Er det ikke rart hvordan menneske etter menneske i Bibelen blir trukket fram som de store forbilder, uten at vi får vite så mye om dem? Ofte vet vi ikke engang deres navn.
Det er så tydelig at de av sinnelag selv ikke søkte egen ære eller ville gjøre seg selv store og kjente. De søkte ikke makt, innflytelse eller anseelse.
De kjempet ikke for egne rettigheter eller posisjoner.
Og det er heller ikke Jesu tanke å gi dem dette, når Han setter fokuset på dem. De forblir så anonyme. Likevel er det så tydelig at Jesus verdsetter dem så høyt.
En av disse er den fattige enken, som vi leser om på slutten av Markus 12.
Om det er noen som er selve personifiseringen av den kloke og trofaste tjener, så er det henne. Hun som var gitt så lite, men som tjente så trofast med det lille hun hadde.
Jesus sier til slike at de skal settes over meget, og gå inn til sin Herres glede! (Matt 25:21).
Jesus velger seg slike. Men vi har så lett for å glemme, ringeakte eller å søke etter andre enn slike, når vi skal finne folk til våre oppgaver og tjenester.
Den lille, men overlegent store, tjenesten som den fattige enken gjorde, var å gi kollekt.
Det var ikke en hvilken som helst kollekt. Hennes gaveformål er i dag ofte sett på som lite åndelig å gi til av mange misjonsvenner. Nei, de vil gi direkte til ytremisjonen, der mennesker blir frelst. Eller til det åndelige arbeidet hjemme. Men dette formålet som den fattige enken ga til, det blir ofte valgt bort.
Hva var det enken ga til?
La oss gå tilbake til den tiden da tempelkisten ble laget og satt i funksjon. Det var under Kong Joasj i Juda sin regjering, ca 800 år før Jesus. På den tiden ble alle gaver gitt til prestene, som både skulle ha til sitt underhold, men også drive og vedlikeholde tempelet. Men de vedlikeholdt ikke tempelet, og huset forfalt.
Da laget presten Jojada en kiste med et hull i lokket. Den satte han ved høyre side av alteret der folk gikk inn i Herrens hus. Her gav folk sine gaver som skulle gå til restaureringen av gudshuset. Pengene gikk til å kjøpe materialer og lønn til håndverkere. Det var bestemt at ingenting av det skulle brukes til gudstjenesteutstyr.
Denne kisten ble stående der gjennom århundrene, og folk gav sine gaver til husvedlikehold. Hit gav enken sine to skjerver, som tilsvarer ett øre i dag.
Her kommer lett flere tanker ramlende:
- hva er vel ett øre i forhold til de mange titusener som trengs for å holde et hus?
- burde hun ikke heller gitt til misjon og ikke til husutgifter?
Slike tanker er feil av mange grunner.
Alle summer består av ører, og der mange gir kan sluttsummene bli store selv om enkeltgavene er små. Derfor skal man ikke ringeakte de små gaver.
Husutgifter er ikke mindre misjon enn andre ting. Leie, vedlikehold, oppussing, forsikring, kommunale avgifter, strøm osv. er alle utgifter som en menighet, kirke eller bedehus har. Uten dette kan vi ikke drive et slikt arbeid. Den som ringeakter det å gi til slike utgifter, ringeakter det misjonsarbeidet som drives i og ut fra det huset.
Jesus elsker givere som gir til utgiftene i Guds rike, og som ikke lar seg drive av hva som føles mest misjonsaktig ut. For det er hovmodighet. Jesus verdsetter dem som ikke styres av giverstoltheten, men som gir til de utgiftene i Guds rike som de andre ikke vil gi til.
Det virkelig store med enkens gave er hennes delaktighet og ansvarsfølelse. Hun visste at det var lite. Hun visste at andre gav så uendelig mye mer. Hun visste at hun trengte det til så mange andre viktige ting selv. Men hvis valget var å ikke gi noe til Guds rike, uansett hva de mange gode grunnene ville være, så valgte hun å gi til Guds rike.
Hun gav av sin fattigdom, men hun gav også av sitt rike hjerte og sin dype kjærlighet til Gud.
Jesus sa hun gav mer enn noen av de andre.
Det er ikke bare penger det går an å gi. Man kan også gi tid, og det å stille sine evner og anlegg til disposisjon. Den som har det rike hjertet, gir av seg selv uten tanke på at andre er flinkere. Hva har vel de andres rikdom og dyktighet å si? Skulle jeg la være å tjene Jesus av den grunn?
La være å tjene??? La være å gi??? Nei, vet du hva!!!
Jeg vil tjene Jesus! Og jeg vil gjøre det med det jeg har fått! Ikke med det jeg ikke har fått. Jeg vil tjene Jesus med min fattige del og alt jeg eier og har!
Hva er forskjellen på å gi av sin rikdom og å gi av sin fattigdom?
Den rike kan gi mye, men har likevel nok til seg selv. Offeret er egentlig ikke så stort. Kjærligheten til Jesus kan være både stor eller liten.
Den fattige kan gi lite, men uansett hvor lite han gir, så går det ut over han selv. Han hadde trengt det til så mange andre viktige ting. Offeret er egentlig ganske stort, og kjærligheten til Jesus er stor.
Spørsmålet er egentlig ikke hvor mye du gir, men om hvor viktig det er for deg det du gir til. Og er det viktig, da prioriterer du det over andre mindre viktige ting.
Her har vi de mange trofaste, anonyme misjonsmennesker, som år ut og år inn driver barnelag, forening, menighet. De vitner, synger, taler, vasker, lager mat. De bidrar. Ikke fordi de tror de er flinke til det. Men fordi det er for viktig til å ikke bidra. Fordi de elsker Jesus.
Jesus skal si til mange og kanskje også til deg?: Du gav så mye av din fattigdom! Kom inn til din Herres glede, du kloke og trofaste tjener!
