Bibelen slutter med en helt annerledes bok, en «åpenbaring» eller en «avsløring». Ikke minst fullender den kanon ved å strekke tidslinjen helt frem til fullendelsen, til evigheten. Fremstillingen som følger, ligger tett på min bok En blodrød tråd gjennom Johannes’ Åpenbaring. Oslo: Lunde, 2011.
Forfatter
Vi kaller denne boken for «Johannes’ Åpenbaring». Men de første linjene av boken selv kaller det for «Jesu Kristi Åpenbaring»:
Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som må skje i hast. Åp 1:1a
Johannes kommer inn i bildet i neste setning, der det sies at Jesus «sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes». Og Johannes «har vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han så» (Åp 1,1b-2).
Så skriftets egentlige opphavsmann er ifølge teksten selv Jesus Kristus. Budskapet er en åpenbaring som Gud «ga» til Johannes. Slik blir Johannes en som «fikk», «så» og «vitnet».
Når Johannes presenterer seg selv, står det slik:
Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. Åp 1:9
Mest sannsynlig betyr det at Johannes var forvist til øya Patmos på grunn av sin kristne virksomhet. Patmos ligger like utenfor det vi kjenner som Tyrkias vestkyst. Romerne kalte det provinsen Asia.
Men hvilken «Johannes» var det som skrev ned Åpenbaringen? Den oldkirkelige tradisjonen peker nokså samstemt på apostelen Johannes, sønn av Sebedeus, bror til Jakob. Det sier både Justin Martyr (ca. 150 e.Kr) og Ireneus (ca. 180 e.Kr). Men Dionysios (død 265 e.Kr) tvilte på det, blant annet fordi språket er såpass forskjellig fra Johannesevangeliet.
Noen tror det kan ha vært en annen som het Johannes, kanskje en presbyter/eldste, for dette var et vanlig navn.
Forfatteren gjør lite ut av sin egen posisjon. Leserne kjente ham tydeligvis (Åp 1:9). Hans poeng er at budskapet kommer fra Jesus, ikke fra ham selv.
Tidspunkt
Åpenbaringen selv gir ingen direkte hjelp til å datere skriftet. Kirkefaderen Ireneus (ca. 180 e.Kr) mente det ble til «mot slutten av Domitians regjeringstid» (81-96 e.Kr). Det passer med andre forhold, så forskerne gjetter at Åpenbaringen ble skrevet ca. 95 e.Kr. Hvis forfatteren Johannes var en av Jesu disipler, kan han da ha vært ca 85-90 år gammel.
Men det er også grunner til å knytte Åpenbaringen tettere mot den kaotiske situasjonen rundt år 70 e.Kr, med den store jødiske krig (67-70 e.Kr) og uroen i Roma etter keiser Nero. Mange forskere mener å finne spor både i Åpenbaringen og en rekke andre kilder av en utbredt frykt for at Nero faktisk ikke var død. Han hadde bare flyktet østover, og snart kunne han komme tilbake med store styrker og hevne seg på både sine motstandere i Roma og særlig på de kristne, trodde enkelte. Dette kalles Nero Redivivus-myten, og angis ofte som bakgrunn for kryptiske uttrykk som dyret som «var» og «ikke er», men likevel «skal komme igjen» (Åp 17:8), og også til de sju kongene og den åttende (17:10-11) og de ti hornene (17;12); se gjerne Hvalvik & Stordalen, Den store fortellingen, Oslo: Bibelselskapet, 1999, s. 374-75.
Men selv om disse uttrykkene mye mulig kan leses i lys av romersk historie like etter år 70 e.Kr, gir det likevel få holdepunkter for en datering av Åpenbaringen som (ferdig) skrift. Vi må innrømme at vi ikke vet sikkert når Åpenbaringen er skrevet.
Adressat
Åpenbaringen er skrevet «til de sju menighetene i Asia» (Åp 1:4): «… til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea» (Åp 1:11).
Leserne får snart nokså usminkede beskrivelser av viktige forhold i disse sju menighetene, for Åp 2-3 er separate «brev» til hver av dem. Disse brevene avslører svært blandede forhold. Det hele kan minne om en avslørende røntgenbilder eller MR, her av menighetenes indre liv. Som så ofte ellers står den virkelige kampen bak fasaden.
Det regnes vanligvis som dårlig folkeskikk å lese andres brev, særlig når de er personlige og avslørende. Her står det derimot uttrykkelig at disse brevene skal leses opp høyt og tydelig, og vi skal «ta vare på» disse profetiske ordene (Åp 22:7)
Litterært særpreg
Det aller første ordet i skriftet lyder på gresk apokalypsis, som betyr «åpenbaring». Enkelt sagt betyr det greske ordet å ta vekk et forheng så alle kan se. Åpenbaringen er på mange måter en himmelreise med gode guider. De viser oss Guds trone, himmelens alter, millioner av engler og mye, mye mer. Samtidig er Åpenbaringen boken om «det som snart skal skje», eller «det som skal skje fort», som det også kan oversettes (1:3).
Apokalypser var ikke helt uvanlig i antikken. I århundrene mellom Det gamle og Det nye testamentes tid skrev enkelte skriftlærde jøder flere nokså detaljerte bøker om himmelreiser, eller om reiser til dødsriket.
Ofte lånte disse forfatterne navnet til en eller annen hovedperson fra bibelhistorien (på fagspråket kalt pseud-epigrafi), som Enok, Moses eller Elia. Slik ble 1. Enoks bok, Moses’ Himmelfart, 4. Esras bok, og Baruks Apokalypse til.
I våre øyne blir det dermed en form for fromt bedrag. Forfatterne låner navnet til en fortidshelt, og historien høres ut som om den var forutsagt før det hele skjedde.
Slik er det ikke med Åpenbaringen. Forfatteren står frem med sitt eget navn, og han stiller seg ikke over mottagerne, tvert imot sier han at han «har del med dere i trengslene …» (Åp 1:9).
Derfor passer det ikke helt å kalle Åpenbaringen for en «apokalypse». Og det er jo også et brev, – eller rettere sagt sju brev. Brevene er rettet «til engelen for menigheten» på det og det stedet (Åp 2:1, 8, 15 m.m). Kanskje betyr «engel» her en leder for menigheten? Men det var heller ikke da vanlig å kalle pastorer eller menighetsledere for «engel».
På toppen av å være en apokalypse og et brev er Åpenbaringen også en profeti, «det profetiske ord i denne bok» (Åp 1:3; 22:10). Med «profeti» tenker vi helst på fremtidsutsagn. Men i Bibelen handler profetier oftere om samtiden, sannheten bak fasadene. Bibelens profeter kunne også avsløre noe om fremtiden, men i NT er det helst unntaket (Apg 11:28 og 22:10).
Apokalypsene gir oftest inntrykk av at fremtiden er bestemt i alle deler, ingen ting kan endres. Men profetiene har nesten alltid et kall til omvendelse. Og hvis folk vender om, kan Gud utsette eller trekke tilbake dommen. I Åpenbaringen finner vi på en måte begge sporene: Dommen kommer, sikkert og bestemt, men likevel er det et kall til omvendelse, til å bytte side.
Teologisk særpreg
Gjenspeiler Åpenbaringen en voldsom kristenforfølgelse? Mange tenker seg det. Men det var antagelig først senere at Romerriket påla alle å tilbe keiseren.
Historikere og bibelforskere tviler sterkt på om det var noen organisert og sammenhengende forfølgelse av de kristne i Lilleasia før år 100 e Kr. Det er ingen tvil om at keiser Nero i Roma midt på 60-tallet hadde forfulgt de kristne. Tradisjonen sier at både Peter og Paulus ble martyrer der og da. På den tiden da Johannes skrev sin åpenbaring – trolig på 90-tallet – var trolig forfølgelsene mer lokale og sporadiske. Åpenbaringen navngir bare én martyr, Antipas i Pergamum (Åp 2:13). Men Åpenbaringen sier mye om martyrer ellers, både fra fortid og fremtid, se særlig 6:9-11 og 20:4-6.
Åpenbaringen handler like mye om forførelse som om forfølgelse. Forfølgelse kommer utenfra, mens forførelse kommer innenfra. «Forføre» er i stor grad et seksuelt begrep, både på gresk og norsk. Det handler om å bli så trukket inn i noe som en ikke makter å se klart. Åpenbaringen vil vekke og bevisstgjøre de kristne, så de ikke lures bort fra frelsen.
Menigheten i Tyatira får følgende kritikk:
Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Åp 2:20
Vi forstår at det særlig var det første og det sjette budet som her krenkes. Og menigheten lot henne dessverre holde på.
Videre preges Åpenbaringen sterkt av dom. Gud skal ikke for alltid være tålmodig med sine motstandere, han skal virkelig en dag rydde opp. Dommen henter opp motstanderne på alle nivåer, fra individer til folk og nasjoner. Ikke minst Satan selv skal dømmes, sammen med alle sine agenter.
Men Åpenbaringen formidler også sterkt håpet – både for den enkelte kristne, for Guds folk universelt og for skaperverket («du skal ødelegge dem som ødelegger jorden», Åp 11:18). Underveis tegnes bildet av både Gud selv, av «Lammet» Jesus og «de sju Guds ånder» (Åp 3:1; 4:5; 5:6). Også englene beskrives bredt. Guds folk omtales i svært ulike bilder og situasjoner.
Indirekte kan vi også ane sterke misjonsdimensjoner, som når Guds folk består av frelste «av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål» (Åp 7:9). Men ropet om omvendelse rettes mest innad mot menighetene, særlig i sendebrevene i Åp 2-3.
Åpenbaringens sentrum er helt klart Jesus og hans frelse. Den røde tråden gjennom boken er blodrød. Rett nok omtales mange blodige kriger, blodige domshandlinger og mye martyrblod, men sentrum er Jesu blod fra korsdøden på Golgata. Himmelens lovsang rettes til Jesus,
… fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Åp 5:9-10
Oppbygning
Det har vist seg å være svært vanskelig å bli enige om hvordan Åpenbaringen bør deles inn. Enklest er det å se at det kommer en innledning i kapittel 1 og sju «sendebrev» i kap. 2-3. De to siste kapitlene skiller seg også ut, med sine visjoner av det fullendte gudsriket, «bruden», Det nye Jerusalem (Åp 21-22).
Videre er det tre rekker med «trengsler», først de sju seglene (Åp 6), så de sju basuner (kap 6-8), og så de sju «vredesskålene» (Åp 16). Men skal disse forstås som de samme sju trengslene uttrykt i ulike bilder («rekapitulasjon») eller bygger de på hverandre som 21 ulike «trengsler»?
Spørsmål om gjentagelser («rekapitulasjon», eller «omstart») gjelder også «de tusen år» i Åp 20:1-6. Skal det forstås som en lang tidsperiode som følger etter Jesu gjenkomst (Åp 19:11-21), slik «pre-millennialister» mener? Eller griper Åp 20 tilbake til en tid før Jesu gjenkomst, slik «amillenialister» og «postmillennialister» mener?
I det hele tatt er det svært omstridt hvilke tidslinjer vi skal se for oss gjennom Åpenbaringen. Det er opplagt at noen avsnitt rykker bakover på tidslinjen, slik Åp 12 gjenforteller Jesu fødsel. Visjonen av «den store hvite flokk» i himmelen i 7.9-17 peker derimot frem til en tid etter «den store trengsel» (Åp 7:14). Like før har vi derimot hørt om 144 000 som står like foran en voldsom tid med trengsler og dom. Slik beveger Åpenbaringen seg nokså fritt frem og tilbake på tidslinjen, og det var også helt vanlig i andre apokalypser. Verden ses ovenfra, vertikalt, sier man gjerne, ikke fremover en tidslinje, slik vi ellers pleier.
Ellers har Åpenbaringen en rekke ulike skildringer av Satan, den store motstanderen. Han kalles også «dragen, den gamle slangen» (Åp 20:2). Men ikke minst er det hans ulike agenter som skildres, særlig det to «dyrene»: Det ene dyret stiger ut av «havet» (Åp 13:1-8), og det svarer nok til han som i Johannes-brevene kalles «Antikrist», og som Paulus kaller «syndens menneske», «lovløshetens hemmelighet» (2 Tess 2:1-12).
Dette dyret assisteres av et annet dyr, et som stiger ut av «jorden», (Åp 13:8-18). Han kalles også «den falske profet», og tar rollen som en slags propagandaminister for Dyret av havet. Målet er at alle mennesker skal tilbe et bilde av Dyret. Gjør de det, får de et merke («666») på hånden eller pannen. Uten et slikt merke vil ingen kunne kjøpe eller selge noe (Åp 13:16-18).
Disse tre stilles sammen i:
Og jeg så at det av dragens munn og av dyrets munn og av den falske profetens munn kom ut tre urene ånder som lignet padder. Åp 16:13
Dyrets sentrum eller «hovedstad» kalles Babylon, og dommen over Babylon fyller Åp 17-18. I det hele tatt er «dom» et nøkkelord i Åpenbaringen, også for disposisjonen. Det er tydelig at Gud tar et endelig oppgjør med ondskapen i alle dens mange forgreininger. Den siste og avgjørende dommen skildres i Åp 20:11-15. Hvert enkelt menneske skal helt individuelt stilles frem for Guds domstol, og hvis noen ikke har navnet sitt skrevet i «livets bok», vil en bli dømt etter det som er registrert i de andre «bøkene» Gud har, der den enkeltes gjerninger står nedskrevet. Slik syndens lønn er døden (Rom 6:33), vil alle disse bli kastet i «ildsjøen» (Åp 20:14-15), den som «brenner med svovel» (Åp 19:20).
De frelste, derimot, skal for evig leve i Guds paradis, Det nye Jerusalem, Åp 21-22. Alle andre er «utenfor» (Åp 20,15), for «ikke noe urent skal komme inn i byen» (Åp 21,27). Det er neppe noen annen bok i Bibelen som klarere viser livets to utganger:
Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død. (Åp 21:8)
Blant de mer fantasifulle forslagene til disposisjon for boken er det fra de såkalte «dispensasjonalistene», de som deler frelseshistorien inn i sju meget distinkte «tidshusholdninger». De tror at Gud har helt adskilte veier for jødekristne og hedningkristne, og at de hedningkristne skal rykkes bort før trengslene. Det får de til å gå opp med Åpenbaringen ved å anta at alle hedningkristne rykkes bort fra jorden fra det som fortelles i Åp 4:1 og helt til det som fortelles i Åp 20. Den mellomliggende trengselstiden rammer dermed særlig de jødekristne (som de 144 000 i 7:1-8) – i tillegg til de ikke-kristne. Se gjerne O. Skarsaune, Tusenårshåpet, Endetidsprofetier gjennom 2000 år, Oslo, Verbum Forlag, 1999, s. 95-107.
Hvis vi likevel skal forsøke å lage en enkel inndeling av Åpenbaringen, kan det se slik ut:
1:1-8: Prolog
1:9-3:22: Kristus taler til de sju menighetene
4-5: I himmelens kontrollrom
6: De sju seglene
7: To visjoner av Guds folk
8-9: De sju basunene
10-11: Oppdraget, og de to vitnene
12-14: Dyrets kamp mot de hellige
15-16: De sju vredesskålene
17:1-19:10: Dommen over Babylon
19:11-21: Jesu gjenkomst og seier over dyret
20:1-10: De tusen år
20:11-15: Den siste dom
21:1-22:5: Det fullendte gudsriket, Det nye Jerusalem
22:6-21: Epilog
Applikasjon
Her skal vi kort presentere noen klassiske tolkningsmodeller til Åpenbaringen:
En kirkehistorisk lesning av Åpenbaringen leter etter utviklingstrekk i Åpenbaringen som svarer til kirkens historie fra pinsedag frem til Jesu gjenkomst. De sju sendebrevene i Åp 2-3 blitt forstått som sju epoker i kirkens historie. I så fall ender det med Laodikeas lunkne selvforherligelse. En kirkehistorisk tolkning av Åpenbaringen ender som regel nettopp med den dystre diagnosen av samtiden.
En idealistisk tolkning av Åpenbaringen ser derimot mest etter det typiske og klassiske i ulike menigheter og epoker. Verken tiden da Åpenbaringen ble skrevet eller vår samtid blir dermed særlig fremhevet. Men det som noen kaller «livslovene i Guds rike» blir sterkt fokusert. Her utspilles den evige kampen mellom det gode og det onde uttrykt symbolsk med de mange bildene. Slik vil en gjøre alvor av at menigheter fra samme tid kan være like forskjellige som de sju menighetene i Åpenbaringen. Det spørs likevel om Åpenbaringen som et budskap rettet spesielt til de siste tider kommer til sin rett i en slik tolkning.
En samtidsorientert tolkning spør mest etter hvilket budskap Åpenbaringen brakte sin generasjon en gang like før år 100 e. Kr. i Lilleasia. Bakteppet blir den situasjonen Johannes og de sju menighetene stod midt oppe i. Samtidig legger en slik tolkning stor vekt på bakgrunnen fra GT og samtidig jødedom. Dette er uansett hvilken tolkningsmåte en velger svært nyttig lærdom. Likevel ender en rent samtidsorientert tolkningsmåte opp med en betydelig avstand mellom da og nå: Slik tenkte Johannes den gang om endetid og fremtid. Hvordan det kan være Guds budskap til oss i dag blir mer uklart. Det meste av den vitenskapelige faglitteraturen til Åpenbaringen preges av et slikt samtidshistorisk fokus.
En endetidsrettet (eskatologisk) tolkningsmåte leser Åpenbaringen mest som et profetisk budskap omkring endetiden. Boken forteller oss verken de ulike epokene i kirkens utvikling eller det klassisk tidløse ved å være menighet. Og selv om den samtid som gjenspeiles i Åpenbaringen er et nyttig og nødvendig bakteppe for budskapet, ligger vekten mest på det boken vil fortelle om den siste tid. Dette er den vanlige tilnærmingen i luthersk forkynnelse over Åpenbaringen, for eksempel slik vi kjenner det fra bedehus og bibelskoler.
Det er lett å bli avsporet av de mange ulike tolkningene av Åpenbaringsboken. Det er likevel synd om det får stenge for bokens budskap. Dypest sett handler også denne boken om synd og nåde, om Jesu død for våre synder og om Guds evige hensikt: å samle sitt folk til evig jubel og fellesskap i en nyskapt verden.
Denne artikkelen ble første gang publisert på foross.no i august 2021.
