Det var en kvelende varm sommerdag, trettiåtte varmegrader i skyggen. Men det var ingen skygge der David gikk. David var 12 år gammel og bodde i en liten landsby like ved Gennesaretsjøen. Denne varme sommerdagen ble ulidelig spennende for David – en dag han aldri glemte.
Hva en gutt kan ha opplevd
Det står ikke noe om denne gutten i Bibelen, kanskje var det mange gutter som opplevde noe av det David husket fra denne dagen. Dersom vi sammenholder det som står om de mange undrene Jesus gjorde, finner vi at en gutt som David kan ha opplevd en dag omtrent slik vi nå skal fortelle.
Og gutten kan godt ha hett David, for det var et populært navn. Jødene var jo stolte av den store kongen sin – selv om det nå var om lag tusen år siden han regjerte.
David hadde en onkel som var lam i bena og derfor helt hjelpeløs. Han visste også om flere i landsbyen som var syke, og to var spedalske. De måtte bo utenfor landsbyen – slik loven krevde.[1]
En dag fikk noen fra denne landsbyen høre et rykte – at Jesus fra Nasaret var ved Gennesaretsjøen, ikke altfor langt unna. De hadde hørt mye om ham før, nesten utrolige historier om at han helbredet en masse mennesker, både lamme og spedalske!
– Nå har vi sjansen til å treffe ham, var det noen som sa. Dermed skjedde alt i en fart. Far til David fikk med seg tre mann – slik at de kunne bære onkel på en båre. Og dermed startet et underlig tog fra landsbyen. De som var syke, prøvde å komme seg av gårde på en eller annen måte. Den gamle, blinde mannen ble ledet av sønnen sin. Noen var halte eller skrøpelige og måtte ha støtte. Og onkel lå på en primitiv båre, båret av fire mann. Et stykke bak de andre kom de to spedalske humpende etter så godt de kunne.
Maste for å få bli med
David maste på moren for å få være med. – Men da må du klare deg helt på egen hånd, sa moren. – Du vet far har mer enn nok med å bære onkel, så han kan ikke passe på deg. Til slutt fikk David lov, og han fikk med seg ei skikkelig matpakke – seks pitabrød og litt stekt fisk ved siden av.
Det underlige toget snodde seg fram i ulendt terreng langs Gennesaretsjøen. Turen tok nesten tre timer – med stekende sol rett over hodet – og ingen mulighet for skygge og avkjøling. Turen hadde blitt så fort bestemt at mange hadde dradd av gårde uten niste. David sparte på maten sin – spiste bare det ene pitabrødet på veien hjemmefra, så han hadde fem igjen da de kom fram.[2]
Etter hvert ble det flere og flere mennesker langs sjøkanten der de gikk. Etter to og en halv time fikk de øye på stedet de skulle til. De så en enorm menneskemengde ved sjøen lenger framme. Det måtte være mange tusen, og stadig strømmet det mennesker til. Det var tydelig at mange av dem var syke – halte, blinde, spedalske osv. Alle trengte på for å komme fram til Jesus.
David hadde den fordelen at han var liten og tynn. Derfor kunne han smyge seg fram i mengden. Til slutt sto han helt framme ved disippelflokken som omga Jesus. Han så hvordan Jesus snakket med de syke, la hendene på dem og helbredet dem. Det ble gledesscener der han gikk fram.
Jesus helbreder onkel
David fulgte intenst med, for nå nærmet Jesus seg onkel. Han sier noe til ham og rekker ham hånden. Og så reiser onkel seg for første gang i livet! Han står! Han tar noen skritt! Han løper rundt! Han hopper av glede! Han er helbredet![3]
De andre fra landsbyen blir også helbredet – til og med de spedalske.[4] David er opp i under, noe slikt har ingen sett eller hørt om før. Det er utrolig og ubegripelig. David forsøkte å holde seg nær Jesus hele dagen, og jo mer han så og hørte, jo mer glad og forundret ble han. Det var som om Jesus kjente hver enkelt på forhånd.
Men hva med maten?
David glemte helt tiden, men plutselig hørte han at noen av disiplene snakket lavt sammen om at Jesus snart burde sende folket fra seg slik at de kunne få seg mat før kvelden kom.[5] Det var tydelig at disiplene hadde gått litt rundt og forhørt seg om folk hadde mat med seg, de hadde spurt David også. Da kjente David at han var skrubbsulten.
Nå snakket disiplene med Jesus om saken. – Dere skal gi dem mat, sa Jesus! Disiplene ble helt forvirret. – Men det finnes jo ikke mat her, sa disiplene. – Det eneste vi vet om, er en gutt som har fem pitabrød og litt fisk, men det forslår jo ikke til denne folkemassen.[6] – Kom til meg med den matpakka, sa Jesus, og David rakte matpakka si til Jesus. Dette ble mer og mer spennende.
Jesus velsignet matpakka til David, og så begynte han å brekke bittesmå biter av pitabrødene og fisken og gi det til disiplene for at de skulle dele det ut til folket. David fulgte nøye med, og han kjente hvordan han frøs på ryggen av det han så. De ørsmå bitene vokste mellom hendene på Jesus, og de vokste i kurvene til disiplene når de delte ut. Disiplene bar ut kurv etter kurv, og likevel minket det nesten ikke i matpakka som Jesus delte ut fra.
Folk var sultne, og de spiste og spiste. Men likevel var det noe igjen i matpakka! Tilslutt var alle mette, og Jesus ba disiplene samle inn de bitene som hadde blitt til overs. Hver av disiplene fikk en kurv full av rester fra matpakka til David![7]
Jesus-begeistring
Mange hadde sett og forstått hva som foregikk, og nå ble det snakket ivrig rundt om i flokkene langs stranda. Alle var begeistret for Jesus. Etter hvert var det flere og flere som snakket høyt om at de ville gjøre Jesus til konge. David syntes det var flott. Jesus hørte nok hva som ble sagt, men han bare ristet på hodet. –Mitt rike er ikke av denne verden, sa han![8] Tenk, han ville ikke bli konge! David forsto det ikke.
På hjemvei
Nå kom far til David og sa at de måtte ta på hjemvei, det var jo langt å gå. David gikk og snakket med onkel. Det var så rart å se ham gå. De snakket om det som hadde skjedd denne merkelige dagen. – Men hvem er Jesus egentlig, spurte David. – Det er jo ingen som kan gjøre sånne ting som Jesus har gjort i dag – ja, unntatt Gud da, sa David. – Der sa du det, sa onkel. – Det er bare Gud som kan helbrede lamme og spedalske, og som kan mette tusenvis av mennesker ut fra ei lita matpakke! – Jeg har tenkt mye på det der i dag, sa onkel. – Det er bare en forklaring på det som har skjedd i dag, og det er at Jesus fra Nasaret er Messias, Guds Sønn.
David ble som himmelfallen. Han hadde hørt rabbineren snakke om Messias i synagogen, men da hadde det hele virket så fjernt og uvirkelig. Men i dag hadde de truffet en mann av kjøtt og blod, en mann som gjorde under som ingen mennesker kan gjøre. David hadde fått noe å tenke på.
Det største
– Hva var det Jesus sa til deg like før han rakte deg handa og reiste deg opp, spurte David. Onkel ble så underlig i ansiktet da han fikk spørsmålet. – Jo, han fortalte meg om det største underet i dag, svarte onkel. – Han sa: "Dine synder er deg forlatt. Din tro har frelst deg."[9] Tenk at jeg skulle få oppleve det! Hele livet har jeg fått høre at jeg måtte være en større synder enn vanlige mennesker fordi jeg var lam. I synagogen sier de jo at sykdom og motgang i livet er Guds straff for våre synder. Og da vet du det er ikke så greit å ligge der som lam hele livet.
Men Jesus tenker altså ikke sånn, og nå er jeg en tilgitt synder, og det blir jo noe helt annet, sa onkel. – For nå har Messias, Guds Sønn sagt at jeg er tilgitt, og da kan jeg stole på det. Og dersom jeg kommer i tvil på om det er sant, så kan jeg bare klype meg i beinet og kjenne at det faktisk gjør vondt, sa onkel.
[1] 4. Mos 5:1-4
[2] Joh 6:9
[3] Matt 9:2-8, Luk 5:18-26
[4]Matt 8:1-4, Mark 1:40-44, Luk 17:11-19
[5] Matt 14:14-15, Mark 6:35-36, Luk 9:12,
[6] Joh 6:8-9
[7] Matt 14:19-20, Mark 6:41-44, Luk 9:16-17, Joh 6:10-13
[8] Joh 6:15, Joh 18:36
[9] Matt 9:2, Mark 5:34, Mark 10:52, Luk 5:20, Luk 7:48, Luk 17:19
