Jeremia er Bibelens lengste bok målt etter antall ord. Den er nesten 1000 ord lenger enn 1 Mosebok, som er Bibelens nest lengste bok.
Mange kan nok oppleve at boka er litt krevende å komme gjennom. Ikke bare fordi den er forholdsvis lang, men også fordi den fremstår som ganske rotete. Det er for eksempel ikke helt enkelt å dele Jeremia inn i større, meningsfulle hoveddeler, slik vi gjerne gjør for å få oversikt over innholdet i de ulike bøkene i Bibelen.
Jeremia veksler raskt mellom ulike sjangre, scener og temaer, og kapitlene synes ikke å følge noen tydelig logisk rekkefølge. En anerkjent Jeremia-forsker kalte den derfor i sin tid for et «forvirrende sammensurium» av en profetbok.
Jeremia er dessuten ei ganske mørk og dyster bok. Et talende eksempel er hvordan boka ender. Mens de fleste profetbøker avslutter med frelsesord og trøsterike løfter og visjoner om en ny og bedre fremtid, ender Jeremia med en beskrivelse av hvordan Jerusalem ødelegges og legges i ruiner av en fiendtlig hær (Jer 52).
Settingen i boka er lagt til Jerusalem og Juda i overgangen fra 600- til 500-tallet f.Kr. En dramatisk og urolig tid i det gamle Midt-Østen som endte tragisk for befolkningen i Jerusalem og Juda. De ble erobret og slukt av det store babylonske imperiet, mistet konge, tempel og land, og ble ført i fangenskap i Babylon (i dagens Irak). Og det er altså med beskrivelsen av disse begivenhetene Jeremia-boka avsluttes.
Inn i denne situasjonen plassers altså profeten Jeremia. Ikke så mye for å trøste og oppmuntre, men for å gjøre det klart at tragedien er uunngåelig og et uttrykk for Guds straff. Boka domineres derfor av anklager og domsord mot folket i Jerusalem og Juda.
Språket i mange av domsordene er overveldende brutalt. Ja, så brutale er enkelte domsord at flere kirkefedre i oldkirken advarte mot å gjøre dem kjent for alminnelige folk. Dersom de ble kjent, fryktet kirkefedrene at folk rett og slett ville miste troen på at Gud er god.
Men selv om Jeremia er ei krevende bok, og advarselen fra kirkefedrene er verdt å reflektere over, har boka også en tendens til å fange sine lesere. Hvis man først har gått inn i den, er den ikke så lett å legge fra seg. I det følgende skal vi se på noen temaer og trekk ved boka som ofte bidrar til dette.
Profeten Jeremia
Blant de mest karakteristiske trekkene ved Jeremia-boka er at profeten selv vies så stor oppmerksomhet. Bildet som boka tegner av profeten, engasjerer.
Boka innledes med en relativt utførlig beretning om hvordan Jeremia ble kalt av Gud til profet (Jer 1:4-10). I likhet med Moses (2 Mos 3:1-4:17) og Gideon (Dom 6:11-22) – om enn ikke så dramatisk som Jona (Jona 1), – forsøker Jeremia først å vri seg unna kallet.
Selv om Jeremia til slutt bøyer seg for kallet, fremstår han flere ganger som ganske sint og motvillig overfor kallet. På grunn av sitt domsbudskap opplever Jeremia å bli hånet, utstøtt og forfulgt (se f.eks. Jer 19:14-20:6; 26:1-19; 36-38, 43:1-7). Denne forfølgelsen synes Jeremia – i skarp kontrast til for eksempel Paulus – å ha vanskelig for å akseptere.
I fem tekster mellom Jer 11-20 (11:18-12:6; 15:10-20; 17:14-18; 18:18-23; 20:7-18) går Jeremia – ikke ulikt Job – i «nærkamp» med Gud og klager over og protesterer mot sin skjebne. Til forskjell fra Jobs kamp med Gud, synes imidlertid Jeremias kamp å ende i fortvilelse og mørke. Gud synes ikke å svare Jeremias siste bønn (20:7-18), som ender med at Jeremia forbanner den dagen han ble født.
Motstanden Jeremia opplever fra sine tilhørere, bidrar imidlertid til mer enn å tegne et engasjerende bilde av profeten. Folkets avvisning av Jeremia tjener også til å understreke folkets avvisning av Gud. Folket synes imidlertid ikke å forstå dette. Snarere tvert imot! Når prester, profeter og innbyggere i Jerusalem i Jer 26:8 feller dødsdommen over Jeremia, gis det inntrykk av at de søker å handle gudfryktig og i samsvar med Moselovens dom over falske profeter (5 Mos 18:20). Hvordan kunne de ta så feil?
Sann og falsk gudsdyrkelse
Oppgjøret med falske profeter og falsk gudsdyrkelse er et sentralt tema i Jeremia (se f.eks. Jer 6:13-15; 7:1-11; 14:11-16; 23:9-40; 26:1-19; 27:1-28:17). I disse tekstene tas det et oppgjør med en forkynnelse og en forventning om at Jerusalem og dets innbyggere er trygge til tross for urolighetene som preget verden rundt dem.
En rask gjennomlesning av disse tekstene kan kanskje gi inntrykk av at Jeremias tilhørere var en gjeng med usedvanlig tåpelige, ulydige og hyklerske avgudsdyrkere, og at de falske profetene bare var sleipe og oppmerksomhetssyke lykkejegere. Men et slikt inntrykk er neppe særlig sakssvarende.
Når man leser anklagene mot innbyggerne i Juda og Jerusalem i Jeremia-boka, kan det være nyttig å ha følgende in mente:
- Folket tilbad åpenbart andre guder enn Herren. Men det betyr ikke at de ikke også tilba Herren (se f.eks. Jer 7:2; 26:2; 28:1-4). Trolig betraktet og tilbad de Herren som den største og viktigste guden deres.
- Som den største og viktigste guden – blant flere guder – ble Herrens rolle, interesse og innflytelse forstått å være konsentrert rundt de største og viktigste ting i tilværelsen, nemlig å verne land, folk og by mot ytre fiender. Moral, fruktbarhet o.l. på individnivå, tilfalt andre guders domene.
- Folket hadde gode grunner for en sterk tillit og forventningen til at Herren ville være trofast og mektig nok til å verne dem – og særlig Guds og Davids by, Jerusalem – mot enhver fiende (se bl.a. Sal 46; 2 Sam 7:8-16; 2 Kong 18:13-19:37).
Mot denne bakgrunn er det klart at når profeten Jeremia forkynte at Herren ikke ville berge dem fra fienden, men snarere gi Juda og Jerusalem i fiendens hender på grunn av deres umoral og tilbedelse av andre guder, var det et sjokkerende – ja, på grensen til gudsbespottende – budskap i tilhørernes ører. Sentralt i Jeremia er derfor talen om hva det første budet (2 Mos 20:3; 5 Mos 5:7) betyr, både for folket og for forståelsen av hvem Herren er (se særlig Jer 10:1-16).
Omvendelsens umulighet
Et annet slående trekk ved Jeremia-boka er at den nærmest synes å avvise muligheten for at folket kan vende om til Gud. Dette kan virke merkelig, ikke minst fordi boka inneholder flere ulike kall til omvendelse (se f.eks. 4:1-4, 13; 7:3-7; 18:1-10; 26:1-16), men også fordi profetene i Det gamle testamentet (inkl. i Jeremia) flere ganger beskrives som personer hvis fremste oppgave nettopp var å kalle folket til omvendelse (se f.eks. 2 Kong 17:13; Jer 25:4-6; 35:15).
Men i Jeremia er det som om sjansene for omvendelse og slik redde seg unna Guds dom og straff, er forspilt. Spesielt fire ting antyder dette.
For det første domineres boka av såkalte «ubetingede domsord», det vil si domsord som går uten noe om, hvis, eller dersom. Et godt eksempel er 1:14-15:
Da sa Herren til meg: Fra nord skal ulykken helles ut over alle som bor i landet. For nå kaller jeg på alle kongeslektene i nord, sier Herren. De skal komme og reise sin trone ved Jerusalems portåpninger mot alle murene omkring og mot alle byene i Juda. Jer 1:14-15
For det andre beskrives folket i Jerusalem og Juda flere steder på en måte som synes å antyde at de er åndelige fullstendig hjelpeløse og fortapte. I Jer 5:1-5 antydes det at innbyggerne i Jerusalem faktisk er enda verre stilt en innbyggerne i Sodoma og Gomorra (1 Mos 18:16-19:29). For mens det i Sodoma og Gomorra ikke finnes ti rettferdige, finnes det ikke én eneste i Jerusalem (Jer 5:1). Og i Jer 13:23 spørres det retorisk: «Kan en fra Kusj skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre godt, dere som er opplært til å gjøre ondt.»
For det tredje nektes Jeremia å gå i forbønn for folket:
Du [Jeremia] skal ikke be for dette folket, ikke bære fram klage eller bønn for det og ikke prøve å overtale meg, for jeg vil ikke høre på deg. Jer 7:16 (se også 11:14; 14:11)
I Det gamle testamentet finner vi at flere av Herrens store tjenere går i forbønn for folket og slik får Gud til å tilgi og holde igjen den tiltenkte straffen (se 2 Mos 32:7-14; 4 Mos 14:11-20; Am 7:1-6). Jeremia, derimot, nektes en slik rolle. Ja, «[o]m så Moses og Samuel sto for meg, vill jeg ikke ha medfølelse med dette folk. Send dem fra meg, de skal gå bort!», sier Gud i Jer 15:1.
Til sist, selv ikke folkets klagerop, brennoffer og grødeoffer (14:12), syndsbekjennelse og bønn om tilgivelse (14:20-22) vil Gud høre på. Særlig det siste kan være vanskelig å forstå. Hvordan kan Gud avvise bønnen:
Vi kjenner vår urett, Herre og våre fedres skyld, for vi har syndet mot deg. For ditt navns skyld, forakt oss ikke, vanær ikke din herlighets trone. Husk din pakt med oss, bryt den ikke! Jer 14:20-21
Men det er altså som dommen og straffen er endelig avgjort og forseglet. Den kan ikke gjøres om (se f.eks. 13:1-11; 19:1-2, 10-13). Gud har bestemt seg for å forkaste, forlate og gjøre ende på sitt folk (se f.eks. 7:29-34; 9:15-16; 12:7-12)
Håp
Men selv om dommen presenteres som total og endelig og muligheten for omvendelse synes utelukket, er ikke alt håp ute.
Håpet er imidlertid ikke at folket skal vende om og katastrofen (erobring, ødeleggelse og fangenskap) avverges. Håpet hører først hjemme etter dommen og straffen og gis i all hovedsak bare til de bortførte i fangenskap (24:1-10; 29:1-14).
Håpet er dessuten ikke så mye at de skal vende om og bli bønnhørt av Gud, men at Gud skal vende tilbake til sitt folk og selv vende dem om til seg og føre dem tilbake til deres hjemland (se Jer 30-33). I tråd med dette annonseres det at Gud vil opprette en ny pakt med sitt folk, en pakt «hvor jeg vil tilgi skylden og ikke lenger huske synden.» (31:34). Den nye pakten og det nye initiativet fra Gud er utelukkende forankret i Guds kjærlighet: «Med evig kjælighet har jeg elsket deg, jomfru Israel» (31:3).
