Hva lærer vi om evangeliet i Filipperbrevet? Noe forenklet kan vi sammenfatte i fire punkt – alle på bokstaven «f». Disse er: frelsen i evangeliet, bli formet av evangeliet, fellesskapet i evangeliet og forkynneevangeliet. Disse punktene hører sammen og her gjelder det å skjelne uten å skille. La oss se nærmere på hver av dem.
Frelsen i evangeliet
Vi begynner med frelsen i evangeliet. Det er ikke dette Paulus bruker mest spalteplass på i Fillipperbrevet. Likevel er det ikke vanskelig å argumentere for at frelsen i evangeliet er det viktigste av de fire punktene, for saklig sett ligger det til grunn for alt han ellers skriver. Mest eksplisitt om denne tematikken skriver Paulus om å «bli funnet i [Kristus], ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen» (3:9, NB 88/07). Å være rettferdig for Gud, er å ha det rett med ham. Rettferdiggjørelse er et juridisk oppgjør mellom Gud og deg, der du blir frikjent for Jesu Kristi skyld. Særlig to saker skal vi legge merke til her. For det første poengterer Paulus at denne rettferdigheten ikke er din egen – en rettferdighet av loven som bygger på egne gjerninger. Reformatorene brukte gjerne uttrykket en «fremmed rettferdighet», for rettferdigheten har et annet opphav enn deg selv. Rettferdigheten tilhører noen andre, nemlig Jesus. For det andre er denne rettferdigheten noe du får ved tro. Rettferdiggjørelsen handler dermed ikke om hva du skal gjøre for Gud, men hva Gud har gjort for deg og gitt deg i gave. Kort fortalt er rettferdighet ikke noe du har, men noe du får.
Formet av evangeliet
Det andre vi skal se på er å formes av evangeliet. Ordet «forme» finner vi riktignok ikke i Filipperne, men ideen er definitivt tilstede. Evangeliet om Jesus Kristus gjør ikke bare noe for oss, det gjøre også noe medoss. I troslæren kaller vi dette helliggjørelse – å bli det du allerede er. Når du først har del i frelsen, skal evangeliet forme deg, så det setter spor i både hjerte og sinn.
Paulus skriver: «La dette sinn være i dere, som óg var i Kristus Jesus» (2:5). Hvilket sinn? Jo, det sinnet til ham som uttømte seg selv, tok på seg tjenerskikkelise, han som fornedret seg og ble lydig til døden, for så å stå opp og bli opphøyd (2:6-11). Vi som er frelst er kalt til å ha samme sinn som han som frelste. Det innebærer at vi selv skal gi avkall på vårt eget, at vi selv skal være villige til fornedrelse og tjene andre. For har vi del i fornedrelsen, har vi også del i opphøyelsen. Her ser vi inn i ett av troens paradokser. Det er ingen opphøyelse uten fornedrelse, ingen oppstandelse uten død og ingen seier uten tap. Dette er kjernen både i det å få del i frelsen (rettferdiggjørelse) og det å bli formet av frelsen (helliggjørelse). Skal du leve, må du selv dø.
På denne siden av evigheten vil denne kontrasten mellom fornedrelsen og opphøyelsen leve side om side hos oss som tror. Selv om vi som kristne kan oppleve lidelse (1:29), enten det er fengsel som Paulus (1:7, 14) eller sykdom som Epafroditus (2:27) har vi samtidig også del i gleden i Herren (3:1, 4:4 ) og håpet om oppstandelse (3:21). I dette spennet lever vi som troende: mellom fornedrelse og opphøyelse, død og oppstandelse, å bli begravet og reist opp. Vi har allerede del i frelsen, men enda ikke i fullt monn.
Fellesskapet i evangeliet
Det tredje punktet er fellesskapet i evangeliet. Vi finner flust av måter Paulus uttrykker dette på, særlig i starten av brevet: «Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede på grunn av deres samfunn i evangeliet fra første dag av og like til nå.» (1:3-5). Paulus «bærer [dem] i [sitt] hjerte» (1:7), ber dem om å stå «sammen med [ham] i nåden», han «lengter etter» dem (1:8) og vil de skal «stå fast i én Ånd» (1:27), ha «samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel ha det ene sinn» (2:2), og glede seg sammen med ham (2:18). Timoteus omtaler han som en sønn (2:22) og de står «sammen med [ham] i tjenesten for evangeliet» og Epafroditus kaller han en «bror», «medarbeider» og «medstrider» (2:25). Når du tror på evangeliet, får du ikke bare et nytt forhold til Gud, men også et nytt forhold til andre som tror. Alle Guds barn blir dine søsken. Slik sett gjør evangeliet ikke bare noe for oss og med oss, men også noe mellom oss.
Forkynne evangeliet
Den siste f’en er å forkynne evangeliet. Vi kunne også brukt andre verb som å «stadfeste evangeliet» (1:7) og «forsvare evangeliet» (1:7). Kort fortalt handler Filpperbrevet også om at evangeliet må ha framgang (1:12) – ja, rett og slett misjon. Slik sett kan vi si både at evangeliet gjøre noe for oss, med oss, mellom oss og at det peker utover oss. Evangeliet må forkynnes, selv om det ikke alltid gjøres «med rent sinn» (1:17). Dette er selve livskallet til Paulus. For Paulus er det «å dø en vinning» (1:21), så han kan «være med Kristus, for det er så mye, mye bedre» (1:23). Men for at evangeliet skal ha framgang vil han bli værende.
For å sammenfatte, kan vi si at evangeliet gjør noe for oss (frelsen i evangeliet), med oss (å formes av evangeliet), mellom oss (fellesskapet i evangeliet) og at evangeliet peker utover oss (forkynne evangeliet).
