3.Johannes’ brev er kanskje ikke det vi oftest finner fram. Jeg leste sakte gjennom brevet her om dagen og må si at det var en opptur å lese en "bortgjemt" bok på en slik måte.
Johannes henvender seg til Gaius i dette brevet:
Den eldste hilser den kjære Gaius, som jeg i sannhet elsker. 2 Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig. 3.Joh 1-2
Vi vet ikke sikkert hvem Gaius er. Det nevnes tre forskjellige personer med det navnet i NT. Tidlig kirkelig tradisjon hevder at Gaius ble biskop i Pergamum, innsatt av Johannes. Denne Gaius framstår for oss som et kristent forbilde. Han holder til i en menighet hvor omreisende kristne forkynnere tydeligvis har trange kår. En viktig lederfigur i det lokale kirkelandskapet, Diotrefes, avviser både apostlene og deres utsendinger. Han går faktisk så langt at han støter ut av menigheten dem som tar imot slike omreisende utsendinger:
9 Jeg har skrevet noen ord til menigheten. Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste der, vil ikke ha noe med oss å gjøre. 10 Når jeg kommer, skal jeg sørge for at han blir minnet om hva han har gjort! For det onde han sier om oss, er tåpelig. Men han nøyer seg ikke med det. Selv nekter han å ta imot våre søsken, og når andre vil gjøre det, hindrer han dem og støter dem ut av menigheten. 3.Joh 9-10
Det er inn i denne situasjonen at Johannes nå skriver til Gaius for å be ham om en tjeneste. Gaius er nemlig av en annen innstilling enn Diotrefes. Han tar gladelig imot slike omreisende brødre – ja, også dersom de er fremmede for ham. Vi vet ikke sikkert om Gaius og Diotrefes er ledere for to forskjellige menigheter, eller om en av dem er leder for en menighet begge går i. Men vi merker iallfall godt forskjellen på deres sinnelag. Derfor er det naturlig at Johannes henvender seg til Gaius:
3 For jeg ble svært glad da noen søsken kom og fortalte om din troskap mot sannheten, hvordan du lever i den. 4 Ikke noe gleder meg mer enn å høre at mine barn lever i sannheten. 5 Min kjære, du er trofast i alt du gjør for våre søsken, også de som er fremmede. 6 De har vitnet her i menigheten om din kjærlighet. Du gjør en velgjerning, verdifull for Gud, om du hjelper dem videre på reisen. 7 Det var jo for å forkynne Navnet de dro ut, og de tar ikke imot hjelp fra hedningene. 8 Derfor må vi ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten. 3.Joh 3-6
Vi skal merke oss noen viktige poenger her. Gaius får attesten at han viser troskap mot sannheten. Sannheten betyr antakeligvis Kristus eller evangeliet. Og denne troskapen kommer til uttrykk gjennom at han hjelper kristne brødre som reiser rundt og vitner om Jesus. Vi merker oss uttrykksmåten i vers 5. Min kjære, du er trofast i alt du gjør for våre søsken, også de som er fremmede (v. 5). Det greske uttrykket oversatt med "også", kan like gjerne oversettes "spesielt de fremmede". Vi vet at dette var ganske vanlig i den tidlige kirken, og det falt også naturlig inn i datidens kultur og skikk med omreisende filosofer. Men vitnene Johannes sikter til reiser ikke rundt for å forkynne Platon eller Aristoteles; nei, de reiser rundt for å forkynne Navnet.
Gaius formanes til å velge sine forbilder med omhu:
11 Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud. 3.Joh 11
Brevet slutter med som trolig er en anbefaling av ham som overleverer brevet til Gaius, Demetrios, og en varm avslutningshilsen fra Johannes.
12 Om Demetrios har alle bare godt å si, ja, sannheten selv vitner for ham. Det samme gjør vi, og du vet at vi vitner sant. 13 Jeg har ennå mye å si deg, men vil ikke gjøre det med penn og blekk. 14 For jeg håper å besøke deg snart, så vi kan snakke sammen ansikt til ansikt. 15 Fred være med deg! Vennene her sender deg sin hilsen. Hils selv vennene, hver enkelt av dem. 3.Joh 12-15
Jeg har satt som overskrift "et forbilledlig sinnelag". Og ut fra det vi har sett så langt, så er det liten tvil om at Gaius er et stort forbilde. Han lever for Gud i en menighetssituasjon som virker krevende. Han og mange andre viser gjestfrihet mot apostlenes utsending selv om dette motarbeides av Diotrefes (det er forresten ironisk at navnet Diotrefes betyr "oppfostret av Zevs, han som ble benevnt som "de omreisendes beskytter"…). Så vi møter et forbilledlig sinnelag i Gaius.
Men nå er det faktisk ikke Gaius’ sinnelag som først og fremst stoppet meg. Det var Johannes’. Jeg synes det var herlig å lese den store omsorgen han viser for Gaius. Han ønsker ham god helse, både fysisk og åndelig.
Johannes kaller ham for "min kjære" flere ganger, og i vers 4 uttrykker han seg enda sterkere: Ikke noe gleder meg mer enn å høre at mine barn lever i sannheten. Dette er et sterkt uttrykk. Jeg vet jo litt om å ha barn og den stoltheten og gleden man kan føle på når barnet har framgang i livet. Den stoltheten og gleden kjenner Johannes overfor Gaius.
Videre har han merket seg Gaius’ tjeneste og hvordan han tar seg av fremmede. Det er noe fint med at han har merket seg dette og spesifikt tar det opp og roser Gaius. Han nevner også for Gaius rosende omtale han har hørt om ham, at disse omreisende vitnene har fortalt om Gaius når de har kommet hjem til hjemkirken sin. Johannes er tydeligvis en som lytter oppmerksomt til rapportene han får og tyr gjerne til pennen for å skrive oppmuntrende ord til dem han har hørt rapport om.
Dette er det jeg synes er så forbilledlig. Johannes har en ekte omsorg for Gaius på nært sagt alle nivå. Han tenker på hans fysisk og åndelige helse. Han er oppriktig glad og stolt over å se Gaius vokse i tjenesten og vandre i sannheten. Han merker seg de gode ting Gaius gjør og roser ham for det.
Et slikt sinnelag ønsker jeg selv å ha. Det er en refleksjon av Guds sinnelag.
