Publisert

Apostelen Paulus Fariseeren, forfølgeren, forkynneren, ”forfatteren”


Ca leselengde:
21 min

Paulus var ikke gamle karen før han fikk merke livets alvor. Han var av fariseerslekt, og faren, som også var fariseer, var opptatt av at gutten skulle få en grundig utdannelse som skriftlærd. Derfor ble han sendt til Jerusalem, antagelig i 10–12-årsalderen. Der fikk han opplæring hos Gamaliel, en høyt aktet lovlærer og fariseer[1].

Paulus var født i Tarsus i Kilikia – en by lengst sør i nåværende Tyrkia, like nord for grensen til Syria. Han havnet altså langt hjemmefra i ung alder. Bibelen sier ikke noe om hvordan han levde i disse guttedagene – kanskje bodde han sammen med andre gutter som også skulle bli fariseere.

Samtidig med utdannelsen til skriftlærd, fikk han opplæring som teltmaker. Jødiske skriftlærde skulle nemlig også beherske et håndverk. Dette fikk Paulus god bruk for på de mange og lange reisene sine[2].

Nidkjær fariseer

Men fariseer ble han, og det av den nidkjære sorten. Vi møter ham i denne rollen i forbindelse med at diakonen Stefanus ble steinet. Det står at ”vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus.” (Apg 7:58). Det står da også at ”Saulus samtykte i mordet på ham” (Stefanus) (Apg 8:1).

Drapet på Stefanus ble som et klarsignal til forfølgelse av de kristne:

Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria. … Men Saulus herjet menigheten. Han trengte inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.
Apg 8:1, 3

Men Paulus slo seg ikke til ro med det. Det står at han

fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og ba ham om å få med brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien[3] til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem.
Apg 9:1-2.

Senere kom denne perioden til å stå for Paulus som den mørkeste og mest tragiske i hans liv. Til korinterne skrev han f.eks senere: ”For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet.” (1 Kor 15:9). Men i mellomtiden hadde han møtt Jesus.

På vei til Damaskus

Det var på veien til Damaskus det skjedde. Da Paulus og følget hans nærmet seg byen,

strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre!
Apg 9:3-6 [4]

Da Paulus reiste seg igjen, kunne han ikke se, så de måtte lede ham inn i Damaskus. Der fikk han tre dager i bønn og faste, men han var fortsatt blind[5].

Imens arbeidet Gud med saken. Han kalte Ananias, en av de kristne i byen, til å gå til Paulus. Ananias oppsøkte Paulus og la hendene på ham så han fikk synet tilbake. Det viste seg at Paulus også hadde fått åndelig syn. Han hadde møtt Jesus så konkret at han nå var klar til å bli døpt[6].

Forandret av Jesus

Dette møtet med Jesus endret hele livet for Paulus. Han hadde fått se at Jesus fra Nasaret virkelig var Messias Guds Sønn, og at hans død på korset var en stedfortredende død – han døde til soning for all verdens synder.

Paulus må ha hatt en enorm bibelkunnskap, og nå fikk han plutselig Den Hellige Ånds hjelp til å se alt det han før hadde lært fra en helt ny synsvinkel[7].

Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn. … og han brakte jødene som bodde i Damaskus, til taushet ved å bevise at Jesus er Messias.
Apg 9:20, 22

Etter at Paulus kom tilbake til Jerusalem,

prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel. Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn. Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem, og han forkynte frimodig i Herrens navn.
Apg 9:26-28

Ut med evangeliet

Paulus ble omvendt ca. år 35 e.Kr. Bibelen gir bare sparsomme opplysninger om de neste årene av livet hans[8]. Det som er klart er at han de tre første årene oppholdt seg i ensomhet i Arabia og at han etter hvert vendte tilbake til Kilikia og Tarsus. De første menighetene i Kilikia var sannsynligvis et resultat av Paulus’ arbeid der[9].

Imens foregikk det en spennende utvikling i Antiokia. Etter forfølgelsen i Jerusalem hadde det vokst fram en livskraftig menighet av kristne jøder i Antiokia. Der ble evangeliet forkynt også for grekerne som bodde der, og flere av dem kom til tro og omvendelse[10].

Barnabas, som sto midt i denne vekkelsen, dro til Tarsus for å få med seg Paulus til Antiokia og arbeidet der. Paulus ble med, og han og Barnabas sto sammen i Antiokia i et helt år. Og det var der veien videre ble staket ut – både for Paulus og Barnabas, og for misjonen blant folkeslagene.

Det er tydelig at Paulus og Barnabas har kjent et kall til å gå videre ut med evangeliet blant hedningene. Samtidig har det kanskje rådet en viss usikkerhet i menigheten med hensyn til hvordan denne situasjonen skulle gripes an. Men så grep Gud inn:

I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.
Apg 13:1-3

De tre misjonsreisene

Denne utsendelsen ble starten på en lang og hektisk reisevirksomhet for Paulus:

  • Den første misjonsreisen[11] (47–48 e.Kr.) omfattet Kypros og landskapet Pisidia i det sørlige Lilleasia. Der besøkte de blant annet byene Attalia, Perga, Antiokia (ikke å forveksle med Antiokia som de startet fra), Ikonium, Lystra og Derbe. Sammen med Barnabas opplevde han både motstand og forfølgelse – og at evangeliet hadde stor framgang.
  • Den andre misjonsreisen[12] (49–52 e.Kr.) gikk først vestover gjennom Lilleasia, deretter til sjøs over til Makedonia. På turen gjennom Lilleasia avla han nytt besøk i Lystra, Ikonium og Antiokia. I Makedonia besøkte han Filippi, Tessalonika, Berøa, Aten og Korint. Derfra dro han med skip over til Efesus og derfra tilbake til Antiokia.

På denne reisen hadde han Silas med seg, og i Lystra traff han igjen Timoteus og fikk ham med videre på turen. Også på denne turen startet Paulus arbeidet på nye steder ved å besøke synagogen – der hvor det fantes en slik. Ofte ble han da møtt med motstand og trussel fra jødene, for eksempel i Tessalonika[13].

Under besøket i Aten holdt Paulus den berømte talen på Areopagos. Etter denne talen var det noen som spottet, men det var også noen som ville høre mer og som kom til tro. På det siste stoppestedet i Makedonia, Korint, ble Paulus i halvannet år – og mange kom til troen og lot seg døpe.

  • Den tredje misjonsreisen[14] (52–55 e.Kr.) startet også i Antiokia og gikk vestover gjennom Lilleasia – med besøk i Lystra, Ikonium, Antiokia og Efesus. Denne gangen ble han nærmere tre år i Efesus[15]. Han fortsatte så til Makedonia, der han hadde kortere besøk i Filippi, Tessalonika, Berøa og Korint. Tilbaketuren gikk stort sett etter samme rute, men denne gangen utenom Efesus[16]. Fra Milet, nær Efesus, tok han så sjøveien til Tyrus – fordi han planla å besøke Jerusalem.
Misjonsstrategi

Vi er opptatt av strategien i misjonsarbeidet, og det er sikkert nyttig. Men av og til kan det virke som om vi tror at vi er de første som tenker på den saken. Men da kan man ikke ha vurdert Paulus. Han tenkte åpenbart strategisk, for det er noen hovedmomenter som går igjen i hans arbeid:

  1. Paulus hadde en sendemenighet som han forholdt seg til, nemlig Antiokia. Der startet han, og dit vendte han tilbake for å rapportere. Og der hadde han sikkert mange forbedere.
  2. Han reiste ikke alene, men hadde med seg en eller flere yngre medarbeidere – til støtte i tjenesten, og for opplæring. Etter hvert ga han disse medarbeiderne betydelig ansvar – tenk bare på Timoteus.
  3. Han satset i de store byene og knutepunktene – Efesus, Korint og Aten var jo storbyene og gjennomfartsstedene i den delen av Romerriket. Han satset på å komme til Roma. Dit kom han, selv om det var som fange. Antagelig var han også i Spania. I Efesus og Korint, de to byene med livligst handel og mest gjennomfart, hadde han lange opphold der han selv la ned mye arbeid i oppbyggingen av menigheten.
  4. Han fulgte opp de stedene han hadde besøkt med nye visitaser for å se at arbeidet utviklet seg på en sunn måte, og for å veilede og oppmuntre der det trengtes.
  5. Han fulgte opp stedene han hadde besøkt gjennom brev hvor han gir åndelig og konkret veiledning med hensyn til områder der han er bekymret for utviklingen i menigheten. Han skriver for eksempel to brev både til Korint og Tessalonika.
  6. Han fulgte opp medarbeidere gjennom mer personlige brev, for eksempel Timoteus, Titus og Filemon.
  7. Gjennom det hele ser vi at det er den læremessige kursen han først og fremst er opptatt av – det er den som først og fremst bekymrer – for det er den som avgjør om det skal bli et gagnlig arbeid på stedet.

Dette er en samlet strategi som vi skal få se på som et bibelsk vink til oss i vår tid.

Motstand og kamp

I Apg 14 får vi et eksempel på forholdene Paulus måtte arbeide under. Der møter vi Paulus i Ikonium i Lilleasia. Han og Barnabas forkynte i synagogen, og mange kom til troen, både av jøder og grekere. ”Men de jøder som ikke ville tro, egget opp hedningenes sinn til fiendskap mot brødrene,” (Apg 14:2) og en stor gruppe planla et attentat mot disse predikantene.

De flyktet derfor til Lystra, der Paulus helbredet en lam mann. Dermed ropte folk at Paulus måtte være en gud, og presten i Zevs-templet kom for å ofre okser i anledningen gudenes visitas i byen. Og det var med nød og neppe Paulus og Barnabas fikk hindret folket i å ofre til dem.

Men problemene tok ikke slutt med det:

Men det kom jøder dit fra Antiokia og Ikonium. De overtalte folket, så de steinet Paulus og dro ham utenfor byen, da de trodde at han var død.
Apg 14:19

Død var han heldigvis ikke, men avsnittet sier noe om den risikoen Paulus og de første vitnene var villige til å ta ved å forkynne evangeliet.

I sitt andre brev til korinterne oppsummerer Paulus det tjenesten hadde kostet ham:

Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser – i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. I tillegg til alt annet har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt, uten at det brenner i meg?
2 Kor 11:23-29

Slik skrev Paulus i år 55, og årene som fulgte, ble slett ikke lettere. Da han dro til Jerusalem etter tredje misjonsreise, ble han satt i fengsel, og han måtte anke saken sin inn for keiseren for å unngå å bli lynsjet av jødene[17].

Etter to års fengsel i Cæsarea ble han sendt til Roma. Sjøreisen dit gikk på livet løs, med skipbrudd og slangebitt[18]. I Roma fikk han stor frihet til å samtale og forkynne, selv om han var en fange som ventet på dommen. Antagelig ble han frigitt for en periode – der han også kan ha vært i Spania – men det siste fangenskapet endte med døden som martyr, antagelig i år 67 e.Kr., mens Nero var keiser.

”Forfatteren”

Det er vanskelig å overvurdere den betydningen Paulus har hatt og har for kristen tro og tanke. Dette henger først og fremst sammen med det han skrev. I overskriften kaller vi ham ikke forfatter, men ”forfatter”. Det var Paulus som skrev og ga brevene den personlige formen de har. Men vi tror at Paulus og de andre nytestamentlige ”forfatterne” skrev etter Den hellige ånds drivkraft og veiledning – slik både Paulus og Peter forklarer at profetene og de andre ”forfatterne” i det gamle testamentet gjorde[19]. Derfor er vi overbevist om at det er Guds vilje, tanke og hjertelag som kommer til uttrykk gjennom Paulus’ brev i Bibelen.

Det er tretten av dem. De fleste er skrevet fordi Paulus mottok informasjon fra menigheten som tilsa at de trengte veiledning, korreksjon eller oppmuntring[20]. Det hender også at han skriver for å svare på spørsmål han har fått fra menighetene[21].

Brevene

Galaterbrevet er antagelig det eldste, mest sannsynlig skrevet i 48-49 e.Kr.[22]. Det er antagelig beregnet på de menighetene som Paulus grunnla i Lilleasia på sin første misjonsreise – Antiokia, Ikonium, Lystra og Derbe.

Det er tydelig at Paulus hadde fått urovekkende informasjon fra dette området. Og derfor går han rett på sak:

Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet – det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!
Gal 1:6-8

Hva er det som får Paulus til å ta så kraftig i? Jo, det hadde kommet noen jødekristne som ville ”forbedre” evangeliet som de hadde hørt fra Paulus. De fornektet ikke at Jesus var Messias. Og visst var det sant at vi måtte tro på Jesus, men vi må jo også … Og så kom de med alt det vi må gjøre, ikke minst at hedningkristne også må omskjæres. Som vi forstår av sitatet over, går Paulus til frontalangrep på dette synet.

Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?
(Gal 3:1-3)

Galaterbrevet blir, med rette, ofte kalt ”den kristne frihets Magna Charta.” Her underviser han om både loven og evangeliet, viser at vi trenger dem begge, men at vi ikke må blande dem sammen. Men det er bare evangeliet som kan frelse oss. Brevets hovedbudskap sammenfattes i Gal 5:1: ”Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.”

 

Tessalonikerbrevene
I år 51 griper Paulus igjen til pennen. Mens han er i Korint, får han gode meldinger fra Timoteus om menigheten i Tessalonika[23]. Det er på mange måter en mønstermenighet, og han gir dem mye ros i de to brevene han skriver til dem:

Vi takker alltid Gud for dere alle når vi minnes dere i bønnene våre. Stadig minnes vi deres virksomhet i troen, arbeidet deres i kjærligheten og deres utholdenhet i håpet til vår Herre Jesus Kristus, for vår Guds og Fars åsyn.
1 Tess 1:2-3

Og videre:

Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.
1 Tess 2:13

I denne menigheten har det likevel blitt en del uro på grunn av stor usikkerhet omkring Jesu gjenkomst til dom. De ventet at Jesus skulle komme igjen i deres levetid og var bekymret for de troende som allerede hadde dødd – hva ville skje med dem når Jesus kom?

Paulus beroliger dem og skriver at

For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham.
1 Tess 4:14

Samtidig var det mange som var urolige fordi de syntes de visste for lite om når og hvordan ting skulle skje ved gjenkomsten og dommen. Også her kan Paulus berolige de engstelige:

Men om tider og tidspunkt, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten.
1 Tess 5:1-2

Dette er et svar å legge merke til. Også i dag er det mange kristne som er veldig opptatt av å gruble over detaljer med hensyn til hva som vil skje i de siste tider. Paulus lærer oss at hovedsaken er å vite at Jesus kommer uventet:

La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue.
1 Tess 5:6

 

Korinterbrevene. Det er tydelig at Paulus la vekt på hvordan det gikk med den ferske menigheten i storbyen Korint. Han var der selv i halvannet år på slutten av andre misjonsreise, og han hadde nær kontakt videre. Opplysningene han fikk derfra måtte ha uroet Paulus. Først skrev han ett brev til dem, men dette har senere kommet bort[24]. Menigheten har så sendt brev til ham, der de har stilt en rekke konkrete spørsmål[25].

I første korinterbrev svarer han på deres spørsmål, samtidig som han selv tar opp saker som ligger ham på hjertet. Brevet er skrevet i år 55 under hans lange opphold i Efesus. Senere samme året skrev han brev nummer to til dem, da fra Makedonia.

Han skriver til en fersk kristen menighet i en myldrende storby, der de kristne lever under trykket fra havet av hedenskap og avgudsdyrkelse rundt dem. De kristne merker trykket. De merker at det påvirker tankegang og levemåte.

Når det gjelder spørsmålet om frelsen, er han like klar her som overfor galaterne:

For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.
1 Kor 2:2

Først og fremst bruker han plassen til å veilede om kristen livsførsel i en hedensk kontekst. Han pålegger dem å støte ut den mannen som lever i hor og forsvarer det og likevel regner seg som en kristen[26]. Han gir fyldig veiledning om ekteskap, skillsmisse og gjengifte, og veiledning med hensyn til hvordan de kristne skal forholde seg når de blir servert kjøtt fra avgudsoffer – en ytterst aktuell problemstilling i Korint[27].

Han bruker også tre kapitler, 1 Kor 12–14, til å veilede om nådegaver og menighetsliv. Nesten alt det Bibelen sier oss om nådegavene, kommer til oss gjennom Paulus[28].

I dag kan vi som kristen forsamling ofte føle oss som en liten og forblåst øy i et hav av sekulariserte mennesker. Da er det godt å hente hjelp og veiledning fra korinterbrevene. Vi er ikke de første som kan føle oss som en truet art i en farlig verden.

 

Romerbrevet[29] gir oss en oversikt over – og en sammenfatning av – evangeliet, som er mer utførlig og systematisk enn i noe annet brev i Bibelen. Grunnen til dette er åpenbar. Her skriver Paulus til en menighet han ikke kjenner. Han har altså ingen spesielle problemer å ta opp. Men han vet at han skriver til menigheten i den byen som da var verdens hovedstad. Herfra gikk impulser og tanker ut til hele det veldige riket. Og Paulus hadde selv et sterkt ønske om å komme dit[30]. Han så hva det ville bety for misjonen om evangeliet kunne få fotfeste i Roma.

Hovedtemaet i brevet er rettferdiggjørelse ved tro, uten lovgjerninger. Evangeliet

er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Rom 1:16-17

Og forklaringen på dette er enkel og revolusjonerende:

Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Rom 3:21-24

De små glimtene fra Paulus’ brev som vi her har fått plass til, er som en teskje fra havet, men en teskje kan også gi mersmak. Og her er næringsrik kost, og den er beregnet på alle.

Fotnoter

[1] Apg 22:3, Apg 23:6, Apg 5:34

[2] Apg 18:3

[3] ”Veien”: Et uttrykk som ble brukt om dem som tilhørte den kristne tro. Det var først noe senere at de ble kalt kristne, Apg 11:26

[4] Paulus har også fortalt om denne opplevelsen i to forsvarstaler: Apg 22:5-16 og Apg 26:12-18

[5] Apg 9:9,11

[6] Apg 9:18

[7] Apg 9:17

[8] Gal 1:17-21, Apg 11:19-26

[9] Apg 15:23-41

[10] Apg 11:19-26

[11] Apg 13:4-14:28

[12] Apg 15:35-18:22

[13] Apg 17:1-10

[14] Apg 18:23-21:16

[15] Se Apg 19:8 og 10, Apg 20:31.

[16] Apg 20:16-38

[17] Apg 21:15-25:12

[18] Apg 27:27-44, Apg 28:3-6

[19] 2 Tim 3:14-17,  2 Pet 1:19-21,  1 Pet 1:10-12

[20] Gal 1.6-9, 1 Kor 1:10-13

[21] 1 Kor 7:1

[22] Lawrence P: Historisk bibelatlas. Lunde Forlag og Luther Forlag 2008 s.165. Tidligere var man mest tilbøyelig til å datere det til år 54.

[23] 1 Tess 3:6-8

[24] 1 Kor 5:9-11

[25] 1 Kor 7:1

[26] 1 Kor 5:1-13

[27] 1 Kor 7:1-40, 1 Kor 8-10

[28] Se særlig 1 Kor 12-14, Rom 12:3-8, Ef 4:1-16

[29] Skrevet mens han var i Korint, helt på slutten av den tredje misjonsreisen,

[30] Rom 1:9-13


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
21 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Asbjørn Nordgård.
  Asbjørn er enkemann og har voksne barn. Han er nå pensjonist. Av utdanning er han dr. Philos og har tidligere arbeidet ved universitetet i Oslo, i Indremisjonsselskapet, på Fjellhaug Internasjonale Høgskole og Tryggheim VGS.
   Ressurser av Asbjørn Nordgård
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.