Profeten Jona må være definisjonen av en feilslått profet. Tanken på at Gud kan komme til å finne på å vise nåde mot assyrerne er så forferdelig at Jona ikke ser noen annen utvei enn å flykte til Spania. Men historien tar en merkelig vending.
Jona og hans tid
Det første stedet i Bibelen Jona nevnes er i 2 Kong 14:25, hvor han omtales som en profet og det legges vekt på at hans ord har gått i oppfyllelse (jf. kravene til en profet i 5 Mos 13:1-5 og 18:20-22). Dette plasserer Jona i tiden Jeroboam II var konge i Israel (ca. 786-746 f.Kr.) og lenge før Ninives ødeleggelse i 612 f.Kr. Det gjør Jona til en samtidig av Amos og Jesaja, og han virker i en tid der assyrerne er i ferd med å gjøre seg sterkt gjeldende i områdene innerst i Middelhavet.
Jonas flukt
Boken begynner med å fortelle om Jonas møte med Herrens kall:
2 «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» 3 Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren. Jona 1:2-3
To ganger står det «bort fra Herren». Det er ikke få som har spekulert i Jonas motivasjon for å reise stikk motsatt retning av Guds kall – til Spania (Tarsis) i stedet for Ninive. Gjennom livet har jeg selv hørt mange taler om menneskefrykt, usikkerhet om kallet osv. knyttet til Jona. Men i boken får vi faktisk vite den sjokkerende grunnen til Jonas flukt:
2 Han ba til Herren: «Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3 Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» Jona 4:2-3
Jona kjenner Herren og hans åpenbaring av sitt vesen og karakter, slik vi leser om det i 2 Mos 34:6-7. Denne åpenbaringen spilles det på flere steder i GT, men Jona er helt spesiell, fordi denne kunnskapen av Gud tar fra ham lysten til å forkynne Guds budskap til Ninive. Det er fullstendig motsatt av de andre stedene, hvor denne kunnskapen om Gud gir frimodighet til både dristig bønn og forkynnelse.
Assyrerne
Av en eller annen grunn ønsker ikke Jona at assyrerne i Ninive skal få sjansen til å omvende seg. Nå er det slik at det foreligger innskrifter med beskrivelser av assyrerne og hvordan de gikk fram. Det er alt annet enn et lystig bilde. De hadde en rå og brutal krigsmaskin som rullet over de aller fleste områdene i datidens Midtøsten. Vi kan lese om hvordan de satte krok i nesen på krigsfangene sine, festet bånd i disse og førte fangene med seg på lange vandringer.
På 700-tallet var de i ferd med å bli en stor trussel for områdene i Kanaan. Så det kan være forståelig at et menneske på den tiden hadde aversjoner mot tanken på at dette folket skulle få en ekstra sjanse av Gud.
Når alt dette er sagt, må det også legges til at det ikke er noe som tyder på at assyrerne var verre enn andre folk. All krigføring var brutal – og er brutal. Assyrerne var heller ikke verre i sin avgudsdyrkelse enn andre folk. Så vi skal vokte oss for å demonisere dem mer enn vi har dekning for.
I stedet kan vi la dette lære oss noe viktig i vår tid. Det finnes ikke få mennesker i dagens Norge som bekjenner troen på Jesus, men som får seg til å si de mest uhyrlige ting om for eksempel muslimer. Kommentarfelt i kristne aviser er nærmest blottet for spor av kristen kjærlighet og omsorg. Det er jo akkurat dette som er Jonas synd. Og det er derfor Gud må lære ham en lekse.
I Guds skole
Jona lærer en ganske omfattende lekse, og selv om læringskurven er bratt, tar det tid før budskapet når ham. Ja, faktisk får vi ikke engang vite om Jona i det hele tatt endrer mening om assyrernes sjanse til å omvende seg eller ikke.
Det begynner med stormen i kapittel 1. Der skal vi merke oss at mennene på skipet ender opp med å ofre slaktoffer til Herren og avlegge løfter (1:16). Selv på flukt fra Herrens kall og vilje får Jona betydning for sjømennene.
Deretter kommer fisken og oppholdet i fiskebuken (Jona 2:1-10). Disse hendelsene er mildt sagt merkelige, noe vi skal se nærmere på nedenfor. Språket i bønnen (salmen) Jona framfører er preget av henvisninger til døden, graven og dødsriket. Mange har derfor spekulert på om Jona faktisk er død i fisken. Det vil i så fall forsterke innholdet i Jesu henvisning til «Jona-tegnet» (Luk Matt 12:39; 16:4; Luk 11:29).
Jona blir kastet på land (2:11) og møter Guds kall på nytt. Deretter reiser han til Ninive og framfører budskapet han har fått. Her skiller forresten Jona seg sterkt fra de øvrige småprofetene, ved at budskapet er så kort:
Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Jona 3:4
Ninive omvender seg og Gud sparer byen. Det gjør at profeten raser mot Gud, der han sitter utenfor byen og forgjeves venter på at ild fra himmelen skal fare ned og fortære byen. Gud lærer han en lekse ved å la ham først få, og siden miste, en skyggefull kikajon (trolig en ricinus-busk). Jonas fortvilelse over denne visne busken er enorm, han vil helst dø (4:9). Da kommer Guds undervisning:
10 Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11 Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?» Jona 4:10-11
Gud har omsorg. Også for uforstandige hedninger i Ninive. Ja, til og med dyrene har han omsorg for. GT er full av domsord mot folkeslagene. De framstår gang på gang som Guds og Israels fiender. Bare sporadisk finner vi spor av Guds omsorg og frelse for disse ugudelige folkene (eks. Jes 16:9-12; 19:19-25; 66:19-21). Jona-boken står som et viktig korrektiv mot alt dette. Selv de mest ugudelige av folkeslag er elsket.
Jonaboken og bibeltroskap
Det er ikke til å komme utenom at boken beskriver hendelser som oppleves som mer eller mindre absurde. Synet av Ninives mange tusen husdyr iført sekk og aske (3:8) kan være merkelig nok. Men det vanskeligste å akseptere for tanken er naturligvis at et menneske kan ligge tre dager og tre netter i en fiskemage og dikte salmer (jf. 2:3-10).
Det har gjort at fortolkere i svært stor grad har problematisert bokens historisitet, og det er en ganske omfattende debatt med angrep og forsvar for bokens historisitet.
De fleste av problemene knyttet til opplysninger i boken kan man gi svar på, for eksempel at Ninive beskrives som en kongeby, noe den ikke var på 700-tallet; eller at byen var tre dagsreiser lang, selv om den riktignok var 13 kilometer i omkrets.
Dette gjør at det til syvende og sist først og fremst koker ned til en debatt om hvorvidt bokens merkelige og usedvanlige hendelser legger opp til å bli lest som en historisk fortelling eller ikke. Jesus forutsetter nok bokens historisitet (jf. Matt 12:40-41 og Luk 11:32), men det skal legges til at man her kan tenke seg at Jesus refererer til boken som en del av Israels litteratur, uten å ta stilling til hvorvidt dette har hendt eller ikke.
For mange er forholdet til Jonaboken nærmest blitt et testspørsmål for bibeltroskap. Min mening er at man skal være varsom med dette. Det er også viktig å skille mellom begrunnelser. Å si at man ikke tror boken er historisk fordi man mener at boken selv legger opp til det, er noe ganske annet enn å si at man ikke kan akseptere et verdensbilde der Gud gjør under. Det ene er en tolkning vi kan vurdere som gal eller riktig, det andre en holdning. Så når vi leser andre menneskers vurderinger av bokens sjanger, skal vi være ytterst forsiktige med å tillegge dem holdninger og motiver de kanskje ikke har.
