Publisert

Forkynneren – en innføring En bok om tomhet


Ca leselengde:
10 min

Forfatter og tidspunkt

Forkynneren (hebraisk: Qohelet, gresk: Ekklesiastes) er en liten poetisk samling med ordspråk, praktiske leveregler og refleksjoner om meningen med livet i form av undervisning ved en forteller. Boken gir en sterk antydning til at fortelleren er Davids sønn og tronarving Salomo, som hersket i Jerusalem mellom 965 til 926 f.Kr. Antydningene i kapittel 1 er «Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem» (1:1) og «Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem» (1:12).

Når 1. Kongebok også beskriver Salomos klokskap (1. Kong. 3 og 4:29-34) blir Forkynnerens avslutningsord også et hint i samme retning: «Forkynneren var ikke bare vis, han ga også folket kunnskap. Han grunnet og gransket og formet mange ordspråk. Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant.» (12:9-10).

Slik kong David var Israels syngende konge og kilden til store deler av Salmenes Bok, regner Det gamle testamente Salomo kilden til Israels visdomstradisjon, hvor han for eksempel oppgis som forfatter av mesteparten av Ordspråkene. Forkynneren beskriver også andre trekk som var typiske for Salomo, spesielt hans store tilgang på kvinner og hans mange byggeprosjekter.

På den annen side er aldri Forkynnerens identitet sagt eksplisitt, og hans rolle som konge blir ganske distansert for eksempel i kapittel 8:2 og 10:4. Det er også påfallende at Salomos største prosjekt i 1. Kongebok og 2. Krønikebok ikke nevnes av Forkynneren én eneste gang, nemlig byggingen av tempelet.

Men mens Forkynneren identifiserer seg løst til Salomo, er de aller fleste forskere enige om at boken er blitt til betydelig senere i Israels historie enn i Salomos tid, trolig en gang mellom 450 og 200 f.Kr. Som regel handler den faglige diskusjonen om boken er blitt til mens Jerusalem og Judea var styrt av persere eller grekere. Språkformen i den hebraiske teksten er nemlig preget av denne perioden, med innslag av persisk og arameisk. Ordet «park» (2:5) er for eksempel et persisk låneord.

Samtidig kan boken ikke være vesentlig senere, siden det henvises til Forkynneren i Ben Siraks Visdom fra ca 190 f.Kr. Dermed kan den vage referansen til kong Salomo være en måte å insistere på at innholdet i læren her i samsvar med Israels visdomslære for øvrig.

En slik bruk av pseudonym ble ikke nødvendigvis tatt for god fisk i den jødiske befolkningen eller i kirken senere. Det var ikke nok å jukse med opphavsmann med «namedroping» for å oppnå autoritet, flere skrifter ble aldri kanoniske selv om man gjorde akkurat dette: Salomos Visdom og Salomos salmer, ikke engang 1. Enok lykkes helt med det, selv om den er nokså gammel.

Så er spørsmålet: Hvorfor knytte en bok som oppfordrer til gudsfrykt til en konge som også begynte å dyrke sine koners avguder på sine gamle dager, og som førte til at Gud lot kongeriket bli delt etter hans død som straff? (1. Kong 11:1-13). I hvert fall var forholdet til Forkynnerens autoritet tvetydig i jødisk og senere kristen sammenheng en stund. Stor autoritet må boken ha hatt allerede på Ben Siraks tid, og også Paulus ser ut til å sitere derfra i 1. Tim 6:7.

Men, diskusjonen innen rabbinsk jødedom ble ikke avsluttet før rabbi Akiva godkjente den mellom 100 og 140 e.Kr. Selv om Melito av Sardes fra kirkens side regnet den som kanonisk 190 e.Kr, hadde Theodor av Mopusestia så sent som på 400-tallet sine tvil om Salomo som opphavsmann.

I moderne bibelforskning tas nå denne tvilen som oftest for gitt, og slik sett berører forfatterspørsmålet i Forkynneren også spørsmålet om hva Bibelens troverdighet går ut på. Mer om det senere.

Adressat, sjanger og litterært særpreg

I rabbinsk jødedom er Forkynneren én av fem bøker som tilhører Skriftene (Hebraisk: Ketuvim), sammen hører de sammen i en bokrull som kalles Megillah, og blir lest i synagogen under spesielle høytider. Forkynneren leses under Sukkot, altså Løvhyttefesten om høsten.

En del av Skriftene regnes som såkalt visdomslitteratur, og sammen med Forkynneren regnes Ordspråkene, Jobs bok og deler av Salmene til denne sjangeren. Forkynneren henvender seg av og til direkte til leseren, men da i generelle vendinger på linje med visdomsundervisning ellers i Det gamle testamente og det nære Midtøsten ellers i oldtiden og antikken. Paralleller i enkelte utsagn og tankebaner er kjent fra både fra hellensk og egyptisk litteratur.

En eventuell sen tilblivelse angir som nevnt kanskje en hellensk sammenheng, og Forkynnerens utsagn om for eksempel når det gjelder skjebnen, og uttrykket «under solen,» har greske likhetstrekk. Boken har også likhetstrekk med egyptisk visdom når det gjelder å gripe dagen (latin: carpe diem) som det mest fornuftige i en forgjengelig verden.[1]

For norske lesere ligner stilen mest på diktene i Håvamål og Kongespeilet fra norrøn tid. Hebraisk underving av visdom, hokmah, fremstilles nemlig ofte i Det game testamente i form av dikt. Som i Ordspråkene er det også i Forkynneren noen ganger tydelig at man henvender seg til unge menn.

Oppbygging

Tittelen «Forkynneren» er en oversettelse hvor man forstår Qohelet som en som samler og leder en forsamling, en qahal. Men fagfolk diskuterer også om ordet kan også referer til at boken selv er en samling. Sammenstillingen av innholdet virker såpass springende at det ikke er enighet om strukturen. Mens noen forskere mener at verket fremstår som en løs samling av tekster, mener andre at det har en mer helhetlig komposisjon.

Mens det første synet kanskje finner støtte i bokens skepsis til menneskets mulighet til å finne sammenhengen i tilværelsen i «Det som skjer, er langt borte og dypt, dypt nede. Hvem kan få tak i det?» (7:24 og 8:17), eventuelt også «fyndord i samling er som nagler» (12:11). Likevel kan beskrivelsen av alderdommen i bokens siste kapittel (12:1-7) antyde en viss tematisk kronologi. I hvert fall har boken en innledning og epilog (1:1-2, og 12:8-14).

Teologisk særpreg

Med åpningen «Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!» er det ikke så merkelig at Forkynneren regnes som grunnleggende pessimistisk. Forkynnerens observasjoner lar leseren balansere på kanten av opplevelsen av at tilværelsen er meningsløs og tragisk, og han forteller også om sin egen fortvilelse.

Lidelsen ved menneskets eksistens er mangfoldig: Urett og undertrykkelse skjer åpenlyst, og den kloke blir oversett av mennesker som sitter med makten. Fremfor alt dveler Forkynneren over at ingenting av det mennesker gjør eller har, enten det er visdom, ære, penger eller resultater vil bli stående etter oss.

Bokens hovedtema er nettopp at «alt er tomhet og jag etter vind». Men like dumt som det er å overse denne tragedien, er det å gå under i mismot. Løsningen er å gripe øyeblikket og være takknemlig for det man har nå, «Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev» (2:24) og «For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud» (3:13), og midt i det meningsløse ha ærefrykt for Gud: «Midt i alle drømmer, all tomhet, alle ord: Ha ærefrykt for Gud!» (5:6).

Man kan ikke skjønne hvordan alt henger sammen, men likevel kan det sies ganske mye. Flere av Forkynnerens utsagn bekrefter det som sies i Ordspråkene,  selv om meningsløsheten trekkes inn på en måte som utfordrer sammenhengen mellom gudfryktighet og rettferdighet for eksempel. På den annen side er det jo akkurat misforholdet mellom den gudfryktiges rettferdighet og at han likevel opplever lidelse som er tema for Job.

Forkynnerens virkningshistorie og i dag

I den jødiske festkalenderen leses Forkynneren som nevnt som en del av liturgien under Sukkot (Løvhyttefesten), og forklaringen på dette varierer.

Denne høytiden handler dels om avslutningen av innhøstingen, og dels er den et minne om da Israelsfolket var på vandring de 40 årene i ørkenen etter flukten fra Egypt. Man lager seg derfor enkle hytter til minne om dette. Muligens knyttes Forkynneren og Sukkot sammen siden begge referer som «memento mori» til at all eiendom og resultater av arbeid, som innhøstingen, før eller senere vil bli tapt. Selve livet vårt her på jorden er midlertidig, som et pust.

I europeiske språk har ordspråk og vendinger gjerne bakgrunn i Forkynneren, som «alt er forgjengelig,» «det er en tid for alt,» «det er intet nytt under solen,» «kunnskap øker smerten,» «from dust to dust,» «en tretvinnet tråd ryker ikke så fort,» «du kan ikke ta med deg noe dit du går,» «gled deg du ungdom, mens du er ung,» «tenk på din skaper i ungdommens dager,» og «det er ingen ende på de bøker som skrives.»

I kristen tradisjon er det vanlig at begravelsesliturgien inkluderer referansen om mennesket som støv i kapittel 1, og gjerne også kapittel 3 om at det er en tid for alt. Generelt er den kristne virkelighetsforståelsen basert på innsikter fra boken. Jesu lignelse om den rike bonden er et eksempel, og når Paulus siterer eller alluderer til Forkynnerens budskap om at vi verken tar med oss noe inn eller ut av verden (1 Tim 6:7) er det et annet. Læren om at alle mennesker er syndere i 7:20 er sentral for apostelen, særlig i Rom 3:10 og 20.

Forkynneren presenterer seg som konge i Jerusalem, altså Messias. Angående troverdigheten ved forfatterskapet er det et typisk trekk ved Jesus å åpenbare seg i en form som oppleves uverdig for ham, og at evangeliet til og med kan fremmes av noen med urene motiver (Fil 1 og 2). Som mottakere skal vi uansett ta av oss skoene og la spenningen være.

Mens kong Salomo beskrives som en konge som henfalt til avgudsdyrkelse og som pådro seg Guds vrede, sier Jesus at visdommen oppfylles i seg: «Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

Visdommen sier altså at de som avviser Gud aldri blir fornøyd, og hos Paulus leser vi at Guds dårskap er klokere enn menneskers visdom (1 Kor 1:18ff.). Den vise og gudfryktige reflekterer over det vanskelige forholdet mellom den rettferdiges lykke og lidelse, som også Salmene og Job beskriver.

Visdom er å regne med at tilværelsen er preget av Guds orden, men at vi ikke kan se hele sammenhengen. Dette medfører indirekte at vi trenger en åpenbaring og angriper overmodige forsøk på systembygging. Vi oppfordres til aktivitet og advares mot latskap, men arbeidet blir relativisert i forhold til forgjengeligheten og den apokalyptiske dommen overfor Gud.

Det er viktig å arbeide og frykte Gud, men også å huske at om 100 år er allting glemt. For, siden mennesket er Guds bilde og Guds visekonger på jorden, er vi alle på en måte kongelige, med større eller mindre muligheter til å være livsnytere, arbeidsjern, fortvilte, eller erobrere av vår egen livsverden.

Forkynnerens «det er inten nytt under sole» har preg av å være både modernitetskritikk, troen på stadig fremgang og avvisning av troen på at alt var bedre før. Budskapet i Forkynneren fungerer derfor som både et korrektiv, utfyllelse og bekreftelse av de andre skriftene i den bibelske kanon, som for eksempel Jakobs brev i forhold til misforståelser om Paulus.


[1] James L. Crenshaw, «Ecclesiastes, book of,» i i David Noel Freedman (red.), The Anchor Bible Dictionary 2 (New York: Doubleday, 1992), 271-280.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
10 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisning

  Predikantens bok  

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Raymond Lillevik.
  Raymod Lillevik har en doktograd i teologi og er lærer på Kristen videregående skole i Nordland (KVN). Han er gift med Margareth. De har tre gutter. Han er aktiv i Den evangelisk-lutherske frikirke i Nesna.
   Ressurser av Raymond Lillevik
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.