Et billig svar eller en ydmykende sannhet?

Ca leselengde:
12 min

Tekst: Håvard Jøssang

Publisert:


I møte med de mange uforståelige og ubegripelige ting i vår verden, vil forklaringen at «Herrens veier er uransakelige» bli et billig svar for mange, også for mange kristne. Dette utsagnet er blitt til en klisje, et tåpelig «vers» kristne bruker når de innser at de taper en diskusjon. Det er ikke godt nok for oss lengre.

Job var en mann som ble vel kjent med det uforståelige og ubegripelige, lidelsen.  Hva sier så Jobs bok om dette? Man skulle forvente at når en hel bok i Bibelen handler om en gudfryktig manns lidelse, så ville den også gi oss noen klare svar på hvorfor ondskap og lidelse i det hele tatt finnes. Men gir den det?

Da jeg i høst fikk jobbe litt ekstra med Jobs bok som den er i sin helhet, oppdaget jeg blant annet at hovedpoenget i boken ikke er å skildre lidelsen, svare på det ondes problem eller forsvare Gud i møte med det. Mer enn å løse disse problemene peker Jobs bok på Gud og hans storhet, visdom, skapelse og suverenitet i møte med dem. Med andre ord løfter Jobs bok fram nettopp denne «klisjeen», ikke som et billig svar, men som en ydmykende og tilfredsstillende sannhet.

Poetiske taler

Jobs bok domineres av poetiske taler fra forskjellige karakterer. De utgjør en slags dialog, som etter hvert går over i monologer, før Herren til slutt tar ordet. Disse talene rammes inn av en prolog (kap. 1-2) og en epilog (42:7-17) som i fortellende form skaper handling og danner bakgrunn for tematikken i talene.

En from og rettskaffen mann

I prologen introduseres Job som «en from og rettskaffen mann» (1:1, 8; 2:3), og i forlengelsen fortelles det om hans store familie, eiendom og velferd. At velferd og lykke følger fromhet og rettferd er et prinsipp som er best kjent som utsagnet: «du høster som du sår», eller gjengjeldelsesprinsippet, som blir et stort tema i boken.

På «himmelscenen» vitner også Gud om at Job er rettferdig (1:8; 2:3). Anklageren utfordrer Gud på dette og mener at Job er from og rettskaffen kun fordi Gud har velsignet ham. Gud tar imot utfordringen og lar Anklageren ta bort alle velsignelsene til Job, men «gjennom alt dette kom det ingen synd over Jobs lepper» (2:10). Job bevarer sin rettferdighet gjennom store tap og lidelser.

Prologen tar altså opp spørsmålet om Gud gjør rett i å velsigne dem som lever rettskaffent, eller om det bare skaper en falsk rettferdighet og troskap. Job svarer med å holde seg til Gud, til tross for ulykken. Anklageren ble med det motbevist og vi hører ikke noe mer om ham i resten av boken. Men Job får ikke oppreisning av Gud ennå̊. Jobs lidelse fortsetter, og han får besøk av tre venner som kommer for å trøste ham. Det fører oss inn i en dialog.

Hvem har skylden?

Job er altså en som lider meget, men også en som holdes for å være from og rettskaffen. Gjennom den store tale-delen av Jobs bok ser vi at det er en utenkelig tanke for både Job og vennene hans. Derfor prøver de å forklare hvorfor han lider gjennom dialog (kap. 3-27) og monologer (kap. 28-37).

Vennene hevder sin visdom, som kan summeres i to punkter:

  1. Jobs lidelser må ha en årsak i hans egen urett av noe slag.
  2. Job må bare be Gud om nåde, så vil han bli rettferdig igjen. Og som følge av det vil lidelsen gå bort.

Deres forklaring bygger på et strengt gjengjeldelsesprinsipp. Dette prinsippet, i sin rene form, så vi i prologen: «du høster som du sår». Det vennene gjør er å dra en (logisk, men ikke nødvendigvis rett) konsekvens av prinsippet, et tillegg som sier at «som du høster har du sådd». Går det vel i livet, har man vært god og rettferdig. Faller man i ulykke, som Job, har man gjort noe galt.

Når man leser Jobs bok, høres mye av dette fornuftig ut. «Ja, selvsagt kan ingen leve helt godt, Gud er jo Hellig», tenker vi kanskje. Men her må vi huske på at Job var en from og rettskaffen mann, Gud sier det til og med to ganger (1:8; 2:3).

Job har i utgangspunktet den samme teologien som vennene. Han holder også fast på et strengt gjengjeldelsesprinsipp, men det brister nå når han selv er rammet. Han drar ikke den samme konklusjonen som vennene: at han må ha uoppgjort synd med Gud. Tvert imot holder Job sterkt fast på at han er rettferdig:

Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør.

Jeg holder fast på min rettferd og slipper ikke. Job 27:5b-6a

Job oppfatter seg altså som en rettferdig lidende, men det er jo utenkelig for «som du høster har du sådd». Derfor drar Job en konklusjon som han mener er den eneste mulige, nemlig at Gud urettmessig plager ham med smerter: «… han som knuser meg i stormen, gir meg sår på sår uten grunn» (9:17). Job blir mer og mer sikker i sin sak, og han nærmest anklager Gud for å være urettferdig, og han krever en forklaring.

Likevel må jeg tale til Den veldige,

jeg ønsker å gå i rette med Gud! Job 13:3

Se jeg legger fram min sak,

jeg vet at jeg har rett.

Kan noen vinne en sak mot meg?

Da vil jeg tie og dø. Job 13:18-19

Kort sagt: Vennene skylder på Job, og Job skylder på Gud. Nå er denne forenklingen å gjøre stor urett mot visdomstaler i en bok vi bør vise ydmykhet i møte med, og som vi bør være forsiktige med å forenkle. Men jeg tør likevel si at det oppsummerer noe av karakterenes meninger, samtidig som jeg oppmuntrer til å lese og dykke dypere selv. Ved å lese bibeltekster om og om igjen, vil man stadig oppdage noe nytt, det gjelder særlig i en høylitterær bok som Jobs bok.

Mens vennene til Job nøyer seg med sin forklaring, lengter Job etter respons fra Gud (13:22; 31:35). Han klarer ikke finne fred i vennenes forklaring, de tar feil, de er «elendige trøstere» (16:2). Han finner heller ikke en forklaring selv som gir mening. Job mener riktignok at det må være Gud som gjør han urett, men han forstår ikke hvorfor, han finner ikke fred.

«Da svarte Herren»

Man når høydepunktet i Jobs bok når Gud svarer Job fra kap. 38 av. Etter lang tid med uutholdelig lidelse, ydmykelse og lengsel etter respons får Job endelig ønsket oppfylt.

I Herrens taler stiller han en rekke retoriske spørsmål til Job, som Job ikke kan svare på. De handler om skapelsen av verden og Guds suverene oppholdelse av den, og om Job kan gjøre eller har gjort det samme. Bak de retoriske spørsmålene ligger de innlysende svarene: Job hadde ingenting med skapelsen å gjøre (38:4), han har ingenting med hvordan stjernene er satt på himmelen (38:31), eller hvor og når skyene skal gi regn (38:34).

Gud forteller også om to farlige og sterke skapninger, Behemot og Leviatan. Hva eller hvem disse er, er ikke poenget. Poenget er at ingen ville våget å «yppe» seg mot dem, og «hvem kan da stå seg mot meg?», spør Gud, han som tross alt har skapt dem.

Gjennom sine taler kunngjør og hevder altså Gud sin storhet, visdom, suverenitet og makt. Han gjenoppretter den hierarkiske ordningen mellom skaper og skapning. Gud er så mye større enn alt, han har skapt alt, hvordan kan da mennesket tro at det kan forstå hvordan verden fungerer?

Job og vennene hadde plassert Gud inn i en verdensorden som nærmest var mekanisk, men gjennom talene viser Gud at hans styrelse av verden er «over deres hoder» og mye mer komplisert enn det menneskene noen gang vil fatte.

«Nå har jeg sett deg med egne øyne»

I Jobs korte svar (39:37-38; 41:2-6) til Herrens veldige taler ser vi at Job trekker tilbake sin anklage (42:6). Han anerkjenner at han er liten og at han ikke kan måle sin visdom med Guds.

Med tanke på innholdet i Herrens taler er notisene i 38:1 og 40:1 tilsynelatende misvisende når de sier: «Da svarte Herren Job…» Var det virkelig et svar Gud gav? Ut fra Jobs korte svar kan vi si at Gud faktisk svarte Job, men kanskje på en annen måte enn forventet. Vi ser nemlig at Guds visdom, demonstrert i talene, var et tilfredsstillende svar for Job. Hans innstilling til Gud ble forandret fra «rop, så skal jeg svare» (13:22) til «Jeg vil spørre deg, så kan du lære meg» (42:4).

Og hans innstilling til situasjonen forandres fra «Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg» (3:26) til «Nå har jeg sett deg med egne øyne» (42:5). Man kan her ane en fred som Job ikke hadde før.

En knusende debattseier

Om vi «zoomer» ut litt og ser på hoveddelen i Jobs bok, alle talene, kan den kalles en slags visdomsdebatt. Job og vennene argumenterer og hevder hver sin visdom. Til slutt åpenbarer Gud noe av sin overveldende visdom, den som skapte og som opprettholder hele verden. Da er det ikke lenger noen debatt; Guds visdom overgår alle tankesett vi måtte komme opp med for å forklare ham.

«Som min tjener Job»

Epilogen (42:7-17) handler kanskje først og fremst om at «Herren vendte Jobs skjebne da han ba for vennene sine, og lot ham få dobbelt så mye som han hadde hatt før» (42:10). Job ble frisk og fikk tilbake livet, med enda mer velsignelser enn før.

Et annet poeng er at Gud dømmer Jobs tre venner og sier at de «har ikke talt rett om meg, som min tjener Job» (42:7; gjentas i 42:8). Hva eksakt Gud sikter til her, er ikke enkelt å forstå. Det vil uansett være nokså trygt å si at det ikke gjelder alt vennene og Job har talt.

Mange av visdomsordene vennene sier reflekterer bibelske sannheter. Og at Job gjennom talene sine har talt alt rett, kan heller ikke stemme. Han blir tross alt kraftig irettesatt av Gud gjennom fire kapittel, og det står at han «kaller alt tilbake» (42:6). Det er likevel tenkelig at utsagnet sikter til at vennene ville ha Job til å innrømme en synd han ikke hadde gjort, mens Job nektet å falle for denne enkle løsningen og heller søkte Gud for svar.

Mer enn en bok som feiler i å svare

Jobs bok er en rik bok. Å sette ett tema for hele boken er derfor kanskje ikke rett. Likevel er det viktig å si at Jobs bok er mer enn en bok som «feiler» i å svare på det ondes problem. Den er også mer enn en – riktignok ærlig og opprivende - skildring av lidelse.

En av bokens kanskje viktigste funksjoner er å knuse myten om at en som lider må ha gjort en synd. Gud kan operere med gjengjeldelsesprinsippet, som med Job før lidelsene, men dette er ikke noe han alltid gjøre. Mennesker skal derfor søke å være rettferdige, men det gir ingen garanti for å slippe lidelse.

Jobs bok lærer oss dermed at vi aldri kan dømme et lidende menneske, som Jobs venner gjorde, for vi kan ikke vite årsaken. Det samme lærer Jesus oss i Joh 9:1-3 når disiplene mener at en blind mann er født blind pga. moren eller farens synd. Jesus avviser tankegangen og sier at verken den blinde mannen eller foreldrene har syndet.

Mer enn noe annet peker Jobs bok på Guds storhet og visdom. Han er den største, og ved hans visdom skapte og opprettholder han alt. Ingen mennesker kan måle seg med det, så for mennesker vil derfor visdom være «å frykte Herren» (28:28). Dette er ingen nedgradering av mennesket, men heller en opphøyelse av Gud.

I møte med Jobs lidelse svarer ikke boken som vi gjerne ønsker. Vi ønsker et klart svar fra Gud om hvorfor ondskap og lidelse finnes, men er det vi ønsker mulig? Er det ikke nettopp det svaret Gud gir oss, at siden vi selv ikke er skaperen og opprettholderen, kan vi heller ikke forstå hvorfor alle ting er som de er.

«Før hadde jeg bare hørt rykter om deg»

Det som Job visste, før Gud møtte ham, regnet han nå som «rykter» i forhold til det Gud nå hadde åpenbart for ham (42:5). Og hva var det Job fikk åpenbart? Det var ikke en logisk forklaring på lidelsen og heller ikke et velresonnert forsvar på anklagene. Nei, Job fikk se Guds storhet «med egne øyne», og det var nok.

Det ligger nok i vår syndige natur å ikke godta at det finnes en som har skapt oss, at det er en som har svar vi er for små til å forstå. Om «klisjeen» om Guds storhet og uransakelighet ikke er nok for oss i dag, vil den en dag bli det. Når vi engang skal stå framfor Gud, vil heller ikke vi kreve svar fra ham, samme hvor sikre i vår sak vi er her på jorden.

Den dagen vil skillet mellom skaper og skapning bli tydeligere enn det ble for Job. Gud vil ikke være i en storm, vi vil se ham. Og hans storhet vil ikke være et billig svar, men en ydmykende, fryktinngytende og tilfredsstillende sannhet. Den alvorlige forskjellen er at Job fikk anledning til å kalle alt tilbake (42:6), noe som vil være for sent på dommens dag.


 

Relatert



Ca leselengde
12 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisninger

  Jobs bok  13: 3

  Jobs bok  13: 18-19

Forfatter

forfatter_fotoSkrevet av: Håvard Jøssang.
  Håvard kommer fra Jørpeland, er utdannet elektriker og har også arbeidet som dette. Nå er han imidlertid student ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Håvard er også fast medarbeider for foross.no.

  Flere ressurser av Håvard Jøssang

Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.