Paulus' berømte ord fra 1. Korinterbrev har snart 2000 år på nakken. Som så ofte ellers, fascineres jeg av hvor dagsaktuelle apostelens ord er. Ikke minst den Jesusdebatten som stadig pågår i media har bidratt til at den kristne læren i allmennhet og troslærens innhold i særdeleshet har havnet høyt oppe på dagsordenen. Det er flere av spørsmålene som stilles i media som besvares av Paulus.

Det første apostelen skriver i brevets 15. kapittel er at han vil minne leseren om det evangelium han forkynner, "det som dere også tok imot, som dere også står fast i". Det som Paulus snakker om i disse versene, er altså det mest sentrale i den kristne troen; den forkynnelsen som mottas i tro og som makter å berge fra evig død.

For å understreke alvoret i det han nettopp har sagt, legger han til at det er bortkastet de kom til tro hvis de ikke holder fast ved ordet.

Helt sentralt

Det skjer ikke så ofte at Bibelens ulike forfattere uttrykker seg så oppfordrende som Paulus gjør her. Det han sier, er at det går an å tenke at man er kristen og allikevel gå glipp av så vesentlige deler av den kristne troslæren at den troen man mener seg å ha i virkeligheten er tom!

Med dette som bakteppe kan vi prøve å finne ut av hva apostelen virkelig mener. I begynnelsen av 1. Korinterbrev taler Paulus om hvordan han, under sitt forrige besøk i forsamlingen, ikke ville vite av noe annet enn

Jesus Kristus, og ham korsfestet. 1.Kor 2:2

Når Paulus nå nærmer seg slutten av brevet, går han på nytt inn på hvordan Jesus døde for våre synder, ble begravet, stod opp på den tredje dag og ved flere ulike anledninger viste seg for disiplene sine. Dette, sier han, er hovedpunktene i forkynnelsen hans.

Ikke føleri

Hvis Paulus hadde bygde talene sine på subjektive opplevelser, kunne han avsluttet der. Som apostel opptrer han imidlertid med betydelig større myndighet enn som så. I disse versene henviser han derfor til to instanser som viser at forkynnelsen hans hviler på en objektiv grunn.

Den første instansen er de hellige skriftene, altså det gamle testamentet. Paulus minner om at både Jesu død og oppstandelse er forutsagt i skriftene, noe som i sin tur viser at troen på disse hendelsene ikke kan være et nytt påfunn; de går tilbake til løftene som Herren ga mange hundre år før Kristi fødsel.

Den andre instansen som Paulus henviser til, er erfaringen. Vi skal legge merke til at han ikke nevner sin egen erfaring før det går mot slutten av oppramsingen. Mest interessant i denne sammenheng er altså ikke Paulus' egne erfaringer men at disse også kan bekreftes av andre vitner, hvor av de fleste av dem fremdeles lever når brevet blir skrevet. Gjennom å peke på dette, understreker Paulus at oppstandelsen ikke bare er en indre opplevelse men en historisk hendelse som kan verifiseres gjennom å spørre noen av de opprinnelige vitnene.

Hvorfor er Paulus så opptatt av å vise at forkynnelsen hans hviler på en objektiv historisk grunnvoll? Hvis vi holder oss til 1. Korinterbrev, aner jeg minst tre årsaker til dette.

For det første

Den første grunnen er at det budskapet som Paulus bærer frem har makt til å frelse fra en evig død. Hvis troen bare var en måte å subjektivt forholde seg til livet på, en følelse eller overbevisning som føles rett for andre men som er irrelevant for andre, spiller det selvsagt ingen rolle hvilken grunnvoll troen hviler på. Det er imidlertid ikke slik!

I følge Bibelen er troen på Jesus det eneste som kan redde meg fra syndens ytterste konsekvens; en evighet borte fra Gud. Paulus skriver derfor at Jesu død var en død "for våre synder". Ettersom alle mennesker trenger tilgivelse for sine synder, blir spørsmålet om grunnlaget for denne tilgivelsen avgjørende.

For det andre

Den andre grunnen til at Paulus understreker troens objektive side, er at en sann tro setter oss i forbindelse med en personlig Gud som har personlige egenskaper. Troen gir ikke bare en positiv opplevelse, den gir samfunn med Herren selv (1. Kor 1:9). For å oppnå fellesskap med Gud, må vi komme til ham på hans egne vilkår. Hvis vi ikke gjør det, er det jo bare en projeksjon av hvordan vi selv tenker oss Gud som vi "omgås" med. En slik "tro" gir ingen virkelig fellesskap med Herren, den kan i beste fall bare gi oss en følelse av et tilsvarende samfunn.

Jeg tror personlig at det er særskilt viktig å påpeke dette i dag ettersom det hevdes i Jesusdebatten i dagens samfunn at troen kun handler om en holdning eller en måte å forholde seg på og at den dermed kan kobles fri fra den kristne læren. Jeg er heller ikke en av dem som tror man trenger å ha en perfekt forståelse av den kristne læren for å kunne kalle seg selv en kristen (og takk Gode Gud for dét!).

Bibelen er allikevel tydelig på at det skjer noe når du har fellesskap med Herren og hans Ord: Troen begynner å fylles med innhold. Det er denne erfaringen som har gitt opphav til det man kaller den kristne troslæren.

Selv om alle mennesker nærmer seg Gud ut fra sitt eget subjektive perspektiv, er Gud alltid den samme. Derfor er det også mulig å snakke om et innhold av troen som er gitt en gang for alle tider (jamfør Judas' brev vers 3). Ikke for at vi mennesker er objektive, men for at Gud er evig og uforanderlig og fordi hans handlinger er forankret i historien.

For det tredje

Den tredje grunnen til at Paulus slår vakt om forkynnelsens innhold er at kun den troen som lar Gud fremstå som den han i virkeligheten er, gir Gud den æren som han rettmessig skal gis. Med jevne mellomrom  kommer Paulus tilbake til viktigheten av å leve på en måte som ærer Herren i 1. Korinterbrev.

Det som ærer Herren mer enn noe annet, er når vi mennesker tror og bekjenner det som er sant om ham. Gud elsker å se mennesker som tidligere har levd i opprør mot ham ydmyke seg og la ham være den han er; Herre og Konge, også i sine egne liv.

Først når dette skjer kan han betro oss den kraft og de velsignelser som troen åpner oss for. For hver og én som tror på Jesus, hans død og oppstandelse finnes Guds oppstandelseskraft tilgjengelig. Med dette er vi atter en gang tilbake der vi begynte. For det er visselig tilstrekkelig at vi tror på Jesus Kristus som vår Herre og Frelser for at vår tro skal være en frelsende tro i følge Bibelen.

Men jo lenger vi lever som kristne, desto større ansvar har vi for å kjenne den Gud vi tror på. Vi har et ansvar for å omgås med Herren og Hans Ord og å la Gud forvandle vår tankemåte, våre handlinger og prioriteringer. Først da kan Gud virkelig æres i våre liv.

Tro, ikke kunnskap

Gud har ingen problem med at innholdet i troen vår kan være skrøpelig. Vi blir ikke frelst gjennom kunnskap, men ved tro. Derimot har Gud et problem med våre opprørske sinnelag.

Å være ukyndig er ikke synd, men å aktivt velge å ikke tro på det som Gud har åpenbart i sitt Ord er et tydelig opprør mot Herren selv. Derfor sier Jesus at

Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. Johannes 12:48

Vi møter altså det samme alvor hos Jesus som vi så tidligere hos Paulus. Må vi preges av en slik lydighet og ydmykhet i møte med Herren at hans Ord får veilede oss både i spørsmål om troens innhold og troens kraft!

Denne artikkelen er tidligere publisert i tidsskriftet Petrus 25/4 2004.