og lovprisningen er med andre ord fundert på tilgivelsen for synd.
Fredsofferet var det eneste offeret man kunne spise. Heller ikke dette knyttes til tilgivelse, men til fellesskap. Når man bar fram et fredsoffer skulle fettet og blodet brennes på alteret. Deretter kunne presten og den som ofret spise kjøttet. I dette ligger det trolig måltidssymbolikk. Ved fredsofferet har man fellesskap. Gud, presten og den som ofrer får alle sin del.
Israels renselse – Den store forsoningsdagen (3 Mos 16)
Den store forsoningsdagen – Yom Kippur – var en årlig begivenhet og den eneste dagen i året da øverstepresten fikk adgang helt inn i helligdommen. Dette var dagen for soning av synd. Gjennom året har det blitt utført en rekke sonoffer ved tabernaklet. I tillegg til de daglige ofrene prestene skulle bære fram på vegne av hele folket, har også enkeltmennesker kommet med sine offerdyr og sine synder.
Vi kan se for oss at denne synden har skitnet til helligdommen. Derfor er det nødvendig med en rengjøring av helligdommen. Og, som vi så i beskrivelsen av offersystemet, skjedde denne renselsen ved et syndoffer.
Selve ritualet er omfattende beskrevet og høydepunktet er de to bukkene som stilles opp. Det skulle trekkes lodd mellom dem, ett lodd for Herren og ett for Asasel (16:8). Hva som menes med Asasel vet vi ikke sikkert. Noen mener det sikter til en ørkendemon, mens andre mener det har en geografisk referanse. Uansett er poenget at bukken skal bort fra leiren og bort fra Herrens nærhet.
Den bukken som er for Herren skulle ofres som et syndoffer (16:15-19). Jeg liker å sammenligne dette med en real høstrengjøring. Gjennom året har mennesker kommet til tabernaklet med sine offerdyr og fått renset bort sin synd og urenhet. Denne har så blitt liggende igjen i tabernaklet. På Yom Kippur er tiden inne for å rense skikkelig opp. Legg merke til at man begynner innerst og stenker blod inne i det aller helligste. Deretter beveger man seg utover til forgården. Jeg ser for meg at presten billedlig talt koster med seg all synd og skitt som henger fast ved helligdommen og samler det sammen i en haug ute i forgården.
Og da er tiden inne for neste bukk – bukken for Asasel (16:20-22). Dette leddet liker jeg å sammenligne med at man tar hele denne haugen med skitt og synd og lemper den opp på bukken – den bukken som vi kaller syndebukken. Denne bukken føres ut og slik blir synden tatt bort fra folket og leiren.
For å trekke en tråd til Det nye testamentet, skal vi merke oss at det er dette ritualet som brukes når Hebreerbrevet setter ord på hva Jesu død på Golgata er for oss (se Heb 7:27; 10:11-12). Poenget er at Jesu død på Golgata var en fullkommen forsoningsdag. Ved sitt offer har han gitt en fullkommen og evig renselse.
Israels renselse – renhetslover (3 Mos 11-15)
De mange renhetslovene handler dypest sett om adgangen til Guds nærhet. Er man uren, er man også utenfor. Ja, urenhet i Guds nærhet er farlig (jf. 15:31). I renhetslovene står det om hvilke dyr man kan spise (kap. 11), renselse etter fødsel (kap. 12), ulike hudsykdommer, sykdommer (mugg eller sopp) på huset og renselse fra dette (kap. 13-14) og lover om kjønnslig urenhet. Flere av disse lovene gir god mening fra en generelt hygienisk synsvinkel, men det er likevel ikke alle lovene som gjør det.
Et av de viktigste trekkene vi skal merke oss med renhetslovene er det som handler om smitte. I 3 Mosebok finnes det en slags skala for renhet. Man kan være hellig, ren eller uren. For å bevege seg oppover denne skalaen er det nødvendig med omfattende renselses- eller offerritualer. For å bevege seg nedover denne skalaen er det nok å komme i berøring med noe urent. Urenhet smitter nemlig. Så om man sitter et sted en menstruerende kvinne har sittet, er man uren (jf. 15:19-24).
I lys av dette er det for øvrig svært interessant å lese om Jesus. For Jesus er helt motsatt av 3 Mosebok. Jesus blir aldri smittet av urenhet. I stedet blir det urene rent når det kommer i kontakt med Jesus. Det ser vi både når Jesus konfronterer de urene åndene og ikke minst når kvinnen med blødninger rører ved fliken av Jesu kappe og blir ren i samme stund (se Mark 5:27-29).
Israels hellighet (3 Mos 18-27)
Kapittel 18-27 kan i grove trekk beskrives som lover knyttet til Israels hellighet og livsførsel. Det er vanlig å kalle dette avsnittet for «Hellighetsloven». Leser vi gjennom de mange forskriftene og reglene i disse kapitlene, blir det nokså åpenbart at hellighet er knyttet til det daglige livet og de mange små og store valgene man gjør i hverdagen. Hellighet handler om å velge Gud hver dag.
Samtidig skal vi merke oss en viktig dynamikk i Bibelens helliggjørelsesforkynnelse, en dynamikk som også er klart til stede i selve den litterære strukturen i 3 Mosebok. Jeg mener nemlig at det er et samspill mellom hellighetsloven og offerloven.
Legg merke til at offerloven og tilbudet om tilgivelse kommer før hellighetsloven. Dette kan vi overføre til vårt eget kristenliv. Vår helliggjørelse har sin grunn i at synden allerede er sonet og tilgitt. Vår hellighet er ikke en forutsetning for tilgivelse, men har sitt grunnlag i tilgivelsen.
Det er vanskelig å gå gjennom alle detaljene i disse lovene. Vi skal også merke oss at det er egne forskrifter som særlig er rettet mot prestene (kap. 21-22). Kravene til disse er skjerpet sammenlignet med folket for øvrig. For oversiktens skyld, vil jeg løfte fram tre hovedkategorier.
Hellige grenser
Det første stikkordet jeg vil løfte fram er «hellige grenser» og to grenser Bibelen ofte trekker opp, og som også er framtredende i 3 Mosebok, er avgudsdyrkelse og hor.
I 3 Mos 17 blir det gitt ganske strenge regler for hvordan Israel skal ofre. Det er faktisk totalforbud mot å slakte husdyr noen andre steder enn i tabernaklet. I vers 7 presiseres det hvorfor:
De skal ikke lenger ofre sine slaktoffer til de onde ånder som de driver hor med. Dette skal være en evig lov for dem, fra slekt til slekt. (3 Mos 17:7)
Disse onde åndene kalles på grunnteksten for «bukker». Antakeligvis er det en betegnelse på fruktbarhetsguder, noe som skulle bli et stort problem og synd for Israel. For å unngå hele problemet, gir Gud denne loven. Alle husdyr må ofres i tabernaklet, slik at de kun ofres til Gud. Denne loven lempes det på i 5 Mos 12, i forbindelse med at folket skal ta bolig i landet, gjerne langt unna tabernaklet.
Det andre vi særlig skal merke oss at hellighetsloven setter klare grenser rundt, er den seksuelle utfoldelsen. Dette er et hovedtema i 3 Mos 18 og 20. Her brukes mye tid på å avvise ulike former for incest. Videre blir utroskap, homofili og seksuell omgang med dyr også klart forbudt.
Hellig livsrytme
Israels liv skulle være preget av en hellig livsrytme. Den kommer først og fremst til syne gjennom den ukentlige vekslingen mellom arbeidsdager og sabbat, deretter gjennom de årlige høytidene, og til slutt gjennom disse ekstraordinære årene.
Kapittel 23 beskriver høytidene, mens kapittel 25 underviser Israel om noen helt spesielle år. Hvert syvende år skulle jorden ha sabbat og ligge brakk. Hvert 50. år skulle det være jubelår. Da skulle alt land føres tilbake til sine opprinnelige eiere og all slaver settes fri. Dette skulle være en påminnelse om at landet egentlig tilhører Herren og at Israel bare er fremmede og innflyttere hos ham (3 Mos 25:23).
Israels høytider kalles «Herrens høytider» (jf 23:1-4). Det er han som står i sentrum for markeringen og det står en hel del om ulike offer som skal bæres fram til Herren. Her er det ikke først og fremst snakk om sonoffer, men om ulike freds- og gaveoffer – altså offer som markerer fellesskap med Herren.
Hellig nestekjærlighet
Da Jesus ble utfordret på hva som er lovens største bud, svarte han med å sitere 5 Mos 6:4-5, om å elske Herren, og med å sitere 3 Mos 19:18, om å elske sin neste.
Når vi kommer til budet om nestekjærlighet, slår det meg at det særlig er rettighetene til de svake gruppene som blir gitt oppmerksomhet:
33 Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. 34 Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. (3 Mos 19:33-34)
Den samme omsorgen vises også for de fattige:
9 Når dere høster grøden i deres land, så skal du ikke skjære kornet helt ut til den ytterste kant av din åker. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp. 10 Du skal ikke holde etterhøst i din vingård og ikke sanke opp de druene som er falt ned. Du skal la dem ligge til den fattige og den fremmede. Jeg er Herren deres Gud. (3 Mos 19:9-10)
Dette er en ganske radikal lov om nestekjærlighet og omsorg for svake, og den illustrerer nestekjærlighet på en treffende måte. Det handler om å gi av sitt eget enten man har overskudd eller underskudd.
Oppsummering
3 Mosebok er talt til et folk på vandring mot landet Gud har lovet dem. Denne vandringen skjer sammen med Gud og derfor er livet i Guds nærhet et viktig tema. Kapittel 26 oppsummerer dette forholdet gjennom avsnitt om velsignelser og avsnitt om forbannelser. Dersom folket følger Herrens forskrifter, skal de erfare hans velsignelse og nærvær. Da vil han vandre midt iblant sitt folk og være deres Gud og de skal være hans folk (3 Mos 26:11-12). Dersom de ikke følger Herrens lover og forskrifter, skal de rammes av forbannelse og i siste instans miste landet Herren har lovet å gi dem. Om så skulle skje og folket skulle omvende seg i møte med Herrens straff, er Herrens siste ord alltid nåde, og han lover å vende seg til dem med tilgivelse (3 Mos 26:44-45).
