De var svigerinner. Mirjam var søster til Moses, og Sippora var Moses sin kone.
De var begge viktige og gode Jesusforbilder. Men forholdet dem imellom var kanskje noe spent.
Mirjam var eldre enn Moses. Du leser om henne fra 2 Mos 2.
Navnet er det samme som det mer kjente Maria. Det kommer fra de egyptisk ordene for «Elsket» og «Kjærlighet». Men på hebraisk betyr navnet «Bitterhet», «Opprører», «Opphøyet» og «Ønske om barn».
I følge en jødisk tradisjon var Mirjam gift med den kjente Hur, som holdt Moses sine hender oppe ved overgangen gjennom Rødehavet. En annen tradisjon sier at Hur var Mirjams sønn. Vi vet ikke.
Mirjam er verdens mest kjente barnevakt. Da den nyfødte broren ble lagt i en kurv på Nilen, var det Mirjam som passet på og som førte samtalen med Faraos datter. Hun er et godt forbilde i det å vokte hverandre i kjærlighet (1 Pet 5:2-3).
Moses måtte flykte fra Egypt da han var 40 år. Han havnet i Midian, området rett over havet for dagens Etiopia. Midian ligger på vestkysten av dagens Saudi-Arabia. Midian var på denne tiden en del av Etiopia. Her bodde han hos presten Jetro som også var tippoldebarn av Abraham og hans siste kone Ketura. Moses giftet seg med Jetros datter Sippora. Hun var Moses sin seksmenning.
Sinaifjellet der Gud møtte Moses i den brennende busken, og der budene ble gitt senere, ligger altså her i Midian, og ikke på Sinaihalvøya slik mange tror (Gal 4:25).
Navnet Sippora betyr «Vakker» og «Fugl». Hun nevnes bare fem ganger i Bibelen, men fremstår som åndelig våken, snarrådig og med evne til å gjøre det rette som andre egentlig skulle gjort. Uten Sippora hadde det ikke blitt noen utgang fra Egypt. Hun reddet mange liv.
Moses og Sippora fikk to sønner i Midian. Alle ble med Moses tilbake til Egypt. På veien dit er det at Sippora gjør sin store gjerning. Selv om Gud hadde kalt Moses til den store oppgaven, kommer nå Gud for å ta livet av han. Bibelen forteller ikke så detaljert, men Sippora forstår i alle fall problemet. Moses hadde ikke omskåret sin sønn. Han skulle ha gjort det. Det var Sippora som snarrådig gjorde det, og redder dermed både Moses sitt liv, hans tjeneste og hans folk (2 Mos 4:24-26).
Sippora lærer oss at det aldri er feil å være den som gjør det rette! Slik blir hun et forbilde på Jesus, som frelste oss med sin soningsdød, men også ved sitt rette liv (Rom 5:10).
Det var en del av Guds pakt med Abraham at alle hannkjønn skulle omskjæres. Å ikke omskjære var å bryte Guds pakt (1 Mos 17:9-10, 14). Moses hadde brutt pakten.
Hendelsen forteller at Gud tar sin pakt på alvor. Ved Jesu soningsdød ble den gamle pakt avløst av den nye pakt, og dermed ble omskjærelsen avløst av dåpen som paktstegn (Kol 2:11-12). Jesus befaler oss å døpe (Matt 28:19), og da Peter fikk spørsmål om hvordan man kan bli frelst, svarte han bl.a: "La dere døpe!" (Apgj 2:38). For dåpen gir frelse og Den Hellige Ånd (1 Pet 3:21). La oss ikke ringeakte paktstegnet, slik Moses gjorde, men utføre det på Jesu befaling, slik Sippora gjorde. Det gjelder også våre barn (Apgj 2:39).
Sippora møtte sikkert Aron og Mirjam da de kom til Egypt. Men før folket fikk vandre ut fra Egypt hadde Moses sendt Sippora og sønnene tilbake til Midian. Da Moses var kommet med folket til Midian og slo leir ved Guds fjell, kom familien tilbake til dem (2 Mos 18:2).
Gjennom vandringen i ørkenen viser Mirjam igjen sin mangfoldighet og dyktighet. Gud selv bekrefter at Han satte Mirjam som en av førerne for Israelsfolket, sammen med sine brødre Aron og Moses (Mika 6:4). Hun tituleres flere ganger som profetinne, og var både musiker og forsanger. Da de hadde vandret gjennom Rødehavet, diktet Moses Bibelens første lovsang, og Mirjam gikk foran alle kvinnene som forsanger og med tromme, og de andre fulgte etter med tamburin og dans (2 Mos 15:20-21). En kjent del av denne lovsangen er:
Herren er min styrke og min lovsang, Han ble meg til frelse. 2 Mos 15:2
Denne Moses sin sang skal vi også være med å synge i Himmelen (Åp 15:3).
Salme 90 i Bibelen er også skrevet av Moses, og er også helt sikkert sunget av Mirjam. En kjent strofe fra denne salmen er:
Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! Sal 90:12
Hverken Aron eller Mirjam likte Sippora så godt. De baktalte både henne og Moses, og kritiserte deres ekteskap. Les 4 Mos 12. Dette hørte Gud, og Han hater baktalelse! Vi bør heller ikke tale ille om Moses, som er Guds spesielle tjener og faktisk den mest ydmyke menneske som har levd. Det var nok mest Mirjam sin kritikk, for det er hun som ble straffet med spedalskhet. Moses bad inderlig om at hun måtte bli helbredet, og det ble hun. Hun måtte være utenfor leiren i sju dager, men folket ventet på henne til hun kom tilbake.
Vi skal lære to ting av dette. For det første at vi ikke gjør som Mirjam (5 Mos 24:9). Baktalelse og sur kritikk er et frafall fra Gud. For det andre at vi som fellesskap passer på at ikke noen blir liggende etter (Hebr 4:1), men tar i mot de frafalne igjen når de vender om.
Vi vet ikke hva Mirjam og Aron reagerte på, men hennes avstamming ble nevnt. Kanskje er dette Bibelens første tegn på rasisme? Vi er i alle falt kalt til å ikke gjøre forskjell på folk (Jak 2:1). For slik er Gud (Rom 2:11).
Både Mirjam, Aron og Moses døde i forkant av inngangen til det lovede land.
Vi vet ikke når Sippora døde.
