Du kan også høre denne gjennomgangen av Salme 109 som podcast.
RSS
Android
iTunes
David – en sårbar kriger
David var en krigerkonge. Under hans lederskap ble Israels grenser sikre, fiendene beseiret og israelsfolket fikk endelig leve i fred.
Men David kan neppe ha vært en kriger med hard hud. I Salmenes bok møter vi en mann som er følsom, inderlig, varm, men som også kjemper med frykt, angst og anfektelse. Han må ha vært en sårbar kriger. Store oppgaver hadde han fått lagt på seg, som han trolig ofte følte seg for liten overfor. Likevel går han inn i dem, med den han er, som et helt og sant menneske, på godt og vondt. I Davids liv møter vi både storhet og styrke men også nederlag og svakhet.
Noe av det mest rørende ved davidskikkelsen er nettopp hvordan denne sårbare David byr på hele seg. Det må ha kostet mye for en så følsom mann at han stadig blir misbrukt, misforstått og anklaget.
Å bli frastjålet ære
Salme 109 beskriver dette. Den begynner slik:
Min lovsangs Gud, vær ikke taus! Sal 109:1
David ber ofte: Du min Gud – du ser hva jeg lider! Men glem meg ikke! Hør meg og svar meg!
For onde og falske menn har åpnet sin munn mot meg.
De har talt mot meg med løgnens tunge.
Med hatefulle ord har de omringet meg,
de har kjempet mot meg uten noen grunn.» Sal 109:2-3
Som så ofte vender David seg til Gud fordi mennesker ikke snakker rett om ham. Nei, de omtaler ham med falskhet og løgn. Og dette er inderlig vondt for David.
Det er det heller ikke til å undres over. Få ting rammer oss mer enn når det snakkes usant om oss, og vi urettmessig fratas æren. Baktalelse tar vi alt for lett på. Å bli fratatt ære er ikke mindre tyveri enn å stjele en annens penger. Når Luther skriver salmen «Vår Gud han er så fast en borg», nevner han det å bli fratatt æren i samme åndedrag som å miste jordisk gods, barn og kone:
Og tok de enn vårt liv,
Gods, ære, barn og viv,
la fare hen la gå,
mer kan de ikke få,
Guds rike vi beholder.
Hat for barmhjertighet
I Salme 109 forteller David at han har ytt kjærlighet etter beste evne. Men hans godhet har derimot blitt gjengjeldt med anklage, hat og motstand:
Til lønn for min kjærlighet anklager de meg,
men jeg er bare bønn.
De la ondt på meg til lønn for godt,
Og hat til lønn for min kjærlighet. Sal 109:4-5
Det var mye å utsette på hans lederskap som Israels konge. Likevel synes han å ha utført oppgaven samvittighetsfullt og etter beste evne. Det synes ikke hans mange motstandere å ville se. Ofte blir han anklaget og misforstått, og hans godhet blir brukt mot ham (Salme 35:12, 38:21). Bibelen tegner et bilde av en mann med et varmt hjerte, som vil det gode og gjør det gode mot mennesker, men som opplever at mennesker misforstår, ja til og med motarbeider ham.
Få ting rammer oss mer enn når kjærlighet blir besvart slik. Dypest sett er David her et forbilde på den store Davidskongen, Jesus Kristus. Framfor noen annen gjorde han bare godt. Han viste barmhjertighet mot de svakeste og beskyttet de anklagede. Dette likte ikke mennesker i maktposisjon. De mente selv å vite så vel hvordan andre mennesker skulle behandles med fasthet og etter lovens ord. Og de mislikte at Jesus utøvde en barmhjertighet overfor de hjelpeløse som de selv ikke hadde. Jesu barmhjertighet ble fariseernes største problem, da den avslørte hardheten og kulden i deres eget hjerte. Til slutt fikk de nok av ham. Peter sier om ham: «… han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre.» (Apg 10:38b-39)
Les Miserable av Victor Hugo forteller om den tidligere straffangen Jean Valjean som får en urettmessig streng straff fordi han i sin nød stjal litt mat til sin sultende søster og hennes barn. Etter 19 år slipper han ut. Han mislykkes i å finne arbeid som ærlig mann, bryter sin prøveløslatelse og skjuler sin identitet. Politimannen Javert bli som besatt av å finne Valjean og jager ham ustanselig for igjen å få han fengslet. Javert vet å lese paragrafer, og kan loven til fingerspissene. Men Javert evner ikke å se at Valjean er en barmhjertig mann. Javerts vurdering av Valjean oppleves for leseren som grovt misforstått.
Slik er fariseismen. Barmhjertighetsløs.
David ser ut for å være utsatt for det samme. Han gav av sin kjærlighet men fikk bare anklage og hat tilbake. Det smerter David. Han makter ikke å bli møtt slik lenger. Hele hans identitet rammes, og nå roper han til Gud. Hele han er bønn! (v.4)
Å ta til motmæle mot urettferdighet
De kommende ti versene ber David Gud ta oppgjør med dem som behandler ham grovt urettmessig.
Sett en ugudelig til å råde over ham, og la en anklager stå ved hans høyre hånd!
Når han skal dømmes, la ham da gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd.
La hans dager bli få, og la en annen få hans embete!
La hans barn bli farløse og hans hustru enke.
La hans barn flakke omkring og tigge, la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem.
La en ågerkar kaste garn ut etter alt det han eier, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
La det ikke være noen som viser miskunn mot ham, og la ingen forbarme seg over hans farløse barn!
La hans etterkommere bli utryddet, la deres navn bli utslettet i neste slektledd.
Må Herren minnes hans fedres misgjerning, og må hans mors synd ikke bli utslettet!
Må Herren alltid ha dem for øye, må han utrydde deres minne av jorden. Sal 109:6-15
Dette er sterke ord det kjennes vanskelig å bruke i eget bønneliv. Men viktigst å merke seg for oss er at David ikke tar saken i egne hender men overlater alltid i Guds hånd den urettferdighet han rammes av.
I 2 Sam 16 fortelles det om Sjimei som banner og kaster Stein på kong David. Abisai spør kongen om å få hugge hodet av majestetsfornærmeren Sjimei. Det går ikke David med på. «La ham bare forbanne, for Herren har befalt ham det. Kanskje Herren ser til meg i min nød, så Herren gir meg lykke til gjengjeld for den forbannelsen som har rammet meg i dag.» (2 Sam 16:11-12) David overlater dommen over Sjimei til Gud. Det betyr ikke at David aldri konfronterer de mennesker som gjør ham urett. David var ingen dott. Flere ganger tok David til motmæle overfor Saul for den urett han gjorde mot ham.
Også på denne måten er David et forbilde på Jesus som tok oppgjør med tjeneren hos ypperstepresten som slår han. «Jesus svarte ham: Har jeg sagt noe galt, så bevis at det er ondt! Men hvis det er sant, hvorfor slår du meg da?» (Joh 18:23)
Det er ikke nødvendigvis kristelig rett å bare tie når vi opplever urett. Samtidig skal vi ikke forhaste oss for å få vår rett i møte med den urettferdighet som rammes oss. Dypest sett skal vi få legge i Guds hånd hvorvidt vi blir behandlet rettferdig eller ikke. Har vi ren samvittighet for Gud, kan mennesker uansett si hva de vil. Så skal vi samtidig være våkne for anledningen der vi selv med egne ord kan ta til motmæle.
Barmhjertighet versus ubarmhjertighet
De kommende versene beskriver hjertelaget til den som anklager han:
Fordi han ikke husket å vise barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og ville drepe ham.
Han elsket å forbanne, og forbannelse kom over ham.
Han hadde ingen glede i å velsigne, og velsignelse ble langt borte fra ham.
Han kledde seg i forbannelse som sin kledning, og den trengte seg inn i hans legeme som vann og som olje i hans ben.
La den være for ham som en kappe han hyller seg i, som et belte han alltid binder om seg.
La dette være mine motstanderes lønn fra Herren, de som taler ondt imot min sjel. Sal 109:16-20
Karakteristisk er at de som anklager David, er uten barmhjertighet. I møte med den fattige, elendige og bedrøvede, er det ikke noe vennlighet. Slike husker ikke engang å vise barmhjertighet (v.16). De har ingen glede i å velsigne (v.17). Her er bare millimetermål, nøyregnethet, hardhet.
Jesu sinnelag er diametralt motsatt: Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet. Matt 11:28-29
Dette er nydelig ord. Jesus er så mild. Han har et barmhjertig sinnelag.
Davids eneste håp
Og det er en slik barmhjertighet David lengter etter å bli møtt med.
Men du, Herre Herre, gjør vel imot meg for ditt navns skyld!
Fordi din miskunnhet er god, så frels du meg! Sal 109:21
Fra mennesker blir han jo ikke møtt med barmhjertighet. Derfor er hans eneste håp å vende seg til ham som ER kjærlighet. Han vet at hos Gud er vennlighet å få! Derfor kan han også be om at Gud må gjøre godt mot ham og frelse ham!
Men David selv kjenner seg så svak. I dypet av sitt følsomme hjerte er han såret over hvordan han er blitt møtt. Det gjør ham så vondt:
For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er såret i mitt indre.
Som kveldens skygge strekker seg ut, slik svinner jeg bort.
Jeg feies vekk som en gresshoppe.
Mine knær vakler av faste, og kroppen tørker inn av mangel på fett.
Jeg er blitt til spott for dem, de ser meg og rister på hodet. Sal 109:22-25
Og nå er hans eneste håp Gud:
Hjelp meg, Herre min Gud! Frels meg etter din miskunnhet,
så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
De forbanner, men du velsigner.
Når de reiser seg, blir de til skamme, men din tjener gleder seg.
Mine motstandere skal kle seg i vanære og svøpe seg i sin skam som i en ytterkappe. Sal 109:26-29
Fordi han har Gud som sitt eneste håp i denne situasjonen, er han overbevist om at han en dag vil få oppreisning. De som i dag fører skam over ham vil en dag selv måtte skamme seg. Men tidspunktet for når det skjer, overlater David til Gud. Samtidig roper han om at det må skje snart, for han har det så vondt!
Gud står på den hjelpeløses side
Så sikker er David på at Gud vil svare, at han sier han en dag for mange menneskers øyne igjen skal lovprise Gud:
Med min munn vil jeg høyt prise Herren, midt iblant de mange vil jeg love ham.
For han står ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. Sal 109:30-31
David vet at Gud står ved den fattiges side. Med den fattige her menes den som ikke blir møtt med barmhjertighet, men som dømmes på urettferdig måte.
Overfor Gud er ingen av oss rettferdige. I møte med hans hellige og rene vilje er alle våre motiv, ord og handlinger uren. Men overfor mennesker kan vi likevel ha en «relativ rettferdighet». Og Bibelen viser oss at Gud på en særlig måte ser til den som etter mellommenneskelig kriterier blir bedømt urettferdig. Profetene tar kraftig oppgjør med urettferdige dommer, og at de svake, fattige og hjelpeløse holdes nede (Am 2:7, 5:10).
Evangeliene viser at også Jesus hadde et særlig øye for slike. Men hans oppdrag var likevel så mye mye større enn å rydde opp i jordisk urettferdighet. For han kom for den som er fattig overfor Gud og vet at han ikke fortjener noe som helst i møte med Den Rettferdige. Slike gav Jesus seg i døden for, for å stanse munnen på ham som ustanselig vil dømme – Anklageren, djevelen (Job 1:6). For ved Jesu død i mitt sted har ikke en gang han noe mer han skulle sagt. Derfor kan Jesus også gi beskyttelse når mennesker lik fariseerne er ubarmhjertige og misbruker Guds lov til feil anklage. En rett dom over alle som i sin hjelpeløshet ikke har annet enn Jesus, er at de er fullstendig frikjent og feilfri.
Hvem vil meg anklage
Og for dommen drage
Hen til Sinai?
Synden jeg bekjenner,
Meg til Jesus vender,
Dermed er jeg fri.
Møt meg da på Golgata,
Jesus skal min sak antage!
Hvem vil meg anklage?
(Hans Adolph Brorson)
