Publisert

For jøde først Del 1/2. Israel: Valgt av Herren - som vitnesbyrd om Hans frelse - for oss.


Ca leselengde:
17 min

Tekst: Vegard Soltveit



Innledning

Kanskje du har tenkt: hva er greia med Israel og deres utvelgelse? Gjennom hele Bibelen er Israel et sentralt tema. Det finnes mange meninger (til dels svært sterke) om Israel. Det er ikke noe nytt at det finnes mange meninger om temaet. I 1983 skrev professor Magne Sæbø at det "finnes det en nærmest uoversiktlig skog av profetiske utleggelser", når det kommer til israelstematikk.[1]

Min mistanke er at alle de ulike meningene, konflikten i Midøsten og en del misvisende teologi, gjør at mange på min alder ikke har et bevisst forhold til Israel. Israel blir valgt bort, og står i fare for å bli et tabu. Selv erfarer jeg at enkelte ser på meg med et litt rart blikk, og mener nok at det jeg holder på med er for spesielt interesserte. Men israelstematikk er ikke for spesielt interesserte. Det er ufattelig dumt dersom det er tilfelle. Israel angår egentlig alle som har kommet til tro på Israels Gud og Israels Messias.

Mange mener Romerbrevet presenterer på en strukturert måte selve kjerneinnholdet i troen, og at Rom 1:16-17 gjengir hovedinnholdet i brevet. I disse versene skriver Paulus om Israel – det jødiske folk. Gjennom denne og neste artikkel skal vi undersøke litt nærmere hva som ligger i for jøde først, og hvorfor dette angår oss i dag.

I denne første artikkelen ønsker jeg å se nærmere på Israels utvelgelse. Dette gjør jeg utfra tre perspektiver. Neste artikkel vil gå mer direkte inn i den misjonsstrategiske prioriteten som ligger i Rom 1:16.

Familieutvelgelse

Israels utvelgelse er først og fremst en familieutvelgelse. Dermed brukes Israel og jødene synonymt av meg. Det er hele tiden snakk om en slekt, som begynner med patriarkene Abraham, Isak og Jakob. Om Jakob leser vi: Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt (1 Mos 38:28). Dette er første gang Israel er nevnt i Bibelen. Et særnavn, med henblikk på én person. Jakob får tolv sønner, og fra disse blir israelsfolket til. Israel er dermed et folk, og ikke først og fremst et landområde.

Det er mange aspekter ved denne utvelgelsen. Her blir det lagt vekt på tre aspekter, som jeg anser som viktige før vi går mer direkte inn på Rom 1:16.

Første aspekt tar for seg det faktum at det er Gud som har valgt Israel. Det andre er at denne utvelgelsen innebærer både privilegier og ansvar. For det tredje er Israels utvelgelse gjort for oss, da gjennom denne partikulære utvelgelsen skulle alle folk velsignes.

Israel er valgt av og for Herren

For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant alle jordens folk har Herren sin Gud valgt deg til å være hans folk, hans dyrebare eiendom. Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere og ville holde eden han hadde sverget for deres fedre, førte Herren dere ut med sterk hånd. Han fridde deg ut av slavehuset, fra faraos, egypterkongens, hånd.
5 Mosebok 7:6-8

Jahve: flere guder eller én uforanderlig Gud?

Noe av den moderne GT-forskningen hevder at Israel valgte (formet) Gud. Spørsmålet noe av GT-forskningen har reist, er om det er den samme gud vi møter i de ulike tekstene i GT, eller om det er ulike guder. Argumentet er at gudsforståelsen og gudsbildet forandrer seg såpass mye gjennom Det gamle testamentet, at det må være flere guder. Etter hvert blir disse gudsbildene Jahve – den ene store allmektige. I denne forskningstradisjonen er Gud et produkt av gjennom generasjoner av israelitter, og deres gudsforståelser. Fra å være en liten stammegud, utvikler dette folket en monoteistisk tro på den ene sanne og allmektige Gud.

Erhard S. Gerstenberger er i denne sammenheng en interessant forsker. Han argumenterer for at det er flere teologier i Det gamle testamentet, og viser hvordan israelsfolket gjennom Det gamle testamentet har flere ulike gudsforståelser og flere guder.[2] Gerstenberg har noen gode argumenter og betraktninger, jeg innrømmer det. Hans tilnærming er interessant og gir nye perspektiver. Han er heller ikke den forskeren som går lengst i å mene dette. Samtidig er jeg dypt uenig i hans konklusjoner. Etter mitt skjønn finnes det mange gode argumenter for å hevde at Gud er uforanderlig, og at det var Gud som valgte Israel.

Vi kan dessverre ikke gå inn i denne diskusjonen nå, men min overbevisning er at Gud, som allmektig skaper av alt og alle, er uforanderlig. Dette mener jeg også hele Bibelen vitner om. Det er selvsagt rett at menneskers gudsforståelse endrer seg, men det behøver ikke bety at Gud er foranderlig. Som mennesker må vi erkjenne at vi aldri kommer til å forstå Gud fullt ut. Vi ser i et speil, i en gåte […] nå forstår vi stykkevis (1 Kor 13:12).

Jeg tror at de fleste som bruker Foross.no vil være enig med meg i dette. Bibelen vektlegger at det er den evige og uforanderlige Gud som velger ut Abraham (1 Mos 12,1ff). Det er ikke Abraham som velger Gud. Bibelen gir ikke noe godt svar på hvorfor akkurat Abraham blir valgt. Gud bare velger Abraham. Abraham får sønnen Isak, som igjen får to sønner. Av disse to velger Gud ut Jakob, som får tilnavnet Israel. Disse tre mennene står som patriarkene (stamfedrene) i Bibelen, og det er denne familien Gud utvelger seg som sitt eiendomsfolk.

Fra familie til folk

Israelsfolket blir til i fangenskap i Egypt. Der blir familien til Israel et folk. De er slaver, og lider under faraos strenge hånd. Da det er gått et halvt årtusen siden patriarkene levde, kaller Gud Moses (2 Mos 3). Gud sier i møte med Moses at israelittene er hans folk (2 Mos 3:7, 10). Det er ikke Moses som sier det til Gud, men Herren selv som velger dette.

Moses spør hva han skal si til israelittene at Herrens navn er. Gud svarer Jeg er (2 Mos 3:14) og at han er Abrahams, Isak og Jakobs Gud, det er mitt navn til evig tid (2 Mos 3:15). Slik presenterer Gud seg som Israels Gud, og han identifiserer seg selv med dette folket. Igjen så er dette ikke Israels eget valg, men det er Herrens valg. Han knytter sitt eget navn til israelsfolket og dets stamfedre. Dermed er den Gud vi tror på Israels Gud. Vi tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Dette gjør Israel til et spesielt folk, i en særstilling.

Kong David sier:

Hvem er som ditt folk, som Israel? Det er det eneste folk på jorden som Gud kom til og fridde ut for å gjøre det til sitt folk. Han skapte seg et navn og utførte store og skremmende gjerninger for dere – og for ditt land. Du fridde ut ditt folk fra Egypt, fra andre folk og deres guder. Du har bestemt at ditt folk Israel skal være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud.
2 Sam 7:23-24.

Forståelsen av at Gud valgte Israel er sentral. De valgte ikke Herren, men han valgte dem. Esekiel 16 tydeliggjør også at det var Gud som valgte folket. Det var Gud som fant dem, og gjorde dem til alt de er. Dermed er det ikke Israel som er selve poenget, men han som kalte dem – Israels Gud. Israel er dermed ikke valgt for å være en interesse for noen spesielle kristne, men de er valgt for å være noe for Gud.

Israels privilegier og ansvar – et vitne om Guds frelse i kjennskap til Gud

Den evige universelle og allmektige velger seg en liten familie i Midøsten. De er ikke de største, sterkeste eller mektigste. Likevel velger Gud dem, og han knytter seg selv til det jødiske folk. Så lar Gud alle profetene og apostlene stå fram fra dette folket. Han velger å åpenbare sitt ord og sin vilje gjennom dem. Herren gir israelittene tempeltjenesten, loven og sine løfter. Paulus skriver at israelittene har "retten til å være Guds barn […] og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alle" (Rom 9:4-5).

Israel har ikke selv valgt sine fortrinn, eller det ansvaret som følger. Begge deler er Guds valg. Enkelte lærde jøder har uttrykt at ansvaret kan være så tungt, at det nærmest er en byrde. Ingen andre folkeslag har fått mer av Gud enn dem, og i det ligger det et ansvar.

Profeten Jesaja skriver noe som vi bør merke oss i denne sammenhengen:

Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og forstå at jeg er Han. Før meg er ingen gud blitt formet, og etter meg skal ingen komme. Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg. Det er jeg som har fortalt og frelst og gjort det kjent, det finnes ingen fremmed blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren.
Jes 43:10-12.

Her understrekes det at Israel er en tjener for Herren. Folk og tjener på en og samme tid. Israel er også valgt for at de skal kjenne, tro og forstå hvem Gud er. Til slutt sies det at Israel er et vitne for Gud. Alt dette er et stort kollektivt ansvar, som ingen andre nasjoner har fått fra Gud på lignende vis. Dette er en del av deres partikulære utvelgelse.

Israels eksistens som gudsfolk er knyttet til relasjonen til Gud

Israels eksistens som utvalgt gudsfolk er dermed først og fremst knyttet til deres relasjon til Gud. Dette er viktig. For ingen kan fungere som vitne, uten å vite hva de vitner om. Kjennskap og tro til Gud er essensielt. Enkelte knytter folkets eksistens til landet. Det er i og for seg rett, landet hører med til folkets eksistens. Samtidig er landet kun en konsekvens av gudsrelasjonen. Gjennom hele Israels historie har de hatt problemer med dette premisset. Folket har valgt seg andre guder, og gått bort fra Herren. De ganger gudsrelasjonen er brutt, får det konsekvenser for folket. Krønikebøkene skriver at "Israel ble ført i eksil til Babel fordi de hadde vært troløse" (1 Krøn 9:1b). Det er folkets hjerter og troskap Herren vil ha.

Noen spør om Israel kan fortsette å være utvalgt, selv om de vandrer bort fra Herren. Kan Israels troløshet oppheve Guds trofasthet? Jeg svarer som Paulus – slett ikke (Rom 3:3-4). Er vi troløse, så forblir Gud trofast (2 Tim 2:13). Gud er ikke som oss, han er uforanderlig og trofast. Det var han som valgte dem, og hans trofasthet er på tross av folkets troløshet. Det sier oss en hel del om Guds vesen.

Profeten Hosea hjelper oss å forstå dette tilsynelatende paradokset. Hosea skrev på hebraisk, og da fremgår det av språket at Israel både er ammi (mitt folk) og lo-ammi (ikke mitt folk, Hos 1,9) på en og samme tid. Grunnen til at de er lo-ammi er brudd på gudsrelasjonen, samtidig som det fastholdes at de er ammi. Slik formidler Hosea Guds trofasthet mot sitt folk, og at han står ved sin utvelgelse, samtidig som han er meget klar på at folkets forhold til Gud er av helt essensiell art. Folkets livsførsel, mangel på kunnskap og kjennskapsløshet til Herren, gjør at Guds utvalgte folk har stilt seg i en posisjon hvor de ikke er Guds folk. Folket er kommet i en situasjon hvor de ikke lever og er i sin utvelgelse, samtidig som det fastholdes at de er utvalgt.

Paulus bruker noe av samme argumentasjon. For majoriteten av det jødiske folk tok ikke imot han som er deres Messias og Herre. Paulus skriver at jødene brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne han (Rom 10:2). Grunnen til dette er at de ikke har bøyd seg under den rettferdigheten som er fra Gud (Rom 10:3-4). Paulus bekrefter at de er elsket for fedrenes skyld, men for evangeliets skyld er de blitt Guds fiender (Rom 11:28).

Israel er ikke forkastet som Guds utvalgte folk, og dermed er de fortsatt en del av Guds store frelsesplan. Sorgen er at få jøder kjenner han de er kalt til å vitne om. Paulus ber om at dette folket må bli frelst (Rom 10,1). Det er hans øverste israelsengasjement. Paulus vet at uten evangeliet lever ikke Israel i sin utvelgelse. Men i evangeliet blir en jøde rett jøde (Rom 2:28-29). Dermed finnes det ikke noe mer jødisk for en jøde, enn det å bekjenne troen på Israels Messias og være et vitne om han.

Israels utvelgelse er gjort for oss

I Romerbrevet skriver Paulus til hedninger og jøder. Han gjør de hedningekristne oppmerksom på at Gud ikke bare er jødenes Gud, men at han er Gud også for andre folkeslag (Rom 3:29). Dette vet Israel, og det har de alltid gjort. Helt fra begynnelsen visste folket at deres Gud var alle menneskers Gud:

Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke.
5. Mos 10:17.

Så sier Herren, kongen som løser ut Israel, Herren over hærskarene: Jeg er den første og den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg. […] Jeg er Herren, ingen annen, det finnes ingen annen gud enn jeg.
Jes 44:6; 45:5.

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender […] han (som) gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag.
Apg 17:24-26.

Israels kall er å være et vitne. De skulle selvsagt være et vitne for hverandre, men større enn det – for verden. De skulle ikke vitne om seg selv, men om Guds frelse og hans vilje. Det er mange tekster i GT som viser oss dette. Profeten Jona, om noe motvillig, blir av Gud sendt til storbyen Ninive i Assyria. I Jesaja sier Gud at både Egypt og Assur er "mitt folk […] et verk av min hånd" (Jes 19:24-25).

"I Kristus utvalgte han oss, før verdens grunnvoll ble lagt", skriver Paulus (Ef 1:4). Da er både jøder og hedninger inkludert. Dette er det store universelle oss. Jo mer Paulus fikk innblikk i Guds store mysterie og hans enorme frelsesplan, ble han full av beundring, takknemlighet og lovprisning (Ef 3:14-21). Guds store frelsesplan er av universell karakter. Han vil "at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne" (1 Tim 2:4). I Galaterbrevet skriver Paulus at "Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro" (Gal 3:8). Paulus henviser her til Abrahams utvelgelse. Denne utvelgelsen som er partikulær, er dermed også universell. Israels utvelgelse er også gjort for oss.

En del av frelsesplanen

De første jesustroende jødene lykkes i å forkynne for hedninger

De første jesustroende menneskene i denne verden, som var jøder, gikk ut og forkynte evangeliet for alle mennesker. Hedningene skulle, ved evangeliet, bli medborgere og Guds familie (Ef 2:19). I Kristus Jesus ved evangeliet har hedninger del i samme arv, samme kropp og samme løfte som Israel (Ef 3:6). Romerbrevet 10 inneholder også en helt tydelig universal tankelinje. Det finnes kun én Herre, og han er rik nok for alle. Gud er ikke bare jødenes Gud. De som tror det har misforstått Israels utvelgelse. Israels utvelgelse er gjort for oss. De skal være et vitne om Guds frelse overfor alle mennesker. Guds store frelsesplan har alltid inkludert alle mennesker, fra alle nasjoner og tungemål. Når Johannes ser inn i evigheten, ser han mennesker fra alle verdens nasjoner lovprise Jesus.

Vi vet at de jødene som trodde på Jesus i det første århundre, lykkes i å forkynne evangeliet for hedninger. Ganske raskt ble majoriteten i kirken hedninger som trodde på Israels Gud. Paulus visste at det kom til å bli slik, og at det skulle være slik. Det finnes tross alt en del flere hedninger enn jøder.

I Romerbrevet 11 skriver Paulus direkte til hedningekristne. Han har noen advarsler og oppfordringer, som dessverre ikke har blitt tatt på alvor. Vi skal se på ett bestemt vers, nemlig Rom 11:11:

Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.

Paulus spør om Israel "snublet for at de skulle falle" (Rom 11:11). Var det meningen at Israel skulle forkaste evangeliet? Svaret kommer i kjent paulinsk stil: slett ikke! Kapittelet begynner jo med en stadfestelse av Israels fortsatte utvelgelse, og dermed at Gud ikke er ferdig med dem. Videre gjorde Israels fall at evangeliet kom til de andre folkene.

Vi hedningekristne har ikke lykkes

Jeg vil gjerne lede vår oppmerksomhet til siste del av verset. Siste del av verset handler om oss hedningekristne, og vårt forhold til jødene. Vi fikk ikke del i evangeliet for å holde det for oss selv. Paulus sier at utspredelsen av evangeliet til folkeslagene skulle virke positivt på jødene, slik at de skulle bli misunnelig på dem.

Dette er en positiv misunnelse. I noen engelske versjoner står det provoke to jealousy. Poenget er at jødene skulle vende tilbake til sin Gud, og tro Jesus Messias, når de oppdaget at hedninger rundt om i verden tilba deres Gud og Messias. Men her har vi feilet stort. Kirkehistorien viser oss at hedningekristne kun har provosert jødene, og ikke provosert til en positiv misunnelse. Istedenfor å leve kristenlivet på en slik måte at jødene kunne finne tilbake til sin Gud, har hedningekristne forfulgt og diskriminert det jødiske folk i århundrer.

På Golgata skapte Gud fred mellom jøder og hedninger, og mellom Gud og mennesker. Med sin egen kropp rev Jesus ned den muren som skilte (Ef 2:14). Kirkehistorien bygde den opp igjen. Århundrer med forfølgelse og diskriminering har gjort at mange jøder tror at kristendom er deres fiende. Jeg hører ofte vitnesbyrd fra jøder som oppriktig trodde at Det nye testamentet handlet om jødeforfølgelse.

La oss ta Guds ord på alvor!

Jeg ønsker å være en del av en bevegelse som er takknemlig for evangeliet. En bevegelse som tar Guds ord på alvor, og lever ut det livet vi har fått ved troen på evangeliet. Dette livet oppfordrer oss til å leve på en slik måte at Israel kan omvende seg, slik at de kan leve i sin utvelgelse i kjennskap og tro til sin Gud. Dermed er jeg stolt av Den Norske Israelsmisjon sitt arbeid og visjon. Sammen med andre misjonsorganisasjoner og kirker, er vi med på å gi et mer helhetlig misjonsengasjement. Dette er tema for neste artikkel, hvor vi skal gå nærmer inn på Rom 1:16 – for jøde først.

[1] Sæbø, M., (1983) Israel i fortid, nåtid og framtid. Sjalombok, Luther Forlag

[2]Gerstenberger, Erhard S., (2002) Theologies in the Old Testament


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
17 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisning

  5. Mosebok  7: 6-8

Serie

  For jøde først Del 1/2. Israel: Valgt av Herren - som vitnesbyrd om Hans frelse - for oss. (vises nå)

  For jøde først – del 2

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Vegard Soltveit.
  Vegard kommer fra Radøy i Hordaland. Han har mastergrad i Det gamle testamentet og i historie, har arbeidet som ungdomsarbeider og er i dag assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon.
   Ressurser av Vegard Soltveit
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.