Publisert

Og Gud skapte mennesket Mennesket: Skapt, villet og bestemt i Guds eget vesen.


Ca leselengde:
6 min

Tekst: Carl Olof Rosenius



Denne teksten er et utdrag fra boken Det finnes en Gud. Boken kan bestilles her. 

Men så ble mennesket skapt. Det heter i 1. Mos. 1:26-27:

Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.

«La oss gjøre mennesker», sier Herren. Her antydes det et samråd. Han sier ikke: «Jeg vil gjøre mennesker», eller «må jorden frambringe mennesker», men: «La oss gjøre mennesker.» Alt det Gud tidligere har skapt, ble skapt uten noe slikt samråd. Der lød bare hans allmektige ord: La det skje! Men når Gud ville skape mennesket, da ble det holdt rådslagning.

Hvem er det Skaperen rådslår med? Uten tvil er alle tre personene i guddommen med i dette tilfellet.

Nå ville han skape det vesen, som ikke bare skulle ha en jordisk og forgjengelig kropp, men også en udødelig sjel. Denne skulle tas av Guds egen Ånd og dannes med tanke på et evig fellesskap med Gud. Herren sier: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.»

Alt fra begynnelsen av visste Gud at mennesket skulle falle i synd. Han visste også om all den elendighet som skulle bli følgene av dette fallet. Derfor ville han ikke skape mennesket uten å ha holdt råd om det, og ikke uten at Sønnen, det evige Ordet, hadde tatt på seg å frelse mennesket. Men når Sønnen sa: «Jeg vil frelse», da sa Gud vår Far: «Jeg vil skape — la oss gjøre mennesker.»

Denne frelsen var besluttet allerede tidligere. Paulus sier i Ef. 1:4 at han utvalgte oss før verdens grunnvoll ble lagt. Og Paulus sier at Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt» var utsett til å kjøpe oss fri fra våre synder (1.Pet. 1:20). I fortellingen om hvordan mennesket ble skapt, har Herrens Ånd villet antyde dette Guds frelsesråd. Det har skjedd på en hemmelighetsfull måte, og vi ville vel knapt ha lagt merke til det eller forstått det om ikke Skriften på andre steder taler så klart og tydelig om det. For spør noen om hvordan vi kan vite noe om det som ble besluttet i Guds evige råd om vår frelse, ja, da kan vi med full rett svare: Vi har fått vite det gjennom dem som selv var med. Alle tre personene i guddommen har nemlig åpenbart det for oss.

Gud vår far oppsøkte allerede på fallets dag våre første foreldre. Når de sto der i sin fornedring og skam, fikk de høre løftet om frelse gjennom «kvinnens sæd» som skulle knuse slangens hode (1.Mos. 3:15). Siden åpenbarte han seg for patriarkene og fornyet dette løfte.

Ånden taler gjennom profetene om den kommende «Forløseren», skuddet fra Isais rot, den store profeten, Herrens lidende tjener, som ble «såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger». En apostel i Det nye testamente kunne ikke ha uttrykt seg klarere.

Men helt spesielt har Sønnen, han som «hviler ved Faderens bryst», latt oss få vite det som engang ble besluttet i Guds frelsesråd. Derfor kalles han også «det pålitelige og sannferdige vitnet» (Åp. 3:14). Og i Ef. 1:9 sier Paulus om vår Herre Jesu Kristi Far at han «har gjort oss kjent med sin hemmelige vilje, etter den beslutning han selv hadde tatt».

Altså: Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da ble det bestemt at Kristus skulle være vår Frelser. Skulle da ikke grunnen for vår frelse være tilstrekkelig lagt, og burde ikke vi være trygge og salige i troen på ham, ja, så jublende glade at vi skulle rope ut vår glede for hele verden?!

På den andre siden er det ikke verd at vi forsøker å vinne frelse på noen annen måte enn gjennom Guds egen Sønn, som vi er utvalgt i. Nei, kom ikke innfor Gud uten Kristus. Forsøk aldri å vinne nåde i ditt eget navn. Det er bare i Kristus vi er utvalgte, og det før verdens grunnvoll ble lagt. Det er bare i Kristus vi kan holde mål innfor Gud. Uten i Kristus finnes det ikke noen måte for menneskene til å bli forenet med Gud. Og grunnen til vår frelse er så dypt forankret at den aldri kan rokkes.

Men det merkverdigste ved menneskets skapelse var ikke bare at det foregikk ved hjelp av rådslagning. Det var jo også slik at mennesket ble skapt på en helt annen måte enn den øvrige skapningen. Når dyrene ble skapt, het det at vannet skulle frambringe og jorden skulle frambringe. Det ser ut som om Gud altså ikke handlet direkte med de skapningene han skapte, men med sitt allmakts ord innvirket på de krefter som allerede i forveien var nedlagt i naturen.

Men når mennesket skulle skapes, da handlet Gud alene og direkte uten noe slags «mellomledd». Alle tre personene i guddommen var forenet i dette verket, og det heter: «La oss gjøre mennesker.»

Mennesket er altså ikke født av vannet eller av jorden, slik som enkelte hedning folk har hevdet, men er skapt direkte av Gud. Enda mer merkelig blir dette når vi tenker på det som står i 1.Mos. 2:7:

Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.

Gud skapte (dannet) mennesket — det er det første vi skal legge merke til her. Og fordi det bare var et spørsmål om Guds verk, ble det også det aller mest fantastiske kunstverk på jorden.

Gud skapte mennesket av muld fra jorden. Derfor fikk det første menneske navnet Adam, som betyr jord av jord. Det skal alltid minne oss om at vi bare er støv. Vår kropp er forgjengelig og vår tid er kort. Derfor bør vi søke det som hører sjelen og evigheten til.

Senere heter det: Gud blåste livets ande i hans nese. Sjelen, den udødelige sjelen, som er bestemt til å leve sammen med Gud i tid og evighet, som et barn sammen med sin far, den har altså kommet direkte fra Gud. Det heter: Gud blåste inn livets ånd. Her må vi si med David: «Jeg takker deg, Gud, fordi jeg er dannet på en slik underfull måte.» Her er årsaken til at Paulus kan si om alle mennesker at de er beslektet med Gud.

I Ap.gj. 17:28 istemmer han hva en gresk skald har skrevet: «For vi er også hans ætt.» I Pred 12:7 tales det om kroppen og sjelens ulike bestemmelse. «Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud som gav den.» Både kropp og sjel er altså på en helt spesiell måte Guds eget verk.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
6 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisning

  1. Mosebok  1: 26-27

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Carl Olof Rosenius.
  Carl Olof Rosenius (1816- 1868) var svensk predikant og en av 1800- tallets mest innflytelsesrike personer innen skandinavisk kristenliv. Hans forkynnelse var preget av sterk vektlegging på rettferdiggjørelsen av tro og han er blitt kalt "Nordens evangelist".
   Ressurser av Carl Olof Rosenius
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.