Sorgen over ikke å få barn er ikke et nytt fenomen. Bibelen forteller om flere kvinner som har hatt dette som sin store nød. En av disse er Hanna – som til slutt ble mor til Samuel, han som ble dommer og profet i Israel. Elkana, mannen hennes, hadde to koner, Peninna og Hanna. Peninna hadde flere barn, Hanna ingen, og Peninna ertet og plaget henne stadig med dette (1. Sam 1:6).
Gikk til Gud med nøden
Familien dro hvert år opp til Sjilo, der tabernaklet sto (Jos 18:1). Der la Hanna all sin nød fram for Gud i bønn:
i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 1. Sam 1:10
Like ved henne satt presten Eli og fulgte med i det som skjedde. Han syntes kvinnen oppførte seg underlig og trodde hun var beruset. Hanna svarte ham og sa:
Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte. 1. Sam 1:15-16
Her lærer Hanna oss noe utrolig viktig – "å utøse vår sjel for Herrens åsyn." Vi finner den samme saken i en formaning til oss i Sal 62:9:
Utøs deres hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt.
Dette handler om vårt bønneliv – enten det er hjertet eller sjelen vi skal utøse. Ordet som her er brukt på norsk – å utøse – kan gi feil assosiasjoner. Vi ser kanskje for oss et spann med vann som vi skal øse av. For å få ut det siste, setter vi spannet litt på skrå, men uansett hva vi gjør, så blir det igjen litt på bunnen. Vi får ikke ut alt ved å øse.
Men disse bibelordene sier oss ikke at vi kan komme med nesten alt til vår himmelske Far – bare ikke det som er helt på bunnen. Meningen med ordene er nok den stikk motsatte – at vi nettopp kan komme til Ham med absolutt alt – også det mørke bunnslam av tanker, fantasier og motiver som samler seg på bunnen av menneskesinnet.
Gud ønsker at vi skal komme til Ham med alt – også det som vi aldri vil fortelle til noe menneske. Nettopp dette kommer klart fram på nynorsk der det står: ”Renn ut dykkar hjarta for Herren.” Dette forteller oss at vi, overfor Gud, nettopp kan få "ta ut bunnproppen" – fortelle Ham alt. Det er godt at det er slik, og at Gud innbyr oss til å gjøre det. Og Hanna benyttet altså denne muligheten – hun gråt og fortalte Gud om sin store sorg.
Hanna ble bønnhørt
Hanna utøste sin sjel for Herrens åsyn. Og hun opplevde å bli både hørt og bønnhørt. Presten Eli ble Guds redskap til å formidle bønnesvaret til Hanna:
Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om. … Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut. 1. Sam 1:17-18
Vi vet ikke hva som fikk Eli til å gi dette svaret. Kanskje var det en rent menneskelig reaksjon – at en så intens bønn sikkert ville bli hørt og gi resultater. Men det er jo ikke slike vurderinger som ligger bak når Gud bønnhører. Gud hører alle bønner, alle sukk som blir sendt opp til Ham.
Men hans bønnhørelse er ikke en form for premiering av inderlige, lange, følelsesladede eller formfullendte bønner. Derimot vurderer vel Gud om det vi ber om kan innpasses i hans gode planer for oss og for våre medmennesker, og med hans egne planer i det hele tatt. Gud handler alltid ut fra hva som er langsiktig godt for oss og andre.
Elis raske, og kanskje lite overtenkte, svar var likevel Guds løfte til Hanna, og det var slik hun tok imot det. Og Gud holdt det han hadde lovet gjennom Eli:
Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun. 1. Sam 1:20
Navnet Samuel betyr "Gud har hørt."
Hanna ga et løfte, og holdt det
Hanna hadde gitt et løfte da hun ba. Dersom hun fikk en sønn, så ville hun
gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hodet hans. 1. Sam 1:11
Dette betyr at han skulle bli en nasireer på livstid – hans liv skulle altså være viet til Herren. En nasireer var et menneske som hadde avgitt et løfte til Gud for en viss tid eller for en bestemt oppgave. Foreldre kunne også ved et slikt løfte innvie sine barn til Herren (se 4. Mos 6:1-21).
Hanna holdt det løftet hun hadde gitt:
Så snart hun hadde avvent ham, reiste hun opp med ham og hadde med seg tre okser og en efa mel og en skinnsekk med vin. Og hun bar ham inn i Herrens hus i Sjilo – han var bare en ganske liten gutt. Så slaktet de oksen og førte gutten inn til Eli. Og hun sa: Hør meg, herre! Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som stod her hos deg og ba til Herren. Denne gutten var det jeg ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om. Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Det var for Herrens skyld jeg ba om ham. Og de tilba Herren der. 1. Sam 1:24-28
Det måtte være et stort offer for Hanna å gi fra seg den lille gutten på denne måten. Men hun hadde fortsatt omsorg for ham:
Men Samuel tjente for Herrens åsyn – en ung gutt kledd i en efod av lin. Hans mor laget hvert år en liten ytterkappe til ham. Den hadde hun med til ham, når hun drog opp med sin mann for å bære fram det årlige offer. Og Eli velsignet Elkana og hans hustru og sa: Herren gi deg barn igjen med denne kvinnen istedenfor ham som hun ba om for Herren! Så drog de hjem igjen. Og Herren så til Hanna. Hun ble med barn og fødte tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren. 1. Sam 2:18-21
For Herrens skyld
Vi legger spesielt merke til en setning i det Hanna sa til Eli da hun ga fra seg Samuel til tjeneste ved tabernaklet:
Det var for Herrens skyld jeg ba om ham. 1. Sam 1:28
Det virker som om Gud hadde overbevist Hanna om at den gutten hun ba om, ville få en helt spesiell oppgave og betydning, at Gud ville få bruk for ham.
Slik gikk det også. Samuel ble dommer i Israel – den siste og største av dem alle. Samtidig ble han den første i en lang rekke av profeter i Israel. I en tid preget av dypt forfall ble han Guds redskap til å føre folket tilbake til Herren.
Hanna fikk sønnen hun ba om, og han ble en Herrens tjener slik hun hadde sett det for seg. Så er det kanskje noen som sitter med en undring: Var det virkelig nødvendig at Hanna ga fra seg gutten slik at han ble oppfostret ved tabernaklet? Det er vel naturlig å se Guds ledelse i dette.
Gjennom barne- og ungdomsårene hos Eli fikk han de åndelige inntrykk og impulser som han trengte for å bli en dommer og profet som Gud kunne bruke. Gud ledet og brukte både Hanna og Samuel i sin plan med sitt folk.
Bønnesvar?
Det er ikke alle som blir bønnhørt slik Hanna ble. Det er ikke fordi Gud ikke har oppfanget vår bønn. Han hører alle. Men ofte må han si nei fordi han ser at vår bønn ikke er langsiktig god. Av og til må han vente med svaret fordi han ser at det er godt for oss – eller for andre. Av og til sier han ja og gir oss det vi ber om. Av og til gir han oss noe annet og bedre enn det vi ber om – noe som er bedre på langt sikt.
Slike bønnesvar har vi lett for å overse fordi vi er så fikserte på vårt forslag til løsning. Kanskje vi trenger å be om at Gud hjelper oss til å se alle de bønnesvar han gir oss?
