Når Den Hellige Ånd går inn i et hjerte og inntar det som sin bolig, bringer den med seg tre ting. Disse tre tingene er ikke hele historien om hva Ånden gir, men de er ganske sentrale: frifinnelse, konflikt og ny identitet. Og alle tre tingene gir han oss ved å forbinde oss med Jesus.
Det vil være en god idé å lese bibelteksten (Rom 8,1-17) før du leser resten av teksten.
Ånden, ikke regler, setter fri
Det første Den Hellige Ånd bringer til oss, er frifinnelse.
Noen går rundt og har ingen problemer med noe som helst: man frifinner seg selv. Andre går rundt og fordømmer seg selv veldig mye. Det interessante er, som Tim Keller har sagt, at begge deler er uttrykk for at vi alle sammen har et stort behov for å rettferdiggjøre oss selv eller frifinne oss selv.
Tanken om at jeg er skyldig, er ubehagelig. Vi vil alle sammen enormt gjerne frifinnes. Denne lengselen etter å bli frifunnet peker egentlig – i likhet med mye annet i vårt liv – på en dypere og mer ultimate virkelighet for oss: vi har alle bruk for å bli frifunnet ved Guds domstol.
Egentlig betyr det ikke så forferdelig mye for meg hva de andre mener om meg og min adferd. Men hva Gud mener om meg foran sin domstol, det har betydning for min evighet. Og derfor er det så viktig at jeg kan bli frifunnet der.
Teksten sier at regler aldri kan skaffe oss den frifinnelsen for Guds domstol; ikke engang Guds regler – det som kalles «loven» her. Heller ikke våre egne prinsipper og regler som vi setter opp for å være ordentlige, pene og gode mennesker.
Uansett hvilke regler vi setter opp, så er det noen av oss som nærmest blir provosert av reglene. Hvis man sier til barna at de ikke må ta flere småkaker, så kan det nærmest provosere dem til å ta en ekstra småkake.
Og så er det andre av oss som oppstiller regler, og så blir vi pene mennesker som følger reglene. Vi klipper hekken slik at den er i vater osv., og så synes vi at vi er litt penere enn alle de andre, og at vi kan bli frifunnet fordi vi overholder reglene.
Men reglene kan ikke skaffe oss frifinnelse. I stedet kan Helligånden skaffe oss frifinnelse foran Guds domstol.
Pinse igjen og igjen
«Livets ånds lov» kan oversettes til: Åndens skjebnebestemmende makt. Men hvordan kan Helligånden sette meg fri? Ved å forbinde meg med Jesus. Helligånden kommer med et mektig budskap om at Jesus, som virkelig var rettferdig og uten synd, ble gjort skyldig, ble dømt og døde på et kors i stedet for meg, for at jeg kunne bli frifunnet for Guds domstol.
Det budskapet kommer Ånden til meg med, og så skapes det en tillit til Jesus, slik at jeg blir forbundet med ham og henger sammen med ham. Og i det øyeblikket hvor jeg henger sammen med ham – er i ham – så er jeg frifunnet for Guds domstol. For i ham er det ingen fordømmelse. Jeg får fred med Gud.
Noen har ingen problemer med å regne med at det gjelder. Og det er bra. Og så er det andre som bare kan tro det av og til, men som ofte har vanskelig for det. Derfor har vi bruk for at det ikke bare blir pinse i vårt hjerte én gang, når Helligånden kommer med budskapet til oss, men at det blir det igjen og igjen og igjen.
De av oss som mener at vi er frifunnet fordi vi har «klippet hekken», har også bruk for at Helligånden invaderer oss og forteller oss at det bare er ett sted det ikke er noen fordømmelse for oss: i Jesus Kristus.
Det er krig hele tiden
Det andre Helligånden gjør, er å skape krig og konflikt i oss. Det som kjødet – altså vår syndige natur, slik vi bare er i oss selv, før Helligånden har invadert oss – vil, det er: død. Det som Ånden derimot vil, er liv og fred. De vil altså to motsatte ting.
De som er i kjødet, kan ikke behage Gud. Og verre ennå: «For om dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men om dere ved Åndens hjelp dreper legemets gjerninger, skal dere leve» (Rom 8:13).
I Galaterbrevet 5,17 taler Paulus om at Ånden og kjødet er i krig med hverandre. De hindrer hverandre i å gjøre det de gjerne vil.
Da jeg i sin tid bodde alene, var det som oftest fred og ingen ballade i mitt hjem, fordi jeg og jeg var sånn sett noenlunde enige om de fleste ting. Men nå som jeg er gift med Maria, er hun og jeg ikke alltid helt enige om alt, og da kan det oppstå konflikt.
Før jeg møtte Jesus, var jeg bare meg og mitt kjød, og vi var stort sett enige om det hele. Men så kom Jesus. Den Hellige Ånd kom inn, og problemet er at Ånden og kjødet ikke er enige om noe som helst; det er konflikt hele tiden. På alle punkter. Hele tiden. Når Helligånden har invadert oss, så er det krig.
Åndelig krigføring: Et spørsmål om tillit
Hvis vi slutter fred med synden i oss i stedet for å slå den ihjel, så dør vi. Du har fått Jesus av Den Hellige Ånd, og Jesus er syndens fiende nummer én. Derfor vil det være konflikt inne i deg.
Hvordan kan dette egentlig stemme? Når Bibelen taler så klart om at det ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus, hvordan kan Paulus også skrive at hvis du er lydig mot kjødet, så skal du dø, og at du skal slå synden ihjel i stedet for. Hvordan kan han si begge deler?
Én av de sentrale delene av forklaringen ligger i motsetningen mellom hva tro og synd er for noe.
Å tro på Jesus er å tilegne seg budskapet om hva han har gjort for oss. I stedet for å tro at vi selv kan hjelpe litt til med å skaffe oss frifinnelse for Guds domstol, så satser vi 100 % på Jesus og det han gjorde da han døde i vårt sted på korset og oppsto for oss. Han er vår rettferdighet. Ham stoler vi på.
Tro er altså å ha tillit til Jesus i min sak for Guds domstol.
Synd er derimot dypest sett det at jeg setter min tillit til noe annet enn Jesus.
Når jeg begår en konkret synd, gjør jeg det dypest sett fordi jeg setter min lit til at den synden skal redde meg fra noe jeg er redd for, eller skal skaffe meg noe som mitt hjerte lengter etter. Jeg har altså i den saken, i det brøkdelen av et sekund, tillit til synden i stedet for Jesus.
Å ha tillit til Jesus og å ha tillit til synden på én gang er en konflikt som ikke kan vare særlig lenge. Det går ikke. For hvis jeg stoler på synden, undergraver den min tillit til Jesus. Hvis jeg stoler på synden i små saker, undergraver den min tillit til Jesus i den største av alle saker: Min evige skjebne.
Synden vil, fordi den dypest sett er mistillit, kaste gift inn i den tilliten du har til Jesus. Når du er i Jesus, så er det ingen fordømmelse for deg. Nettopp derfor forsøker synden å kutte din forbindelse til Jesus. Og hver gang du lar synden få din tillit, så tærer den på den tilliten du har til Jesus. Synden vil én ting: slå din tillit til Jesus ihjel. Og når du har mistet Jesus, så har du mistet alt. Derfor er synden så farlig.
Men den er også irrasjonell: Hvis jeg ikke kan stole på mitt kjød når det angår min frelse, hvordan kan jeg da stole på det hva angår det å sørge for mitt liv ellers? Hvis jeg derimot kan stole på Jesus i det som angår min evige skjebne, hvorfor skulle jeg da ikke kunne stole på ham i alle andre – langt mindre – saker?
Mer enn riper i overflaten
I krigen mot synden kan – og bør – vi bruke mange forskjellige våpen. Men de fleste av dem vil i seg selv, uten det viktigste våpenet, bare tilføye synden noen overfladiske skrammer, uten reelt å tappe dens kraft. Det våpenet, den Åndens hjelp, som er i stand til å gjøre det siste og tilføye synden dødelige sår, er Jesus selv og evangeliet om ham og hans kjærlighet, skjønnhet, herlighet, rikdom, vidunderlighet og nåde.
Vi kan «slå gresset» med noen av våre våpen, f.eks. gode og sunne regler, men det kommer alltid opp igjen. For synden har dype røtter i vår naturs mistillit til Gud. Hvis vi bare holder den nede ett sted, popper den snart opp et annet sted. Den har bare fått overflateskrammer.
Men Ånden har et våpen som kan tilføye synden dødelige sår og sprøyte gift i selve dens rot. Det er Jesus og evangeliet om at han er langt mer verdt å stole på enn synden; at han gir for intet, fordi han selv har betalt, der synden tar sin grusomme pris; at han kan tilfredsstille evig og dypt, der synden gir saltvann til den tørstende; at hans løfter langt overgår syndens, og at han – i motsetning til synden – holder det han lover, og at han har vist det på korset og ved den tomme grav.
Vi begår en synd fordi det er noe vi gjerne vil oppnå eller unngå. Men Helligånden, som bor og arbeider i våre hjerter, forteller oss: «Den avguden du satser på – den kan slett ikke gi deg det du virkelig lengter etter. Det er det bare én som kan: Jesus!»
Dette budskapet skaper tillit til Jesus. Og slik tillit til synden er gift for troen, er tilliten til Jesus gift for syndens røtter.
Det er først og fremst slik at vi «ved Åndens hjelp dreper legemets gjerninger» (v.13).
Et eksempel
For meg selv kan det f.eks. handle om at jeg skal si unnskyld til noen. Det kan være utrolig ydmykende å gå bort og si: «Det var meg som tok feil; det var meg som gjorde det gale her. Vil du tilgi meg? Unnskyld!»
For jeg har en eller annen idé om at min status som et pent menneske som ikke gjør noe galt, skal redde meg. Det er kjedelig å måtte se i øynene at jeg kanskje ikke er fullt så pen og polert som jeg gjerne vil være. Men Ånden sier til meg: «Nicolai, den poleringen er i virkeligheten hykleri, den er jo ikke ekte, den kan ikke redde deg. Vil du gjerne ha et falskt godt rykte? Jesus har skaffet deg all den anseelse du noensinne kan drømme om. For Gud anser deg for å være hans barn.»
Så betyr det ikke så mye hvor godt jeg ser ut et øyeblikk overfor noen andre. Dessuten vil jeg også komme til å se mye mer sann ut etterpå, og så blir det også mye lettere for meg å si unnskyld. Fordi evangeliet har satt meg fri.
Besserwisser eller barn av Gud
Det tredje Den Hellige Ånd gjør i våre hjerter, er å gi oss en ny identitet og status som sønner og døtre, barnekår. Så lenge vi bare har oss selv og vårt eget kjød i oss, er vi ifølge Paulus i trelldom. Vi forsøker hele tiden å bygge vår identitet opp ved å gi kjødet det som det gjerne vil.
Det kan være at du er en besserwisser, og derfor tror du at du kan ha din identitet i å være klokere enn andre. Eller kanskje er du en fantastisk far eller mor og har din identitet i å være det. Og det er ikke noe galt i å være verken klok eller en god forelder, men problemet er at hvis du virkelig satser på at du er klokere enn de fleste, så vil du bli redd for den dagen hvor du ikke husker så godt. Og det er en trelletilværelse.
Det skjer lett at vi vil bygge vår identitet opp over et eller annet som ikke er Jesus. Og vi blir slaver av det. For vi får bare den identiteten hvis vi betaler ved kasse én, et eller annet sted.
Ånden gir oss Jesus – og forteller oss at vi dermed har fått høy status hos Gud: barnekår. Vi har ikke fått den ånden som gir trellekår, men den ånden som gir barnekår. Egentlig står det at vi har fått en ånd som gir oss adopsjon som sønner.
Det handler ikke bare om å være det lille barnet oppe på fars skulder. Det handler om at vi har fått en status hvor vi er blitt løftet opp fra å være slaver av alt mulig til å være Guds sønner, som en gang skal dømme engler og regjere over hele verden, skal arve sammen med Kristus og herske over alt. Det er det som ligger i å ha barnekår.
I tillegg ligger det også i det at Ånden vitner om at vi er Guds barn og trygt kan sitte på hans skulder, vite hvem vi er, og trygt kaste oss i armene på Gud. Fordi vi har Jesus.
Ånden gir meg Jesus
Ånden gir meg disse tre tingene ved å gi meg Jesus. 1) Jeg får frifinnelse, fordi jeg får Jesus, som tok min fordømmelse. 2) Jeg levde før i fred med mitt kjød, men fordi jeg har fått Jesus innenfor ved Helligånden, så har jeg fått krig innvendig – mot kjødet. 3) Jeg var træl under kjødet før, men fordi jeg har fått Jesus og hører sammen med ham, så er jeg ikke lenger slave av noe, men har fått en ny identitet som sønn eller datter av Gud.
Artikkelen er oversatt fra dansk, og har tidligere vært publisert av tilliv.dk
