Publisert

Mannen uten barndom


Ca leselengde:
7 min

Plutselig eksisterte han. Han var et menneske - med alle sanser, tanker og følelser. Men han hadde ikke hørt eller sett, tenkt eller følt før. Han hadde ingen erfaringer, alt var nytt.

Han likte det han så. Et frodig grønt landskap, en rolig elv med friskt vann, en dypblå himmel med solen som strålte og varmet, trærne som ga skygge og frukt, dyr på marken, fugler i luften, fisker i elven. Alt virket så harmonisk, akkurat som det skulle være (1.Mos 1:1-31, 1.Mos 2:1-19).

Han likte det han hørte. Det behagelige vinddraget i luften ga et rolig og behagelig sus i trekronene. Fuglene kvitret, de hadde hver sine karakteristiske lyder, det virket som de kommuniserte med hverandre om alt det fine de opplevde. Dyrene hadde også hver sine lyder, også de hadde noe å si hverandre. Tilværelsen var full av liv og inntrykk.

Men det var noe han ikke likte. Dyrene syntes å ha en form for kommunikasjon, men han fikk ikke kontakt med dem. Adam var rett og slett alene, helt alene. I den milde og stille kvelden følte han det sterkt – før han sovnet (1.Mos 2:20-25).

Da han våknet hadde han en følelse av å ha sovet dypt og lenge. Men fuglene kvitret som dagen før, og alt var like harmonisk og fint. Men plutselig hørte han nye lyder. Det sto et menneske ved siden av ham. Og det nye mennesket laget lyder som han kunne forstå! De kunne kommunisere. Han var ikke alene lenger! Det var fantastisk.

Han likte det han så og det han hørte. Eva var et menneske akkurat som han selv, og samtidig var hun annerledes. De hadde så mye å snakke om, og de trivdes så ufattelig godt i hverandres nærhet. Nå var livet bare godt, det var de enige om.

Gud talte

Dagen etter skjedde det. Plutselig hørte de en stemme – ovenfra. De forsto at det var Gud, og at det var til dem han talte. Stemmen var sterk, varm og klar. Gud fortalte at det var han som hadde skapt dem, og at de var skapt slik at de kunne ha kontakt og samfunn med Gud – fordi de var skapt i hans bilde. Han ga dem ansvaret for å forvalte jorden og alt som grodde og levde der:

Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. … Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere. 1.Mos 1:28-29

Gud ga dem bare en restriksjon:

Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø. 1.Mos 2:16-17

Adam og Eva syntes det var både trygt og godt å høre Guds stemme. De var overveldet av oppgaven og tilliten de hadde fått. Alt var bare godt.

En stemme nedenfra

En dag hørte Eva en ny stemme. Hun var med en gang klar over at det ikke var Gud hun nå hørte. Stemmen kom likesom nedenfra, og den manglet varme. Det virket som om stemmen kom fra den slangen som buktet seg i graset like foran henne:

Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? 1.Mos 3:1

Spørsmålet forvirret Eva. Hun hadde aldri tvilt på det Gud sa. Men nå var den tanken plantet i sinnet. Hun ga seg i samtale med den ukjente stemmen nedenfra:

Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt. 1.Mos 3:2-6

Nytt møte med Gud

Alt ble likesom annerledes etter det eplet – eller hva slags frukt det nå var. Da Gud talte på nytt, fikk de nærmest panikk. Det føltes ikke lenger trygt at Gud var i nærheten. De forsøkte å gjemme seg.

Men Gud fant dem. Det gikk ikke an å gjemme seg for Gud den gangen heller. Og nå ble det en ubehagelig samtale for Adam og Eva:

Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. 

Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. 

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. 

Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. 1.Mos 3:9-13, 16-17, 19, 23

Den store tragedien

Tragedien startet med et tilsynelatende uskyldig spørsmål: ”Har Gud virkelig sagt?” Tragedien rullet videre fordi dette spørsmålet skapte en borende tvil på det Gud hadde sagt. Dermed ble både tilliten til Gud, lydigheten mot Gud og forholdet til Gud ødelagt.

Denne tragedien ble ikke bare Adam og Evas. Den ble vår tragedie, hele menneskehetens tragedie. Den ga seg utslag med en gang – i historiens første mord. Adam og Evas sønn, Kain, drepte sin bror Abel (1.Mos 4:1-16).

Siden har tvilen på Guds ord, ulydigheten og synden fulgt oss mennesker som en mørk skygge. Bibelen forklarer dette kort og enkelt:

Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. 1.Mos 5:3

Adam falt, forholdet hans til Gud ble ødelagt. Adam fikk så barn i sitt bilde – hans grunnskade ble ført videre – fra foreldre til barn, i hele menneskeslekten.

Men Gud glemte ikke at han hadde skapt Adam og Eva i sitt bilde, til nærhet og fellesskap med seg. Fra evighet av hadde Gud hatt en plan i beredskap, en plan for å føre falne mennesker tilbake til liv og fellesskap med seg. Nå startet han arbeidet med å sette frelsesplanen ut i livet (Rom 5:12-21, 1.Kor 15:22, 45, Ef 1:3-7).

Denne planen kom til å bli langt mer kostbar og krevende enn alle de ”redningsplaner” som myndigheter her i verden stabler på bena i økonomiske krisetider. For her var det ikke nok med dollar, euro eller kroner. Guds Sønn måtte betale med livet. Og han gjorde det – frivillig! Det er kjærlighet det (Rom 5:8, Rom 8:32, 1.Joh 4:9-10).

Det er i grunnen dette Bibelen handler om.


Denne teksten er hentet fra boken Bibelen personlig og er trykt med tillatelse fra forfatter og Lunde forlag.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisninger

  1. Mosebok  1: 28-29

  1. Mosebok  3: 1-23

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Asbjørn Nordgård.
  Asbjørn er enkemann og har voksne barn. Han er nå pensjonist. Av utdanning er han dr. Philos og har tidligere arbeidet ved universitetet i Oslo, i Indremisjonsselskapet, på Fjellhaug Internasjonale Høgskole og Tryggheim VGS.
   Ressurser av Asbjørn Nordgård
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.

Dagens bibelord i fastetiden 25/04/19 – Jona 2,1-11