Etter en intens ordveksling er både Job og vennene hans tomme for ord. Da begynner det å bruse i det indre til en fjerde person. Og fra sidelinjen dukker plutselig Elihu opp. Han har også noe på hjertet – og vi skal se at han prøver å nyansere bildet.
I to tidligere artikler har vi sett på hvordan Job formulerer sine problemer og hvordan de tre vennene svarer på disse. Denne samtalen kan vi lese i Job 3-27.
Vi har sett at det ligger tre grunnpremisser i bunn for samtalen og tenkningen. Disse er Guds rettferdighet, gjengjeldelsesdogmet og Jobs rettferdighet. Guds rettferdighet kommer til uttrykk gjennom gjengjeldelsesdogmet – at han straffer ugudelige og belønner rettferdige. Problemet er hvordan man skal forstå Jobs lidelser i dette bildet. For Jobs venner er det selvsagt at Gud er rettferdig. Dermed må Job være problemet og de er overbevist om at Job har syndet. Job, derimot, vet at han ikke har gjort noe som fortjener en slik straff, og konkluderer med at Gud må være urettferdig.
Elihu
Etter at Job har avsluttet ordvekslingen med vennene gjennom en lang enetale, dukker plutselig en fjerde venn opp på scenen, Elihu.
Han er en ung mann som har tidd stille så langt. Nå er han lei av å høre på Jobs egenrettferdighet (32:4) og vennenes hjelpeløse forsøk på å overbevise Job (32:3-5) og føler det er på tide at han selv kommer på banen. Full av sterke følelser og overbevist om at «de gamle vet ikke alltid hva som er rett» (32:9) tar Elihu ordet.
I bibelkommentarer og forkynnelse vurderes Elihu svært forskjellig. For noen er han den store forløseren som setter alt i rett skikk, mens han for andre er den verste av dem alle. Så langt jeg kan se og vurdere det, befinner han seg snarere i en mellomposisjon. Hans tenkning er ikke veldig ulik de andres, men han har likevel noen nyanseringer som er nyttige og som på mange måter baner veien for løsningen, nemlig at Gud åpenbarer seg.
Hvorfor lider Job?
Både Job og vennene har behandlet spørsmålet om lidelse i kategoriene straff og belønning. Dette vil ikke Elihu helt gå med på. Han gjengir, litt unøyaktig, hva Job har sagt om dette (33:8-11) og avviser det kort og fyndig:
12 Jeg svarer: «Der har du ikke rett! For Gud er større enn mennesker.» Job 33:12
Dette har jo Elihu helt rett i. Vi som lesere vet godt at Job ikke lider fordi Gud har noe klagemål mot ham. Lidelsene er påført av satan, etter tillatelse fra Gud, og grunnen er et veddemål. Så i stedet for å gi vidløftige forklaringer på Jobs lidelse, nøyer Elihu seg med å si at «Gud er større enn mennesker» og holder dermed Guds hensikt mer i det skjulte.
Det hindrer ham likevel ikke i å gå over i noen generelle betraktninger om lidelse og Guds tale.
13 Hvorfor anklager du ham for ikke å svare på menneskers ord? 14 Gud taler én gang, så én gang til, men folk merker det ikke. Job 33:13-14
Poenget for Elihu er at Gud kan bruke lidelser til å få mennesker i tale:
17 så mennesker skal slutte med det de gjør, og mannens hovmod bli borte. 18 Gud vil redde ham fra å gå i graven, berge hans liv fra sverdet. Job 33:17-18
Lidelsen har dermed en oppdragende karakter. Og slik Elihu fortsetter, kommer det også fram at denne oppdragelsen har et helt bestemt mål:
23 Er det da en engel hos ham, en talsmann blant tusen, som kan fortelle mennesket hva som er rett, 24 så er han nådig og sier: «Fri ham fra å gå i graven! Jeg har fått løsepenger.» Job 33:23-24
Et stort spørsmål er hvem denne talsmannen kan være. Noen mener det er Elihu selv som ser for seg å tre inn i denne rollen; at han skal være en som med sine ord kan hjelpe Job tilbake i et rett forhold til Gud. Andre peker på at denne engelen må være en eller annen himmelsk skikkelse. Poenget er uansett at det er snakk om en mellommann som kan forkynne til Job at løsepengene er skaffet og at alt ligger åpent for et gjenopprettet gudsforhold. Da vil mennesket få livet tilbake og vil kunne se seg selv i et rett forhold til Gud. Og det er vanskelig å komme utenom talsmannen Job skimter i 16:19-20 og gjenløseren han setter sitt håp til i 19:25-27.
Dette er en tolkning som er i samsvar med Luthers tale om Guds «fremmede gjerning» og «korsets teologi». Der peker han nettopp på dette paradoksale at Gud kan bruke smerte og lidelse til å nå gjennom til et menneske, ja, at Gud vinner seier gjennom lidelse og nederlag. Nå har nok ikke Elihu en ferdig utviklet luthersk korsteologi, men likevel. Ansatsene finnes her.
Og det minner oss også om et kjent sitat fra C. S. Lewis:
«God whispers to us in our pleasures, speaks in our conscience, but shouts in our pains: it is his megaphone to rouse a deaf world»
Elihu og gjengjeldelsen
Når det gjelder spørsmålet om gjengjeldelsesdogmet bidrar Elihu til å opprettholde tanken om Guds rettferdige verdensstyre i samsvar med gjengjeldelsesdogmet (34:10-30) og ingen slipper unna med synd, heller ikke de mektige (34:18). Likevel har vi altså sett at Elihu ikke er like mekanisk i sin tenkning. Gud kan bruke lidelse til mer enn straff. Han kan også veilede – og derfor kan selv en rettferdig lide. Det er også et poeng for Elihu at man må være oppmerksom på at Gud kan virke slik.
Gjennom dette synet på gjengjeldelsesdogmet, finner Elihu en tredje vei. Guds rettferdighet står fast, men forholdet mellom menneskers (Jobs) rettferdighet og gjengjeldelsesdogmet må nyanseres. Etter denne logikken tar både Job og vennene feil. Vennene tar feil fordi de har en for mekanisk oppfattelse av gjengjeldelsesdogmet og forsøker, med urette, å tilskrive Job de alvorligste synder for å forklare hans lidelse. Job tar feil når han så hardnakket hevder sin rettferdighet. Gud bruker lidelsen til å prøve Job, og gjennom sine voldsomme anklager mot Gud har Job bevist at han ikke er så rettferdig som han selv hevder. Jobs synd er altså ikke noe som ligger i fortiden, men noe som skjer nå, mens han taler til Gud. Lidelsen har som formål å teste Job og foreløpig er Job i ferd med ikke å bestå testen.
Hvordan vi skal vurdere Elihus tenkning, kommer vi tilbake til siden, når Gud åpenbarer seg. Men vi kan allerede røpe at også dette løsningsforsøket blir for enkelt.
Elihu som veirydder
Selv om Elihu langt fra gjør alt riktig, tjener han likevel til å rydde litt rusk og rask ut av veien. Han klarer å slå ut noen av veggene i et ganske lukket rom og åpner opp for at Gud har et større bilde. Dette kommer også sterkt fram i siste del av Elihus tale.
Der sammenfatter han sine viktigste punkt om lidelsen som Guds oppdragelse (36:5-21), før han fordyper seg i en beskrivelse av Guds store makt.
Et viktig budskap i Elihus avslutningstale er at man ikke må lete etter skjulte synder som kan forklare lidelsens gåte. I stedet må man vende blikket mot den store og allmektige og se framover og se om det ikke kan være en hensikt eller mål ved lidelsen.
Øynene vendes oppover mot himmelen (jf. 35:5) og Elihu løfter fram hvordan naturen vitner om Guds storhet. Og Gud bruker naturens krefter til både dom og velsignelse:
Slik holder han dom over folkene, og slik gir han mat i overflod. Job 36:31
Herrens makt over været fyller Elihu med ærefrykt. Vi gjør klokt i å huske at man i denne kulturen i enda større grad enn vår var avhengige av at regnet kom til riktig tid. Derfor hadde man også en rekke guder som kunne påvirkes i så måte. Elihu understreker at det er Herren alene som har denne makten.
Denne opphøyde Gud er en lærer uten like (36:22) og ingen kan diktere ham (36:23). I stedet må vi lovprise ham (36:24).
Elihus undervisning om været og stormen munner ut i en ny formaning til Job, en formaning vi gjerne må ta med oss. Det handler om å ha blikket vendt i riktig retning. For selv i lidelsen finnes det en retning som er riktig.
Lytt til dette, Job! Stans og erkjenn Guds under! Job 37:14
Denne teksten ble først publisert i oktober 2015.
