«Har dere aldri lest i Skriftene?»
Dette spørsmålet var det Jesus som stilte. Det var aktuelt da. Det er aktuelt i dag. Og det var aktuelt på Deboras tid. Når det ikke leses i Skriftene, går det galt i samfunnet.
Dommertiden i Israel oppsummeres med disse ordene:
Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne. Dom 21:25
Dette kalles for subjektiv moralisme. Det fører alltid til anarki. Hvis du selv skal bestemme hva som er rett og galt, da finnes det ingenting som er rett og galt. Da finnes ingen faste grenser.
Den frihet du selv vil ha, den frihet gir du ikke andre. Den tillit du selv vil ha til at du tar gode valg, den tillit gir du ikke andre. Det er derfor du låser døra di om natta. Derfor låser du bilen. Vi stoler ikke på at andres grenser er gode. Derfor har vi politi, militære og rettsvesen.
Subjektiv moralisme er hykleri, for den setter deg selv utenfor de regler du vil skal gjelde for de andre. Subjektiv moralisme er løsrivelse og opprør mot Gud, for du vil selv ha myndigheten til å bestemme noe annet enn det Gud har bestemt.
Så: Leser du ikke Skriftene?
Dommertiden blir altså oppsummert i at alle gjorde det som var rett i egne øyne. Den blir også oppsummert med at de gjorde det som var ondt i Guds øyne (Dom 4:1). Dette er det automatikk i, og det kjennetegner vår tid like mye som Deboras tid.
Gud innsatte dommere i Israel i den første tiden for å dømme folket etter Guds lov og rett (5 Mos 16:18). De var religiøse ledere som anvendte Guds lov på samfunnslivet, men de var ikke menighetsledere. Til det hadde de levittene og prestene.
Dommerne var også folkets frelsere (Dom 3:31), for de stod fram som militære ledere og fridde folket fra undertrykkelse og okkupasjon. Gud hadde sendt slike plager over folket da de falt fra Han, og Han sendte frelsere da de vendte om.
Noen av dommerne startet med å befri folket militært, for så å fungere som dommer etterpå. Andre fungerte som dommere først, før de ble frigjørere. Debora var en slik.
Navnet Debora betyr «Bie». Hun var profet, kalt av Gud (Dom 4:4). Da nøden i folket var størst, stod hun fram som en mor for Israel (Dom 5:7-8). De hadde ingen fører, og de hadde valgt seg nye guder. Derfor var det strid innad. Det er tydelig at Debora hadde et kall fra Gud til å tre fram som dommer. Hun var den fjerde i rekken, av i alt femten. Hun var den eneste kvinnelige.
Sammen med Barak fridde hun Israel fra Kanaernes tjueårige overherredømme. Nå hadde folket begynt å rope til Gud igjen. Under Deboras styre var det 40 år med fred og åndelig liv, før neste frafall kom (Dom 5:31b).
På Guds befaling sendte Debora bud etter Barak fra Naftali, og kalte han til general og militær frigjører for folket. Gud lovde seier (Dom 4:6-7). Det som skjedde videre gir mange paralleller til vårt forhold til Jesus.
Barak sa til Debora at han kun ville gå i kallet hvis Debora gikk sammen med han (Dom 4:8-9). Det lovde hun. Dermed ble hun et forbilde på Jesus, som også har lovet å gå sammen med oss når Han kaller oss til tjeneste (Matt 28:18-20; Apg 18:9-10).
Barak fikk høre at han selv ikke skulle få æren for den tjenesten han utførte. Slik er det også med oss. Jesus skal vokse og vi skal avta, og all æren tilhører Ham (Rom 16:27).
Når vi går på Jesu kall, går Han ikke bare sammen med oss, men Han har også gått foran oss. Det gir frimodighet. Dette fant også Barak trygghet i før han gikk til frigjøringsverket, spesielt siden han var i mindretall (Dom 4:14). Den som går Guds ærend, er alltid i flertall!
Selvsagt er det Guds ære at frigjøringen lyktes. Men det kom også inn en fjerde person som fikk æren for seieren. Det var Jael. Hun og hennes mann var på god fot med fiendekongen, så da Kana’erne tapte slaget, flyktet general Sisera til deres telt for å skjule seg. Den tidligere landssvikeren Jael valgte å omvende seg til Gud og stilte seg på lag med Guds folk igjen. Hendelsene leser du om i Dom 4. Dermed falt Sisera. Slik valgte Gud at seieren skulle vinnes (Dom 4:23), og Jael skal være priset fremfor andre kvinner (Dom 5:24).
Debora og Barak lagde en lovsang over Guds frelsesverk. Den starter med å takke Gud for at folket, med lederne i spissen, møtte villig fram (Dom 5:1-2). Det er også et takkeemne angående misjonsfolket og alt arbeidet de gjør.
Debora viste seg som en sann leder, når hun i lovsangen uttrykker sin kjærlighet til de frivillige (Dom 5:9). Hun takker Gud for folket som takker Gud for Hans rettferdige verk (Dom 5:11).
Lovsangen har også noen ord om de som trakk seg unna kampen og tjenesten for Gud og Guds folk. Dette poenget og dette alvoret forsterkes gjennom et sitat som Jesus, i form av uttrykket «Herrens Engel», har uttalt direkte til Debora. Han uttrykker en forbannelse over dem (Dom 5:23). Det kan virke hardt, men husk da at Jesus også i NT har sagt at de grener som ikke bærer frukt blit hogd av (Joh 15:1), og at Jesus befaler å kaste den unyttige tjener utenfor der de gråter og skjærer tenner (Matt 25:30) Det forteller oss at Jesus ser likt på det også i dag, som i Deboras tid.
Lovsangen asluttes med et ønske om at de som elsker Jesus må være som solen som går fram med sin kraft (Dom 5:31). Det er selve hovedbeskrivelsen av de frelste: De som elsker Jesus! (Jak 1:12).
