Publisert

MARTA og MARIA: Jesu nære venner Kvinnene i Bibelen - de glemte Jesusforbilder


Ca leselengde:
5 min

Jesus hadde mange disipler. Men hvor mange nære venner hadde Han? Det vet vi ikke. Men vi vet navnene på tre av dem: Søsknene Marta, Maria og Lasarus.

Disse tre er de eneste utenom apostelen Johannes (Joh 21:7), der Bibelen nevner navn på de Jesus elsker. Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus (Joh 11:5). Det gjør dem spesielle, selv om vi vet at Jesus elsker alle sine (Joh 13:1).

De må ha vært spesielle for Jesus. Ved flere anledninger gav de Jesus husly i sitt hjem i Betania, tre kilometer utenfor Jerusalem. Det virker som Jesus fant hvile der, slik man gjør blant venner. Han var der for eksempel da Han minnet dem om «det ene nødvendige». Han var der under tempelinnvielsens fest, like før Lasarus' død og oppstandelse. Han var der også en stund etter oppvekkelsen. Han var der hele den siste påskeuka. Og sikkert oftere enn det vi får lese om.

Vi skulle så gjerne visst mer om hvordan de møtte Jesus, og hvordan det nære vennskapet ble til. Men det fortelles ikke. Vi vet bare at de trodde på Jesus som Messias og Guds Sønn, og at deres kjærlighet og tillit til Jesus var meget stor.

Bibelen gir oss likevel noen hint. I Luk 10:38 leser vi at det var Maria sitt hus. Det antyder at hun var enke. Ellers er sivilstand, barn, yrke og status i samfunnet ukjent for alle tre. Lasarus nevnes ikke, så det er mulig han hadde eget hus.

Huset var stort nok til å ta imot en stor gruppe gjester. Det antyder at de var rike. De hadde blant annet mye dyr nardussalve, og siden kritikken fra Judas var at dette burde selges og gis til de fattige, kan det antyde at de pleide å gi mye.

Marta var en omsorgsfull og pliktoppfyllende vert. Hun var ivrig etter å tjene Jesus og Hans disipler. Jesu ord om det ene nødvendige, det å sette seg ned og ta til seg av Guds Ord, var ikke en kritikk av hennes store tjenersinn. Det var et forsvar for Maria, som hadde satt seg ned for å lytte. Det var også en vennlig oppfordring om selv å prioritere dette slik Maria hadde gjort.

Det var en uvanlig oppførsel fra Marias side, men hun hadde gjort et valg. Hun hadde ikke et mindre tjenersinn en Marta, men hun forstod hva som var viktigst. Alt har sin tid. Når Ordet forkynnes, da legger vi alt annet til sides. Når Ordet ikke forkynnes, da gjør vi oss strev og uro med alt annet i Guds rike.

Vi lever av hvert Ord som går ut av Guds munn (Matt 4:4), vi søker etter mer kunnskap og innsikt (Fil 1:9) og vi legger vinn på opplesningen av Skriften, formaningen og på læren (1 Tim 4:13).

Når det gjelder Lasarus, kan det i Joh 11:1 virke som at han ikke bodde i samme hus som søstrene, og kanskje heller ikke i samme by. Jesus hadde akkurat bodd hos Marta og Maria, og vi tror Lasarus var der da. Han ble i alle fall syk rett etterpå. Jesus var da i skjul på andre siden av Jordanelva, men søstrene visste hvor han var og sendte bud om sykdommen.

Søstrenes bud på Jesus er trosstyrkende. Det var en kort bønn. Åtte ord på norsk. Det var kun en faktainformasjon. De antydet at Jesus allerede visste det. De nevnte ingen forslag til bønnesvar. Men de forventet svar. Akkurat slik som Jesu mor nevnte en faktainformasjon til Jesus i bryllupet i Kana, og forventet svar. Den gang svarte Jesus med sitt første under. Denne gangen svarte Han med den mest omtalte oppvekkelsen av en død.

Det forteller oss at vi ikke behøver lange bønner, lange forklaringer eller uttenkte forslag til bønnesvar. Vi kan nevne saken kort til Han som er allvitende. Jesus svarer på slike bønner.

Da Jesus ventet med å svare, var det ikke av likegyldighet, uvilje eller vanmakt. Det var med tanke på Guds ære og for at søsknene skulle få en desto større opplevelse av Guds makt og godhet.

Jesus ventet fire dager. Da var Lasarus juridisk erklært død, og graven forseglet. Da kunne det ikke stilles spørsmål ved underet.

Søstrene, derimot, hadde det vondt disse dagene. De sørget over Lasarus, og de forstod ikke Jesus. De sa begge til Jesus da Han kom, at hadde Han vært der, da hadde ikke Lasarus dødd. Hvilken tro de hadde! Og hvilken forvirring de følte! Men de tok ikke avstand fra Jesus og de svekket ikke sin kjærlighet til Ham, selv om de ikke forstod Hans prioriteringer. Slik er det med troen for en Jesu venn. Finn trøst i dette, du som lurer på hvorfor Jesus ikke hjelper slik du ønsker.

Det var Marta som fikk høre at Jesus er oppstandelsen og livet. Hun svarte med at hun trodde at Jesus er Messias, Guds Sønn. Det er en sterk bekjennelse, og helt lik Døperen Johannes, Natanael, Peter, disiplene i båten, høvedsmannen ved korset, den blindfødte, den etiopiske hoffmann og forsåvidt alle de onde ånder.

Senere kom Maria til Jesus, og sammen med alle de andre ble hun vitne til oppvekkelsen. Da var all sorg borte, og de ble full av takknemlighet. Dette viste de ikke lenge etterpå. Seks dager før påske kom Jesus igjen til dem i Betania. Da holdt de festmåltid for Ham. Marta vartet opp, og Maria tok et halvt kilo meget kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter. Verdien var nesten en årslønn. Deres kjærlighet til Jesus var meget stor.

Jesus bodde hos dem hele den siste påsken, helt til Han ble arrestert natt til langfredag. Det er naturlig å tro at alle tre var ved Jesu kors, ved Jesu grav, fikk møte den oppstandne Jesus, blant de 120 på pinsedag, med i den første menighet i Jerusalem og blant dem som måtte flykte i den første forfølgelsen.

Marta, Maria og Lasarus var Jesu venner slik jeg ønsker å være det!


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Rolf Lavik.
  Rolf er gift med Grete og sammen har de tre barn. Han arbeider som områdearbeider og forkynner i NLM og har tidligere vært lærer på Fjellheim Bibelskole i Tromsø. Rolf er også brannmann, og driver brannvernfirma, samt virksomhet knyttet til reiseliv og opplevelser i sin hjembygd Namsvatn,
   Ressurser av Rolf Lavik
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.