Akkurat som i det gamle testamentet, er det nye testamentet full av gode kvinnelige forbilder og troshelter. Det er Lukas som forteller oss om Elisabeth. Hun var en gammel kvinne når vi blir kjent med henne, og hun var en gjenfødt og åndsfylt troende.
Navnet betyr «Gud er fullkommen». Alt som fortelles om henne viser at hun hadde tillit til det navnet hennes betød.
Hun var av Levi stamme, i linje etter Aron. Hun bodde i en av fjellbygdene i Juda, sammen med sin mann Sakarja. Hvilken bygd, vet vi ikke. Sakarja var prest, og når Lukas forteller om dette ekteparet, hadde Sakarja sin turnus som utøvende prest i tempelet.
Du leser om dem i Lukas 1.
De var begge meget gamle. Eksakt alder vet vi ikke. De var også uten barn, noe som må ha vært en stor sorg for dem. Men nå var det forlengst for sent, og håpet var lagt bak dem. Slik føyer hun seg inn i rekken over mange av hennes trossøstre i det gamle testamentet som hadde samme sorg.
Lukas forteller at de begge var rettferdige for Gud, og vandret ulastelige etter alle Herrens bud og forskrifter. Det betyr ikke at de hadde oppnådd en rettferdighet ved å være loviske. Det blir ingen, for loven har aldri vært en frelsesvei. Heller ikke i det gamle testamentet. Når dette fortelles om dem så mange år før Jesu soningsdød, viser det oss at også i alle år før Jesu død, ble mennesker frelst av nåde og at de fikk et åndens sinnelag som ville takke sin frelser med sin livsførsel.
Elisabeths historie er nært knyttet til sin ektemanns historie. Mens Sakarja gjorde tjeneste i tempelet, fikk han besøk av engelen Gabriel. Det var om morgenen, mens folket bad. Han brant røkelse ved alteret rett utenfor det aller helligste. Slike åpenbaringer var ikke vanlig, og hadde ikke skjedd på over 400 år. Sakarja ble naturlig nok redd.
Gabriel fortalte at deres bønner om en sønn var hørt av Gud. Dette må ha vært en gammel bønn, bedt for mange år siden. Alt det Sakarja svarer, viser at han hadde mistet håpet om dette for lenge siden, og sluttet å be om det.
Det er godt å se at Gud husker og svarer på bønner, selv om de er bedt for lenge siden, og selv om man har sluttet å be dem. Gud kan gi bønnesvar likevel!
Gabriel er så konkret at han til og med forteller at sønnen skal hete Johannes. Siden ble han kalt for Døperen Johannes.
Gabriel forteller også om livskallet til deres kommende sønn. Han skulle være den personen som folket var blitt lovd i den siste gudsåpenbaringen for 400 år siden, gjennom profeten Malaki. Han skulle være den nye Elia, som skulle stå i vekkelser, føre mennesker til Gud og være en veirydder til den kommende Messias.
Presten Sakarja viste en påfallende mangel på tro, med tanke på at han beskrives som rettferdig og ulastelig. Han spurte etter hvordan han kunne vite at dette skulle skje. Et naturlig spørsmål, med tanke på at de var altfor gamle til å få barn. Men også et tåpelig spørsmål når en engel nettopp har fortalt ham det. Sakarja ble gjort stum fordi han ikke trodde Guds budskap.
Dette lærer oss noe om hvordan vi møter Guds Ord:
I Bibelen er det mye som er lett å forstå. Mye av det er vi enig i, og de tingene er ikke problematisk for oss.
Men noe av det som er lett å forstå, er vi faktisk uenig i. Da får vi et problem. Det er da lett å tenke at det er vi som har rett og at Gud har feil. Men slik er det ikke. Guds Ord har alltid rett.
I Bibelen er det også noe som er vanskelig å fortså. Da er det lett å tenke at det er feil. Men det er en tabbe, slik Sakarja merket så smertelig. Guds Ord er like mye sannhet, da også!
Vi mennesker er rare! Hvorfor krever vi så ofte at vi skal forstå Gud for å kunne tro og respektere Han?
Det står ikke noe om Elisabeths reaksjon på budskapet. Men hun ble ikke stum, og når hun var blitt gravid var det kun lovprisning i hennes munn.
Seks måneder ut i hennes svangerskap, kom Maria på besøk til Elisabeth. De var i slekt, og Maria hadde nettopp hatt et besøk av engelen Gabriel hun også. Da Elisabeth hørte Marias stemme, beveget barnet hennes i magen så spesielt på seg. Til og med fosteret kjente igjen mor til Guds Sønn.
Elisabeth ble fylt av Den Hellige Ånd og lovpriste Gud og Maria. Elisabeth kalte henne for «min Herres mor», enda unnfangelsen nettopp var skjedd og svangerskapet ikke vistes på Maria. Det er en imponerende trosstyrke! Elisabeth fikk rett og slett en åpenbaring om Marias barn.
Når hun sa at Maria var en mor så raskt etter unnfangelsen, viser hun oss at fosteret i magen er et menneske fra unnfangelsen av. Det sier noe om hvor Gud står i abortkampen i dag. Å ta bort et foster, uansett hvor tidlig etter en unnfangelse, er et drap.
Da sønnen til Elisabeth var født, var skikken at han skulle navngis etter faren. Elisabeth viste da trosstyrke med å insistere på at sønnen skulle ha navnet Johannes, slik engelen hadde sagt. Da hadde også Sakarja lært leksa si, og skrev på en tavle at navnet skulle være Johannes.
Da opphevet Gud stumheten hans, og Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og brøt spontant ut i både en lovprisning av Guds frelse og en profeti om Johannes sin kommende tjeneste.
Bibelen har mange eksempler på at Gud velger seg unge folk til sin tjeneste. Elisabeth og Sakarja viser oss at Gud også velger seg de som er veldig gamle, til å gjøre storverk i Guds rike. Gud velger mennesker i alle aldre, som er rettferdige av nåde som og lever til Guds ære.
