Maria er ikke akkurat et glemt forbilde. Det har tvert om blitt svært overdrevet. Hun dyrkes, tilbes, bes til og blir ilagt syndfrihet. Det har gått lang over grensene til avgudsdyrking og vranglære. Det må være en stor smerte for henne. Det siste hun ville var å trekke menneskers hengivenhet vekk fra Jesus og til seg selv.
Når det er sagt; Maria er virkelig verd å trekke fram som et forbilde. Hun er en av de store i det å tro på Gud og glede seg over frelsen. Salig er hun som trodde, ble det sagt om henne.
Hun var ikke gammel da vi først leser om henne. Kanskje bare ca 14 år. Navnet har usikker betydning, og kan bety «bitterhet», «opprør» eller «ønske om et barn». Det er likevel mest sannsynlig at navnet stammer fra Egypt og kommer av ordet «kjærlighet».
Maria var trolovet med den noe eldre snekkeren Josef. De bodde begge i Nasaret og begge var av Davids ætt. De var fattige, troende og gudfryktige. De visste at de levde i den tiden da Daniels bok lovde at Messias skulle komme. Sammen med resten av samfunnet, var de spente på om Gud skulle oppfylle sitt løfte.
Maria var en vanlig pike, og langt fra syndfri. Men hun trodde på Gud som frelser. Det første engelen Gabriel hilste henne med, var at hun hadde fått nåde. Nåde gis kun til syndere.
Derfor er dette en hilsen du vet at Gud også gir deg i dag, du som tror på Jesus: Vær hilset, du som har fått nåde! Du som er velsignet! Frykt ikke, du har funnet nåde hos Gud! En finere og viktigere hilsen kan du ikke få!
Maria var ikke dum. Profetiene om Messias gjaldt et barn som skulle fødes av en jomfru. Nå var tiden inne som profetert ved Daniel. Og nå fikk hun englebesøk med budskap om en sønn, som skulle være Guds Sønn. Hun visste at hennes kall nå var å bli mor til Messias, Guds Sønn.
Hennes spørsmål gjaldt bare hvordan det skulle skje. Hun var jo jomfru.
Hun visste en ting til også; at fra og med nå ville livet hennes bli mye mer vanskelig. Alle tenåringsjenter på den tiden visste hva som ville komme av vanære om de så tidlig skulle bli gravid utenfor ekteskap.
Maria visste at hun ikke ville bli trodd av noen. Englebesøk og jomfrufødsel høres ut som en panisk dårlig unnskyldning. Hun visste at hun ville bli forlatt av sin trolovede, noe hun hadde blitt hvis ikke engelen hadde besøkt Josef også for å forklare tingene. Hun ville bli utstøtt av familien. Hun måtte leve av å tigge på gata. Alle ville se på henne som en ugudelig og som en horkvinne.
Maria sa likevel ja. Jeg er Herrens tjenerinne, sa hun. Det skje meg etter ditt ord, sa hun. Det er utrolig tøft av en ung pike. Det er en ydmykhet og en trosstyrke og et mot av en annen verden.
Og ikke nok med det. Hun var så glad og lykkelig! Da hun rett etterpå besøkte sin slektning Elisabeth, som bar på den kommende døperen Johannes, da brøt hun ut i en lovprisning. Hun frydet seg i Gud, hennes frelser. Det vitner om en ung pike som levde i nåden med sitt liv. Hun lovpriste Gud for Hans store gjerninger og for at Han kom i hu sin miskunnhet overfor sitt folk.
Tenk om vi alle kunne lovprise Gud så lykkelig slik Maria gjorde, selv i et livskall som gav store smerter. Guds frelse er verd det!
Maria ble hos Elisabeth i tre måneder. Da hun kom hjem hadde hun kanskje ventet et oppgjør med Josef. Men han hadde hatt englebesøk selv, og møtte henne med åpne armer. Han tok henne til seg, slik at hun ikke skulle havne på gata. Bare det var modig gjort for to gudfryktige mennesker, og de hadde aldri gjort det om ikke engelen hadde sagt det. De flyttet nemlig sammen uten å være gift. Tenk hvilken vanære de levde under i samfunnet. Men de hadde ikke sex sammen, det sier Bibelen klart, så de levde rent.
De giftet seg først etter fødselen. Og siden fikk de flere barn. Vanæren fulgte dem helt inn i hjemmet; Jesu brødre og søstre trodde ikke på Ham, og da heller ikke på Maria, før etter Jesu oppstandelse. Da ble Maria og Josefs sønn, Jakob, leder i den første menigheten i Jerusalem, og både Jakob og en annen av deres sønner, Judas, skrev brev som fikk plass i det nye testamentet.
Fødselen var strabasiøs. De måtte reise til Betlehem. Det skjedde sikkert ikke på eselryggen, det tror jeg alle høygravide damer vil ha seg frabedt. Antagelig reiste de med et trekkdyr og vogn.
Det var jo ikke rom for dem på grunn av folketellingen, og de måtte sove ute sammen med alle andre som ikke fikk rom. Selve fødselen skjedde nok avsides inne i en hule, der fødselskirken er i dag. Barnet ble lagt i et mattrau for dyr.
Så fikk de besøk av hyrdene på marken. Maria viser sin trosekthet i det å gjemme gudsordet i sitt hjerte, selv om man ikke alltid forstår dem.
Førtien dager etter fødselen, reiste de nordover igjen til Nasaret. De tok veien om Jerusalem og tempelet for å ofre til Gud. Der møtte de både Simon og Anna som lovpriste Jesus som verdens frelser. Det må ha vært underlig å oppleve.
Siden må de ha flyttet fra Nasaret og til Betlehem. Nærmere to år etter fødselen kommer de vise menn og finner dem i et hus i Betlehem. Igjen må det ha vært en underlig opplevelse. Men også farlig. Josef ble varslet av en engel, og de flyktet til Egypt for å unnslippe kong Herodes sin nedslakting av barn. Siden kom de tilbake, og da det ikke var trygt i Betlehem, flyttet de tilbake til Nasaret.
Bibelen forteller ellers bare sporadisk om Maria. Hun ble redd da tolvåringen ble borte fra reisefølget. Hun ble tidlig enke. Hun viser slik en stor tiltro til Jesus der i bryllupet i Kana. Hun så sin sønn bli hatet, forfulgt, dømt og korsfestet. Hun opplevde oppstandelsen.
Kallet kostet henne mye.
Mer vet vi ikke om henne, annet en at apostelen Johannes tok seg av henne. En tradisjon sier at hun levde sine siste år i et hus avsides i liene ovenfor byen Efesus i Tyrkia.
Men for oss står Maria igjen som et av våre største forbilder i tro og lydighet.
Salig er hun som trodde!
