Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Joh 8:2-11
Denne fortellingen fra evangelisten Johannes er nok godt kjent for ganske mange av oss. For min egen del har den i lang tid vært en av mine absolutte favoritter blant bibelfortellingene. Det er noe voldsomt og radikalt over den. Ikke bare i hvordan Jesus møter kvinnen, men også i hele handlingen. Jeg har ofte sett for meg hvor dramatisk det må ha vært.
Vi skal huske på at de som kommer trekkende på denne kvinnen var klare til å ta livet av henne. Klare til å fullbyrde en dødsstraff. Etter samfunnets lover på den tiden var det fullstendig legitimt. De hadde fått overlevert Moseloven fra sine fedre og der stod det klart for dem at slike kvinner skulle steines til døde. Her var det skjedd noe alvorlig: Hun var oppdaget til sengs med en mann hun ikke var gift med.
Konsekvensene av et sånt tillitsbrudd er enorme. Syndens konsekvenser er akkurat dét før eller siden. Jeg tror det er noe flere av oss kan kjenne oss igjen i, selv om det ikke alltid handler om akkurat denne synden. Men uansett om synden er kjent eller skjult så har den konsekvenser. Ødelagte liv, brutt tillit, listen kan være lengre.
I akkurat denne sammenhengen hadde hun kanskje bedratt sin egen mann eller hjulpet mannen hun var med å bedra sin kone. Gudspakten i ekteskapet var brutt. Det hadde fått konsekvenser, og flere skulle det bli. Hun måtte straffes.
Fariseerne og de skriftlærde ville sette Jesus på prøve for å vise folket at han ikke var til å stole på. Derfor er det ganske interessant å se på hvilken måte de gjør dette. De viser til hva loven sier, før de spør hva Jesus mener. De forsøker å konstruere en konflikt mellom Jesus og Moses. For hvis Jesus motsier Moses, da kan han vel ikke være Messias.
Men her er det ingen konflikt. Det vi ser er at Moseloven oppfyller sin funksjon ved å avkle oss og stille oss frem som syndere for oss selv og for verden. For det er ingen tvil om at kvinnen her er en stor synder. Det viser seg når hennes gjerninger speiles i Moselovens krav til hellighet og perfeksjon. Hun er en synder, og må straffes. Det er jo bare rett og rimelig.
Vi ser også at en annen av lovens funksjoner er virksom her. Når vi ser vår synd så ser vi også hvor vi må gå: Til Ham som forlater oss alle våre synder. Det er Loven som driver denne kvinnen til Jesus. Hun går ikke frivillig, hun blir nok kanskje mer dratt etter håret. Men det er like fullt Moses som griper henne og tar henne med seg til Jesus.
Det er også Moses som stiller fram kravet om at hun skal dø. Dette er ikke nødvendigvis ubarmhjertighet hos de skriftlærde, de følger jo bare trofast den loven de har fått overlevert. Kvinnen må dø for sine synders skyld. Men vi som kjenner hele historien vet at hun ikke møter død her, hun møter liv. Hun møter en hun nok ikke hadde ventet. Hun møter ham som er på veien for å gi sitt liv for sånne som henne, for sånne som oss.
Det første Jesus gjør, er å rydde unna anklagerne. Det er vanskelig å høre evangeliets budskap om nåde for syndere når folkemengden står rundt og krever synderens død. Anklagerne må bort. Jesus er effektiv, og ved å vise dem at de selv er syndere som kommer til kort, får han dem til å gå bort i skam.
Det er ingen igjen til å fordømme kvinnen. Bare Jesus. Vi må huske på at Jesus faktisk kunne kastet den første stenen. Han som er uten synd har all makt til å dømme og straffe oss. Men han gjør det ikke. Vi er også som denne kvinnen, som med all vår synd står foran Jesus og venter på dommen. Også til oss lyder ordene: Heller ikke jeg fordømmer deg.
For et usedvanlig godt budskap dette er. Her har du evangeliet i sin fylde, at vi får bud om at selv ikke han som er uten synd fordømmer oss. Vi får en ny sjanse, muligheten til å prøve på nytt. Vi får leve i nåde.
Det kan være at vi leser denne teksten og tenker: «Jeg er kanskje en synder, men så ille som denne kvinnen er jeg i alle fall ikke». Da skal vi tenke på at synd er synd og at alle mennesker er avhengige av Guds nåde. De gode nyhetene er at Guds nåde er tilgjengelig for oss ved Jesus Kristus, og at han stadig lengter etter å skjenke oss den.
Men hvordan lever vi etter at vi har fått nåden? Det er et like viktig spørsmål. Vi hører ikke mer om kvinnen Jesus møtte denne morgenen ved tempelet. Kan hende hun ble en from kvinne og en viktig tjener i Guds kirke. Møter med Jesus hadde ofte den effekten på folk. Men det kan også hende at det gikk en uke eller to før hun igjen var til sengs med en mann som ikke var hennes ektefelle.
Slik er det også med oss. Selv etter at vi har fått nåde faller og synder vi ofte og på mange måter. Vi faller hver dag. Betyr det at vi faller inn og ut av nåden? Nei, heldigvis ikke. Men det betyr at vi er avhengige av syndenes forlatelse hver dag, og igjen er det gode budskapet at det får vi.
I Guds kirke som alle troende er en del av får vi daglig full forlatelse for alle våre synder. Hver dag. Om vi synder hver dag tilgis vi hver dag. Dette er ikke for å si at vi skal ha glede i våre synder, siden vi uansett får tilgivelse. Jeg håper dette kan gi trøstens visshet når du opplever den svakheten som hører med å være menneske.
Gud er nådig. Gud er tålmodig. Stadig vil Jesus la oss høre ordene vi så sårt trenger å høre: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av.»
Og gjør du det, da vet du at du kan komme tilbake. Nå er nådens tid og vi kan alltid vende tilbake til Gud som vil ta imot oss. Ham være ære for sitt glade budskap!
