Fristet for oss
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Matt 4:1-2
Da de første kristne med jødisk bakgrunn leste fortellingen om Jesu fristelse, kan man regne med at det var et helt spesielt bilde som dukket opp: Israelfolkets 40 år lange vandring gjennom ørkenen. Dette var en krevende tid for jødene og vi kan på samme måte regne med at den tiden Jesus tilbrakte i ørkenen var krevende for ham.
Det gir seg jo egentlig selv, men det kan være at vi tenker oss at dette var enkelt. Det er jo tross alt Jesus vi snakker om her. Da gjør vi klokt i å minne oss selv på at selv om Jesus i alt var Gud, så var Jesus også underlagt kroppens begrensninger. Det ser vi av den enkle og samtidig dype opplysning at Jesus til sist ble sulten.
Når Jesus føler sult, må jo unektelig fristelsen til å skape brød være til stede. Hvorfor skulle den ikke være det? Vi kan altså slå fast at Jesus ikke bare skulle bli forsøkt fristet, men han ble faktisk fristet. Det er ikke så lett å se hvorfor det var viktig at Jesus ble fristet hvis vi leser teksten fra Matteus isolert, men dersom vi tar en titt på Hebreerbrevet, finner vi nøkkelen. Der står det i kapittel 4:
For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. Heb 4:15
For en fantastisk herlig trøst dette er! Vi ser altså her hvorfor Jesus måtte bli fristet. Det var ganske enkelt en del av det å være et sant menneske. Jesu oppdrag var jo å gå inn i vårt sted, helt og fullt som menneske. Han tok på seg vår natur og ble som oss i alt, og ble derfor også prøvet. Men der vi ofte faller, blir han stående. Likevel gjør dette at vi kan trøste oss på at Jesus ikke er fjern og uinteressert, men at han aktivt lider med oss og har medynk med oss når vi er svake.
Vi lar akkurat dette ligge litt til senere, og tar en titt på de tre fristelsene Jesus møtte.
De tre fristelsene
Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Matt 4:3-4
Vi har allerede vært innom dette, men fristelsen med brødene er altså den første fristelsen Jesus møter. Det er interessant å merke seg hvordan djevelen går frem. Det er ikke tilfeldig at han begynner med dette. Djevelen er ikke en nådig frister og når han skal lokke Jesus til fall så vet han hvor Mesteren er svak akkurat i det øyeblikket. Naturligvis kunne Jesus gjort steinene til brød for å få seg et godt måltid, men det ligger noe mye mer ondsinnet bak som gjør at han der og da måtte stå imot.
Det finner vi i det første djevelen sier: «Er du Guds sønn …» Djevelen kommer med list og forsøker å så tvil om selve grunnlaget. Det er som om han sier «hvis du virkelig er den du sier at du er, så kan du vel gjøre dette». Da blir det farlig.
Djevelen prøver å lokke Jesus ut av den selvpålagte begrensningen. Vi vet ikke hva som bestemte når Jesus kunne gjøre mirakler og ikke, men dette var ikke et av de tilfellene. Jesus gjorde mange mirakler for å vise at budskapet hans var sant. Kunne han ikke bare vist seg i sin herlighet nå og jaget vekk djevelen en gang for alle? Mulig det hadde blitt for lettvint. Vi trenger ikke spekulere for mye i det, men her kommer det fram at mirakler og undere er ikke alt. Jesus henviser til Guds Ord som den rette føde for menneskene og vi ser her at verken brød eller mirakler er det som gir oss salighet og evig glede, men kun Guds Ord.
Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»
Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Matt 4:5-7
I den andre fristelsen ligger mye av det samme som i den første, så det er ikke nødvendig å si for mye om den. Det er imidlertid interessant å merke seg at det djevelen egentlig gjør her, er å forskuttere et gudsbilde som er vanlig i dag. Det peker på en tanke om en Gud som alltid griper inn når og hvor vi mennesker måtte finne det for godt, og hvis han ikke gjør det på vår bestilling så er han ikke Gud, eller kanskje det er noe galt med vår tro. Dette er noe som forvrir den sannhet at Gud er kjærlighet og at han gjerne hjelper sine barn, og Jesus tilbakeviser djevelen med enkelhet.
Den siste fristelsen er ekkel.
Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
Herren din Gud skal du tilbe,
og ham alene skal du tjene.»
Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham. Matt 4:8-11
Nøyaktig hva som ligger bak her er ikke så godt å si, men at djevelen forsøker å friste Jesus til å tilbe ham vitner om alvoret i dette. Her står alt på spill. Det var ikke en behagelig vei Jesus skulle begi seg ut på. Vi kjenner den jo: En vei gjennom ydmykelse, smerte og til sist død. Djevelen tilbyr Jesus en utvei. Eller snarere en tilsynelatende utvei, for dette ville jo ikke ført til noe godt for noen. I lys av denne fristelsen forstår vi også hvorfor Jesus taler så strengt til Peter når apostelen sier at Gud må fri Jesus fra den lidelsesvei han forutsier for seg selv. Det er jo djevelens stemme Jesus hører, som vil lokke ham bort fra smertens vei og over til makt og herrevelde. Men alt er en løgn, for det er kun veien til korset som kan oppfylle Jesu oppdrag, nemlig hele verdens frelse.
«Gud har sagt»
Når vi nå har sett på hvordan Jesus ble fristet, vil det være naturlig å se litt på hva vi kan lære av dette. For hva er det som skjer når djevelen frister Jesus for andre gang? Han bruker Guds eget ord og vrir og vender på det. Måten det skjer på her er litt annerledes enn det vi vanligvis tenker oss. Skapelsesberetningen i 1. Mosebok brukes ofte som et eksempel på hvordan djevelen sår tvil om Guds ord ved det kjente spørsmålet «har Gud virkelig sagt?».
Her er formuleringen en annen, og denne måten djevelen sår tvil og anfektelse på er vel så farlig som den første. «Gud har sagt», sier djevelen nå til oss, og minner oss om et skriftsted. Samtidig snus hele tolkningen på hodet og betyr ikke det vi vet at det betyr. Med denne metoden er det raskt å så tvil i et kristent menneskes liv, og dette er verre enn noe annet djevelen gjør. Med sin list kan han overbevise oss om alt som er galt og vondt og like fullt få oss til å tro at det er Gud som har sagt det.
Nøkkelen til å motstå djevelen finner vi i hva Jesus gjorde da han ble fristet. Han forholder seg ganske enkelt til Bibelen som Guds Ord, samtidig som han setter alt i sin rette kontekst. Rett nok er det sant det skriftstedet djevelen henviser til, og vi tror og vet at Gud vil beskytte sine barn. Men Jesus forstod ikke enkelte bibelvers i vakuum, og det bør heller ikke vi gjøre.
Det står skrevet!
Når djevelen skal friste oss, vil han både kunne så tvil om hvem Jesus er, men og om hvem vi virkelig er. Djevelen kalles med rette vår anklager, og den vanligste måten dette skjer på er at han forsøker å få oss til å tvile på syndenes forlatelse.
Er du et Guds barn, hvorfor synder du fremdeles?
Er du et Guds barn, hvorfor føler du begjær?
Er du nå virkelig et Guds barn, en synder som du? Det kan vel ikke stemme?
Dette er bare noen eksempler, og er selvsagt bare et lite utvalg av tanker som kommer snikende. Men de er vanlige, og de er farlige. Det som er viktig å forstå med tanke på dette er at vi, som Jesus, ikke har noe å bevise. Vi trenger ikke å forsvare oss. Vi skal ikke argumentere med djevelen. Vi skal peke på ham som allerede er fristet og allerede ble funnet standhaftig og uten synd.
Måten dette gjøres best påer ved å følge Jesu eget eksempel. Når han på alle måter blir fristet, henviser han til Guds eget ord. Han vender alltid tilbake til dette: «Det står skrevet». Når djevelen frister til å søke til det overnaturlige for det overnaturlige sin skyld, eller å ha større lyst til våre jordiske begjær, så står det skrevet. Når djevelen forvrir Guds Ord så står det også skrevet. Og til sist når djevelen appellerer til vår trang til makt og anerkjennelse, ja også da står det skrevet. Guds Ord holder i seg kraften til å stå imot alle djevelens angrep og knep.
