Det tales mye om mangfold i våre dager, og det er vel og bra. Men i kirken er det bare plass til én type mennesker! Er du spent nå? Kommer det noe kjempekontroversielt? I kirken er det bare plass til én type mennesker, og det er syndere!
Det var kanskje litt vel åpenbart når det kommer til stykket. Men det er et poeng som er viktig å understreke. Hadde det ikke vært slik da hadde vi jo ikke trengt å gå i kirken. Og det er nok ganske mange mennesker som ikke går i noen kirke, nettopp av den grunn. De er ingen syndere! Underforstått: de er jo ikke noe verre enn alle andre, for det er ofte slik vi definerer det. Hva skal man da i kirken å gjøre? Hva skal vi da med Jesus? I dag skal vi få høre om to syndere, som har svært ulik tilnærming til akkurat dette – og utfallet blir også svært forskjellig.
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Luk 18:9-14
Dette er en lignelse, eller nærmere bestemt en eksempelfortelling. Det fortelles oss noe som et eksempel til etterfølgelse, og så får vi et eksempel på hva man ikke skal gjøre. Og vi vet med en gang hvordan dette skal forstås – for vi visste, selv før teksten var lest ferdig, hvem som er «skurken» i denne fortellingen. Det er fariseeren, ikke sant?
Men husk på at da Jesus fortalte denne første gang var det helt omvendt. Tolleren var skurken, det var noe alle visste. På Jesu tid var det slik at «toller og synder» nærmest var for et ordpar å regne, de hørte sammen.
Tollerne var noen luringer. De arbeidet for den romerske okkupasjonsmakten, de gjorde seg urene ved å samarbeide med hedninger. Og de stakk gjerne litt ekstra i egen lomme, noe vi i dag ville kalt «høyere pris for sluttbrukeren». Ikke særlig godt likt, med andre ord. Og et slikt menneske så ikke Gud noe nådig på, mente man.
Men fariseeren du, han var litt av en kar. Den som bare var som ham! Tenk å kunne leve så fromt og fint? Ja, tenk litt på det. Han hadde antagelig sklidd rett inn blant oss i våre fellesskap! Han svindler ikke, gjør ikke urett, og bryter ikke ekteskapet. Kjempebra, det er jo akkurat slik vi vil ha det hos oss også! Han faster to ganger i uken, og gir tiende av alt han tjener. Fantastisk, vi er mange som kunne sett opp til ham!
Han lever jo så moralsk høyverdig! Ikke bare følger han loven til punkt og prikke, han går til og med lenger. Å faste to ganger i uken var en vanlig praksis, men ikke påkrevd i loven. Tiende skulle man gi av jordbruk og dyrehold, men han gir tiende av alt han tjener. Loven er god, det vet vi. Og denne karen lever jo på en slik måte at vi også ville sett opp til ham. Men hvor ligger så problemet?
Hva er det han åpner med å si? Han takker Gud, for at han ikke er som andre mennesker. Han er ikke som andre mennesker, for han er nemlig rettferdig! Langs lovens vei har han rettferdiggjort seg selv. Ja, han takker til og med Gud for det! Men vi vet at lovens vei frelser ingen, den avslører vår synd og vår fortvilte situasjon. Han har kun rettferdiggjort seg selv, i sitt eget hjerte. Derfor går han ikke hjem rettferdig for Gud, konkluderer Jesus med.
Men så har vi tolleren. Han som i virkeligheten er vårt forbilde. Det står veldig enkelt beskrevet: han vender blikket ned, slår seg for brystet og sier: «Gud, vær meg synder nådig!» I dette uttrykket, som vi oversetter med vær meg nådig, finner vi en annen nyanse. For det uttrykket som brukes oversettes andre steder med ordet soning og forsoning. Det ligger også i det tolleren sier. Han trenger Guds nåde, han trenger at Gud selv forsoner seg med ham og sletter ut hans synd. «Gud, vær meg synder nådig!» Det er kanskje tidenes enkleste syndsbekjennelse. Men det er nok! Han går hjem, rettferdig for Gud – sier Jesus.
Ja, for Jesus skulle selv vise seg å være svaret på denne bønnen. Han ble sonofferet for våre synder, en gang for alle. Ved Jesus forsonet Gud oss med seg selv! Derfor er det så sterk spenning mellom Jesus og fariseerne gjennom hele det nye testamente.
Det er jo nemlig litt pussig, de hadde egentlig ganske mye til felles med Jesus. De hadde en brennende nidkjærhet for Guds sak, de mente alvor med sin tro. De kunne vel vært Jesu nærmeste allierte? Men slik var det jo ikke. Hvorfor? Fordi de trengte ikke Jesus. Hva kunne vel denne ulærde landsens liksomprofeten veilede dem i når det kom til det som angikk Gud?
Flere ganger ser vi at de fikk ham opp i halsen når han formidlet Guds nåde, for eksempel når han sier til den lamme mannen; «dine synder er deg tilgitt» (Luk 5:21) De trengte ikke Jesus, og hadde noen fortalt dem at han skulle være et sonoffer for deres synder ville det vært den mest himmelropende blasfemi!
Men denne fortellingen viser oss at det er nettopp det vi trenger; Guds nåde i forsoningen ved Jesu død på korset. Det er det eneste som kan gjøre oss rettferdige for Gud. Paulus er jo kanskje den vi kjenner best som har utviklet denne ideen – det er bare å lese Romerbrevet eller Galaterbrevet. I denne fortellingen ser vi at han er helt tydelig på sporet av det Jesus formidler.
Og Paulus, han var jo faktisk fariseer god som noen. Han hadde lovens rettferdighet, og han forfulgte med brennende iver denne sekten som satte sin lit til Jesus. – men i sitt eget møte med Jesus innser han at det var noe han manglet. Nåden til å leve rettferdiggjort for Gud finnes bare i Jesus Kristus.
Så hva kan dette si oss på Bots- og bønnedag? Det er jo en åpenbar fare at denne fariseismen som Jesus beskriver kan leve i beste velgående den dag i dag. Den finnes nok i mange kirker, og kristne fellesskap.
Og det som er så farlig er at den ligner så fælt på sann og god kristendom – for den bærer med seg en kjerne av sannhet. Den omgir seg med god moral og et beundringsverdig levesett. Men spørsmålet som avslører den gir Jesus oss i dagens tekst; takker vi for at vi ikke er som andre mennesker? Sitter vi her pent og pyntelig i kirken og takker Gud for at vi er bedre enn dem som på samme tidspunkt kryper hjem fra fest, eller fra en natt i en fremmed seng?
Eller er vi i kirken fordi vi trenger Jesus? Er vi syndere som har en like naturlig plass som en hvilken som helst annen her, fordi vi ikke kjenner noe annet vi kan bli frelst ved? Ja, da har vi kommet på rett sted. For til Jesus kan den komme som trenger at Gud er ham nådig.
Men det finnes en annen grøft også. Kanskje kunne vi kalle den botens fariseisme, eller en omvendt fariseisme. Det er den varianten hvor vi virkelig tviholder på vårt syndeforderv, for vi blir aldri noe annet! Om Paulus bare hadde visst hvilken konkurranse han satte i gang da han erklærte seg som den største av syndere! (1 Tim 1:15) Det er mange som har gitt ham kamp om beinet i syndemesterskapet. Men det var ikke meningen at vi skulle se hvem som kunne gå med mest nedbøyd hode og tunge skuldre. Boten er ikke endestasjonen! Det er troen!
Det er så enkelt som dette: syndefordervet er totalt. Bare sånn for at ingen skal misforstå; du er en synder tvers gjennom. Det er ikke bare noe du kan flikke på, og så ordner du like greit opp i det på egenhånd. Du har ikke noe sted du kan gjøre av din synd, den hoper seg opp til regnskapets dag.
Men så tilbys vi boten og omvendelsen, vi får legge av oss alle våre synder ved Jesu kors, vi får legge alt ærlig fram for Gud slik det virkelig er. Ja; for skjule det kan vi jo uansett ikke. Det er bare én ting å gjøre med synd; det er å bekjenne den. Og nå har vi skjønt at det er ikke formuleringene det kommer an på, det er ikke hvor elegant og omfangsrikt du kan presentere din elendighet som betyr noe. Det kan være så enkelt som «Gud, vær meg synder nådig!»
Bønnesvar kommer i mange varianter, noen ganger må vi også akseptere Guds nei til vår bønn. Men dette er en bønn som besvares med en gang! Og den besvares alltid med et ja! Tolleren gikk rettferdig hjem for Gud, i samme øyeblikk. For vi skal ikke bli i boten, vi må ta steget videre til troen.
Når vi har skriftemål og syndsbekjennelse, vet du hva presten sier da? Dine synder er deg tilgitt, I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Det gjelder at du tror det. At du tror det er sant, at du tror det gjelder deg – og at du lever i det. For Guds vilje for deg er å ta synden din bort, knekke åket som tynget deg, sette deg fri. Derfor er det rom for glede, også på bots og bønnedag.
Vi er bare én type mennesker i kirken, kirkerommet er fylt av bare syndere. Men vi er tilgitte syndere. Satt fri til å tjene Gud og vår neste, med glede. Vi skal gå bort herfra, og ikke synde mer.
Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. 1 Joh 2:1b-2
