Dette må være det nye testamentets lykkeligste kvinne. Beskrivelsen av henne er i alle fall unik. Ikke noe kunne hindre henne fra å gi takk til Jesus for all den synd som var tilgitt. Ikke en gang de andres fordømmende blikk, ord og tanker.
Vi leser om henne kun i Lukas sitt sjuende kapittel, og vi vet ikke noe annet om henne enn det som står der. Og det er svært lite.
Men også mye! For Jesus lærer oss ut fra hennes glede om en av gudsrikets største naturlover, nemlig om sammenhengen mellom tilgivelse og kjærlighet.
Navn, alder og alt annet er skjult for oss.
Noen har synset om at det kan være snakk om Maria Magdalena. Men dette har vi ikke noen holdepunkter for å si.
Andre har prøvd å si at det er samme hendelse som da Jesus ble salvet i et hus i Betania rett før den siste påsken (Joh 12:3). Men det blir helt feil tidspunkt. Eneste likheten er navnet på huseieren. Hendelsen i Betania skjedde på slutten av Jesu gjerning og skjedde i Simon den spedalskes hus, mens hun vi i dag skriver om kom mye tidligere til fariseeren Simon sitt hus i en by i Galilea.
Hvilken by det var, sies ikke, men ut fra sammenhengen i Luk 7 kan det tenkes at det er byen Nain. Vi vet om én lykkelig kvinne i Nain, og det er den enken som fikk sin eneste sønn vekket opp fra de døde.
Jesus hjalp mange andre også på denne tiden, og det er svært få av dem det fortelles spesielt om. Derfor blir det bare synsing å skulle prøve å knytte noen kjente av dem til hun som kom til Jesus denne dagen.
Jesus ble invitert hjem til en av fariseerne i byen, som het Simon. Der var andre inviterte også, men vi vet ikke hvem eller hvor mange. De lå ved bordet, som var vanlig på den tiden.
Da kom kvinnen inn, og hun var ikke invitert. Hun var en syndig kvinne, kan vi lese, og det visste alle om. Hun var ikke velkommen, der hun kom gående med en alabastkrukke med salve. Hun ignorerte alle stygge blikk, og satte seg ved Jesu føtter og gråt, der Han lå til bords.
Mange tolker denne gråten som sorg eller fortvilelse, men sammenhengen viser at det var av stor glede. Tårene gjorde Jesu føtter våte, og kvinnen tørket det med sitt hår. Så kysset hun Jesu føtter. Mange ganger, står det. Og så salvet hun Jesu føtter med salven.
Tårer, mange kyss og salving. Det er en veldig lykkelig kvinne vi møter her. Hun viser Jesus kjærlighet for det Han hadde gjort mot henne. Og hva hadde Jesus gjort? Han hadde tilgitt all hennes synd.
Jesu konklusjon til Simon, som syntes at alt dette ikke passet seg, var at kvinnen viste så stor kjærlighet fordi hun var så mye tilgitt.
Det var det hun gjorde: Hun viste kjærlighet til Jesus.
Der har du den åndelige naturlov: Størrelsen på din kjærlighet til Jesus er alltid den samme som størrelsen på den tilgivelse du ser du har fått.
Har du lite bruk for Jesu frelse, da elsker du Han lite. Det vil vise seg i lite takknemlighet og lite troskap til Guds Ord.
For det sier Jesus i sin avskjedstale, at den som ikke elsker Han, holder heller ikke fast på Guds Ord (Joh 14:23-24).
Den som derimot elsker Jesus, holder fast på Guds Ord. Og da tjener vi Han uavhengig av hva andre synes eller tenker. For all takknemlighet er fokusert på å vise kjærlighet til Han.
Så, hvordan er det med din kjærlighet til Jesus?
Når gråt du sist av glede over å være tilgitt?
Er du drevet av å gi tilbake ære, takk og lydighet til Han?
Det er så lett å ta Guds tilgivelse som en selvfølge.
Det er så lett å tenke at synden ikke er farlig, og så stifter vi fred med den.
Det er så lett å tenke at der vi er uenig med Guds Ord, så har vi selvsagt rett.
Og det er så lett for å tjene ut fra hva som ganger vår ære, makt og posisjon, og ikke fordi vi elsker Jesus på grunn av Hans nåde til oss.
Det er det takknemlige tjenersinnet Jesus så gjerne ville ha av deg. Det er denne kjærligheten Han vil skal bli bevart og styrket i deg.
Det er derfor Han sa så bekreftende til kvinnen, som allerede var så lykkelig vitende om at hun var frelst: «Din tro har frelst deg! Gå bort i fred!».
Det samme sa Han til den samaritaneren som var den eneste av de ti spedalske som kom tilbake til Jesus, og falt ned for Hans føtter for å takke (Luk 17:12-19).
Bibelen er full av slike glade eksempler på dette takknemlige tjenersinnet.
Helt fra da israelsfolket var så glade for å ha blitt frelst ut av Egypt og for å få en helligdom å være sammen med Gud i. Den gang gav de av hjertet det de hadde lyst til å gi (2 Mos 35:21), og Moses måtte til slutt be dem slutte å gi fordi det ble for mye (2 Mos 36:6-7).
Og helt fram til Peters svigermor. Hun lå i alvorlig sykdom, men da Jesus hadde helbredet henne, stod hun straks opp og tjente Han.
Din tro på at Jesus har tilgitt all din synd, er den tro som frelser deg.
Det er derfor Bibelen formaner oss om å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser (2 Pet 3:18). For det er når behovet for Guds nåde, og kjennskapen til Jesus som vår frelser vokser, at troen, kjærligheten til Gud, frimodigheten og tjenersinnet vokser.
Jesus måtte en gang skrive brev til den fantastiske menigheten i Efesus, og be dem vende tilbake til sin første kjærlighet… (Åp 2:4-5).
Si meg, hva driver ditt takknemlige hjerte deg til å gi og tjene Jesus med i dag?
