Vi ser ofte ned på Hagar. Det burde vi ikke gjøre. Hun var høyt elsket av Jesus, ble rikt velsignet, fikk store løfter, og viser selv en stor tro. Du leser om henne i 1 Mos 16 og 21.
Hagar var av det opprinnelige egyptiske folk. De er det få igjen av i dag. Dagens egyptere er arabere og etterkommere av Hagars sønn, Ismael.
Hagar var slave under Sara, Abrahams kone. Når Sara bestemte seg for å tvinge fram Guds løfte om en sønn, da ble Hagar tvangsgiftet med Abraham. Han må ha vært mye eldre en henne, for Abraham var 86 år da Hagar fødte Ismael.
Hun var plutselig kona til sjefen, men fremdeles slave. Da hun ble gravid, begynte hun å forakte Sara, som ikke kunne få barn. Sara reagerer med å være så hard mot Hagar at hun må rømme.
Hagar trodde på Gud, slik Abraham og Sara gjorde. Alle i Abrahams flokk gjorde det. I denne leiren var det ingen avguder. Senere, når omskjærelsen kommer som et paktstegn mellom Gud og Abraham, blir også Ismael, Hagars sønn, omskåret (1 Mos 17:23-27). De tilhørte samme gudsdyrkelse.
Da Hagar rømte, ser vi hvor elsket, umistelig og omgitt av omsorg hun var av Jesus. Hun var på vei tilbake til Egypt gjennom Sinai, da hun ved en vannkilde ble funnet av Herrens Engel.
Når Herrens Engel blir omtalt i GT, i bestemt form entall, er det ikke en vanlig engel det er snakk om, men Jesus selv. Grunnen er at en vanlig engel fra Herren ikke lar seg tilbe, og opptrer og snakker ikke som om han selv er Gud. Men det gjør Herrens Engel.
Dette er første sted i Bibelen at Herrens Engel blir omtalt. Og det er Hagar som først får møte Jesus slik. Les selv i 1 Mos 16:7-14. Siden viser Jesus seg på denne måten for mange av de store personene i det gamle testamentet.
Da Hagar ble funnet av Herrens Engel, er det en parallell til Jesu egen lignelse om hvordan han leter etter den ene sauen som hadde kommet bort (Luk 15:4).
Jesus leter ved kildene. Legg merke til alle de gangene i Bibelen at mennesker får et møte med Gud ved en kilde. Hvis du ønsker et nytt møte med Jesus, er Bibelen, Guds Ord, den beste kilden å møte ham ved.
Det første Hagar fikk høre, var kallet om å gå tilbake til Guds folk. Gud kaller alltid de frafalne tilbake (Jer 3:12). Det betyr også at hun som ikke lenger orket å være en tjener, fordi det var så hardt, ble kalt tilbake til å tjene. Det er alltid kallet ditt også, i alle ting, under alle som står over deg (Kol 3:22).
Å bøye seg er vanskelig. Det er ydmykende. Men det er nettopp det kjærligheten gjør overfor dem man elsker. Når Bibelen ber oss om å underordne oss, er det egentlig en oppfordring til å elske vår neste i praksis. Og Hagar gikk lydig og bøyde seg under Saras hånd. Hvilket forbilde i omvendelse, kjærlighet, ydmykhet, lydighet og Kristi sinnelag! Hun gjorde det fordi Jesus sa det.
Hagar, slaven, fikk av Jesus det samme løfte og den samme velsignelse som Abraham og Sara fikk. Et løfte om en sønn. Et løfte om en tallrik ætt som ikke kan telles (1 Mos 16:10-11). Det er til og med Jesus som gir denne sønnen et navn. Ismael betyr «Gud hører». For Gud hadde hørt Hagars nød. Jeg er sikker på at Hagar hadde bedt mye til sin Gud i denne vonde tiden.
Og Hagars møte med en nådig Gud, gjorde at hun gav Gud et nytt navn: El-Roi. «El» er forkortelse for Guds navn «Elohim» og «Roi» betyr «Han som ser til meg». Det var jo nettopp det hun hadde opplevd med Jesus. En Gud som så til henne i nøden. Her viste Hagar sitt takknemlige sinnelag til sin frelser.
Kilden kalte hun for Lakai Ro´is brønn, som betyr «Brønnen til den Levende som ser til meg». Senere gjorde Isak turer til denne brønnen (1 Mos 24:62) og enda senere bosatte Isak seg nettopp der (1 Mos 25:11). Det er en velsignelse å få bo ved den kilden der Jesus fant meg. For et Guds barn er kilden alltid Guds Ord og Jesu frelsesverk.
Hagar ble nå i leiren i over 14 år, til etter at Isak var født. Da kom en ny krise i Hagars liv. Det var ikke hennes feil, men sønnen Ismaels. Han følte det vanskelig da han mistet arven. Han begynte å spotte og forfølge Isak. Her startet det hat vi ofte ser arabere kan rette mot Israel. På grunn av dette ble det nødvendig å sende Ismael vekk fra Isaks arv. Og dermed måtte også Hagar reise. Hun og Ismael forsvinner dog ikke ut av Guds omsorg (1 Mos 21:11-13, 20).
Da hun var redd for at både hun og gutten skulle dø, kom Herrens engel, Jesus, enda en gang til Hagar, med trøst og hjelp.
De bosatte seg i dagens Saudi-Arabia, og befolket området. Folket ble i starten kalt Hagarenere og senere arabere, og førte tidlig en aktiv krig mot Israel. Her oppstod Islam på 600-tallet. En viktig tanke for dem er at Gud ikke er en far og ikke har en sønn, og kan forstås ut fra at Ismael ble sendt bort av sin far. Muhammed var også foreldreløs …
Ismael er i NT et bilde på det loviske sinnelag, som alltid forfølger nåden (Gal 4:29-31). Han blir kalt for trellkvinnens sønn. Dermed har vi lett for å dra Hagar som person med i dette fiendskapet. Det er en stor urett mot henne. Det er hennes sønn som er bilde på det loviske, og ikke Hagar.
Vi tror Hagar som person kjente sin Gud, og levde i en takknemlig tro i Guds frelse og omsorg. Vi tror vi skal få treffe Hagar igjen blant de frelste i det evige liv.
