Jesus forklarte til Emmausvandrerne om alt som står skrevet om Han i det gamle testamentet (Luk 24:27). Paulus skrev til romerne at alt som er skrevet i Bibelen er skrevet til lærdom og håp for oss (Rom 15:4).
De må begge ha tenkt på Eva. Hun er en av vår histories mest sentrale personer.
Vi vet egentlig lite om henne. Hun er nevnt ved navn bare fire ganger i Bibelen, men refereres til flere ganger som «kvinnen».
Men noe vet vi:
- Hun er vår stammor, «mor til alle som lever» (1 Mos 3:20).
- Hun levde for 6000 år siden, i følge Bibelens ættetavler. Hun er en historisk person.
- Levealderen er uviss, men vi vet Adam levde i 930 år (1 Mos 5:5)…
- Hun fikk mange barn (1 Mos 5:4), og ikke bare de som er nevnt ved navn, som Kain, Abel og Set.
- Vi vet ikke hvor gammel hun var da hun fikk Kain og Abel. Men hun var 130 år da hun fikk Set (1 Mos 5:3).
Eva er en av de to menneskene som ikke ble født, men skapt. Selv om rekkefølge og måte er ulik for Adam og Eva (Adam ble formet av jordens støv og Eva ble formet av mannens ribben), så er de begge likeverdige og utgjør sammen enheten – «mennesket» (1 Mos 1:27 og 1 Mos 2:18b). Her kommer også stiftelsen av ekteskapet inn, som sier at mannen og kvinnen sammen skal utgjøre èn enhet (1 Mos 2:24).
Adam og Eva ble skapt på samme dag (1 Mos 5:2).
Navnet Eva betyr «Liv». Det er mer ærefullt en Adams navn, som betyr «av støvet på jorden». Her kommer første parallell til Jesus. Eva heter Liv og er mor til alle som lever (1 Mos 3:20). Jesus ER Livet og er opphavet til alle som får evig liv (Hebr 5:9).
Det er likevel slik at vi ofte tenker negativt om Eva. Det har selvsagt med syndefallet å gjøre. Vi er svært urettferdige, for vi hadde slett ikke stått oss bedre. Det er det som er kjernen i å tenke stygt om andre: Det betyr at vi automatisk tenker på oss selv som bedre … Hvis du selv er uten synd, så kan du kaste den første stenen (Joh 8:1-11). Hvis ikke, så la oss tenke på henne med mildhet og forståelse.
Eva ble lurt. Det sier vår Bibel klart (1 Tim 2:14). Hun trodde at det hun gjorde var godt og i tråd med Guds vilje. Det er essensen i all forførelse. Djevelen kommer alltid med spørsmålet om hva Gud egentlig har sagt (1 Mos 3:1), for så å forsikre om hva Gud angivelig mener («for Gud vet…» – 1 Mos 3:4-5), men som ikke stemmer med det Gud har sagt.
Eva var nå overbevist om at å spise av den forbudne frukten, egentlig var godt og tillatt og i tråd med Guds vilje. Hun ødela alt, uten å ville det, og med de beste intensjoner. Derfor gav hun frukten så frimodig til Adam.
Adam, derimot, ble ikke lurt. Han visste hva Gud hadde sagt, og at det Eva hadde gjort var galt. Han velger likevel å spise av frukten. Han var bevisst ulydig (Rom 5:18-19). Det er derfor arvesynden i hovedsak begrunnes tilbake til ham.
Man kan jo undres på hvorfor Adam valgte å bryte Guds vilje så bevisst. Kanskje var han svak.
Men kanskje var han det første store forbildet på Jesu kjærlighet. Da Eva var falt og Adam visste at nå blir de adskilt for evig, valgte han døden for å være sammen med sin brud. Slik Jesus gikk i døden for å evig være sammen med sin brud: deg (Fil 2:5-10).
Slik blir Eva et forbilde på oss fortapte mennesker som er så høyt elsket av Gud at Han valgte å gå i døden for oss.
Evas fall brukes i det nye testamentet for å advare oss mot det å bli lurt av djevelen og vende oss bort fra troskapen mot Jesus, uten å forstå og vite det selv (2 Kor 11:3-4). Det skjer når noen kommer og forkynner oss noe annet om Jesus enn det Bibelen forteller oss, og gir oss et annet evangelium enn det som frelser oss. Det farlige er at det ser så likt ut, at vi også lett blir lurt. Det fører evig død med seg. Mange går godtroende fortapt.
Syndefallet og Eva er så dagsaktuelt. Det samme skjer hver dag også nå (2 Kor 11:13-15).
Midt i sin fortapthet ble Eva den første som fikk høre løftet om en frelser. Det ble sagt av Gud til djevelen, men det handlet også om henne. Det skulle komme en frelser av Evas etterkommere som skulle overvinne djevelen (1 Mos 3:15).
Her fikk Eva lære noe om Gud som hun ikke hadde erfart tidligere. En rettferdig Gud. En hellig Gud. En Gud som står ved sitt Ord. Men også en kjærlig Gud. En som vil sone og tilgi. En som syr klær til dem og viser omsorg (1 Mos 3:21).
Eva må ha ventet på etterkommeren som skulle frelse dem. Kanskje har hun tenkt at det var den gudfryktige Abel, men når han ble drept fant hun trøst i å få Set i Abels sted (1 Mos 4:25). Navnet Set betyr «innsatt, innviet».
Da Set fikk sin første sønn Enosj, som betyr «en dødelig mann», innså de kanskje at Set ikke var den lovede frelseren. Fra da av begynte de å påkalle Herrens navn (1 Mos 4:26).
Slik blir Eva et fint forbilde i å vente på og finne trøst i Han som Gud har innsatt og innviet til prest og soner for oss (Jesus – Hebr 5; Hebr 8:1-6).
Å påkalle Herrens navn er et synonymuttrykk for å ha omvendt seg fra synden, leve i nåden og tro seg tilgitt på grunn av Jesu soningsdød. La oss også påkalle Herrens navn, for hver den som gjør det skal bli frelst (Rom 10:13).
Vi regner derfor med at Eva ble frelst.
