Nærkamper med Gud ender gjerne med omfavnelse. Tenk bare på Jakob og Job. Det samme gjelder for profeten Habakkuk. Etter en ganske intens brytekamp med Gud, bryter profeten til slutt ut i lovprisning.
Et talende navn
For en som liker å leke med hebraiske ord og uttrykk, er profeten Habakkuks navn en gavepakke. Det er avledet av verbet «chabaq», og brukes primært til å beskrive en omfavnelse. Når Esau omfavner Jakob (1.Mos 33:4) eller brudgommen omfavner bruden (Høys 2:6; 8:3), er det verbet «chabaq» som brukes.
Jeg har brukt dette verbet som en huskeregel for budskapet i Habakkuk ved å se for meg to former for omfavnelse. Den første er den omfavnelsen vi ser i en brytekamp når de to bryterne støter sammen og tar et skikkelig hodegrep på hverandre. Da kan de av og til stå slik ganske lenge og det kan for et utrent øye (for eksempel undertegnedes) se ut som om de står og klemmer hverandre. Dette er hva som skjer i Hab 1-2. Profeten går i tett brytekamp med Gud.
Den andre formen er den verbet «chabaq» refererer til, nemlig en kjærlig og god klem. Og det er hva som skjer i Hab 3, hvor profeten bryter ut i lovprisning til Gud.
Habakkuks tid
Boken har ingen klar tidfesting. Det er ingen liste over konger som regjerte i Habakkuks virketid, slik som vi finner i en del andre profetbøker. Samtidig er det nokså tydelig ut fra budskapet at Habakkuk har virket i løpet av Judas siste tid – altså et sted mellom 650-580 f.Kr. Den viktigste opplysningen i boken er referansen til «kaldeerne» i 1:6. Her siktes det etter alt å dømme til babylonerne.
Babylonerne erobret Ninive i 605 f.Kr. og overtok kontrollen over assyrernes imperium. Denne kontrollen beholdt de fram til 539 f.Kr. Dette betyr at Habakkuk har virket som profet i en svært turbulent fase av Judas historie. Kanskje begynte han som profet under den fromme og gudfryktige Josjia. Da har han i så fall vært øyevitne til hvordan Josjias sønner og deres vekslende allianser med stormaktene sakte, men sikkert førte folket bort fra Gud.
Gud, hvorfor gjør du ikke noe!?
Boken begynner med at profeten tar ordet og retter en klage og anklage mot Gud (1:2-4):
Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører, skrike til deg om vold uten at du frelser? Hab 1:2
Habakkuks bitre erfaring er at selv Herrens lov, som skulle sikre gudfryktighet og rettferdighet, viser seg maktesløs i møte med den urettferdigheten som har slått rot i folket (1:4).
Gud er ikke taus i møte med Habakkuks klage og svarer ham på en måte som ikke er helt hva profeten venter (1:5-11).
I stedet for å gripe inn og skape endring i folket eller på en eller annen måte refse dem, forteller Gud at han skal reise opp kaldeerne, «det brutale og raske folkeslaget» (1:6). Deretter følger en grafisk beskrivelse av hvor voldsomme de er og hvordan de herjer med brutal kraft.
Så drar de videre og blir borte som vinden. De fører skyld over seg. Deres styrke er deres gud. Hab 1:11
«Deres styrke er deres Gud». Det er ikke rart at Habakkuk blir sjokkert. Hvordan kan Gud gjøre dette? Habakkuk klarer ikke tie med sine innvendinger (1:12-2:1).
12 Er ikke du fra gammel tid, Herre, min hellige Gud, du som aldri dør! Herre, du har satt dem til å dømme, vår klippe, du har gitt dem fullmakt til å straffe. 13 Øynene er for rene til å se det onde, ulykke orker du ikke å se på. Så hvordan kan du se på de troløse og tie når den urettferdige sluker den som er mer rettferdig enn han selv? Hab 1:12-13
Habakkuks protest mot Guds plan begynner med en tillitserklæring. Det kan være lærerikt. Det er vanlig å snakke om at det må være lov til å klage og være sint på Gud. Det tror jeg er sunt. Hva er poenget med å hykle overfor Gud? Er man sint, kan man like gjerne si det som det er. Samtidig er det noe med å huske hvem man snakker til. Og det synes jeg Habakkuk gjør på en fin måte. Han er tydelig frustrert på Gud og synes det er helt skrekkelig at den rene og hellige Gud stille og rolig kan se onde mennesker herje. Men før han gir uttrykk for den frustrasjonen, erklærer han for Gud og for seg selv at Gud tross alt er Gud – det gjelder «fra gammel tid».
Deretter beskriver Habakkuk for Gud ondskapen som preger kaldeerne (1:15-16), før han avrunder med et spørsmål (1:17) og en erklæring (2:1). Hans slutterklæring vitner om tillit. Han har lært at det er godt å være stille og vente på Herren (Klag 3:26).
Deretter kommer Herrens svar. Det kommer i form av et syn, som må gjøres tydelig (2:2). Essensen i synet er at «den stolte skal ikke nå sitt mål» (2:5). I stedet sier Gud at det skal komme en tid da folkene skal istemme en nidvise mot kaldeeren (2:6-20). Den inneholder en rekke «ve-rop», hvor ulike synder skisseres og straffen for dette utmåles. Her beskrives urettferdighet, grådighet, undertrykkelse, umoral og avgudsdyrkelse.
Omfavnelsen
Etter at Gud har svart profeten og oppfordret hele jorden til å være stille og vente på Herren (2:20), bryter profeten ut i lovsang og omfavner sin herre:
Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid! Husk å vise barmhjertighet selv om du er vred! Hab 3:2
Det er noe viktig å lære av den første bønnen profeten ber i denne lovsangen. Han minner Gud om hans tidligere handlinger – «jeg hørte gjetord om deg». På den bakgrunn ber han Gud om å gjenta de samme gjerningene «i vår tid». Dette er en bønn vi alle kan be. Vi kan søke tilflukt i det som er åpenbart om Gud og be ham gjenta det i vår tid.
Språket i lovsangen inneholder flere elementer fra det vi på fagspråket kaller en «teofani» – en gudsåpenbaring. Det en mektig ankomst som får hele naturen til å riste. Og Guds komme er til frelse for hans folk og dom over hans fiender:
Du drar ut for å frelse ditt folk, for å frelse din salvede. Du knuser overhodet for den urettferdiges hus, kler av fra topp til tå. Sela Hab 3:13
Heller ikke profeten er uberørt av Herrens mektige komme. Også han skjelver i sitt indre (3:16). Men samtidig er han også glad og trygg (3:18-19). Grunnen til tryggheten og gleden er at profeten kan kalle Gud «min frelser». Dette er det avgjørende på Herrens dag. Den som har fått ta imot Gud som sin frelser trenger ikke frykte den dagen.
Rettferdighet ved tro
For lesere som ønsker en ekstra utfordring, vil jeg avslutningsvis introdusere dere for en skikkelig tolkningsnøtt, nemlig Hab 2:4.
Se, oppblåst og uærlig er hans sjel i ham. Men den rettferdige skal leve ved sin tro. Hab 2:4
Dette er et vers som siteres tre steder i NT (Rom 1:17; Gal 3:11 og Heb 10:38). Når NT siterer GT, er det vanligvis greit å forstå hva som skjer, men akkurat dette avsnittet her er svært utfordrende. Og siden det brukes på så sentrale steder, vil jeg likevel dukke litt ned i noen problemstillinger og vi begynner i GT.
Det første vi merker er at NO11 oversetter «sin tro» med «sin troskap». Da er det ikke knyttet så sterkt til tro som en tillit, men snarere til tro som lydighet. Og med all respekt å melde er nok dette den mest naturlige forståelsen av det hebraiske ordet «emunah». Det er et ord som brukes for å si at noe står fast og er til å stole på. Ordet «amen» er avledet av dette.
Et annet interessant moment i dette verset er det lille ordet «sin». I den greske oversettelsen, Septuaginta, brukes «min». Det gjør betydningen ganske annerledes.
Dersom vi følger den hebraiske teksten, blir poenget at den rettferdige lever ved sin tro(skap) – altså lydighet og troskap mot Guds pakt og løfte. Dersom vi derimot støtter oss på den greske oversettelsen – «min tro(skap)» – flyttes fokus over på Gud, han som fører ordet i disse versene. Da er det Guds troskap mot pakten og løftene som gjelder. Og på bakgrunn av at Gud er trofast, skal den rettferdige gis liv.
Når vi så kommer til NT og Paulus’ bruk av Hab 2:4, oppdager vi en tredje variant:
For i det [evangeliet] åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. Rom 1:17
Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. Gal 3:11
Paulus har ikke har med «sin» når han gjengir dette verset fra Habakkuk. I tillegg synes han nokså tydelig å forstå tro som tillit til Guds løfte, og ikke som troskap. Hvordan forklarer vi denne overgangen? Betyr det at Paulus har behov for å rette opp teologien til Habakkuk og derfor må fjerne «sin»? Slike spørsmål reiser seg fort hos meg.
Jeg tror at slike spørsmål skyldes vår lutherske tradisjon og er preget av 500 år med debatt med katolikkene om forholdet mellom tro og gjerninger. Som lutheraner vekker uttrykket «sin troskap» assossiasjoner til tanken om at frelsen er en prestasjon.
Svaret på problemstillingen er nok til syvende og sist at Paulus ikke opplever spenningen mellom tro og troskap slik vi kanskje gjør. Tro på Kristus og troskap mot hans ord og bud er heller to sider av samme sak.
Når alt dette er sagt, må det nevnes at den hebraiske grammatikken gir åpning for et annet alternativ også. Det kan argumenters for at «sin troskap» kan sikte tilbake på «synet» som Herren lover skal komme (2:3). Da er poenget i 2:4 at «den rettferdige skal leve ved dets troskap», altså fordi synet virkelig står fast og virkelig skal komme.
