Når profeten «Trøster» tar ordet, skulle man kanskje forvente et budskap fullt av Herrens nåde og miskunn. Men så feil kan man ta. For i profeten Nahum dominerer dommen. Det smertefulle er likevel at det nettopp er budskapet om Guds dom som er trøsten i Nahum. Trøsten består i at det skal holdes et oppgjør og at ondskapen skal straffes.
Byrden
Innholdet i Nahum presenteres som «massa Ninive». Dette kan vi oversette med «Ninives byrde». En rekke domsord innledes med dette uttrykket i GT. Mest gjennomført er avsnittet Jes 13-23, hvor hele ni utsagn innledes på denne måten. Videre innledes Habakkuk, Sakarja 9-14 og Malaki på samme måten. De aller fleste av disse domsordene er rettet mot fremmede folkeslag, men noen ganger vendes også oppmerksomheten mot Herrens eget folk.
Mange har spekulert i hva slags funksjon slike ord hadde. Hvem var tilhørerne? Reiste Nahum til Ninive og forkynte der, eller er budskapet ment til «intern bruk». I noen av Israels naboland kunne slike domsord over andre folkeslag brukes i krigskontekster – nærmest som en tale til å oppildne egne soldater før slaget. Det er vanskelig å se at denne bruksmåten er særlig relevant for de bibelske tekstene, så spørsmålet blir stående ubesvart.
I og med at Nahums budskap også kalles for «en bok», er det sannsynlig å tenke at dette primært er et litterært verk. Dette bekreftes også av bibelforskere, som påpeker at boken har en klar og gjennomarbeidet struktur og disposisjon. Dermed er det kanskje mest sannsynlig at budskapet aldri ble forkynt i eller til Ninive.
Nahums tid
Vi får vite at Nahum stammer fra Elkosj. Dette er en ukjent by. Boken gir ingen indikasjoner på når den er skrevet, men ut fra innholdet er det likevel med relativt stor sikkerhet mulig å fast slå at den beskriver en historisk kontekst som passer til siste halvdel av 600-tallet f.Kr.
I 3:8-11 sammenlignes Ninive med No-Amon, Tebes, den store byen i Egypt. På samme måte som Tebes ikke kunne stå seg, kan heller ikke Ninive forvente å overleve.
Er du bedre enn No-Amon, som lå ved Nilen, med vann omkring, med havet som voll og vannet som mur? Nah 3:8
Tebes ble erobret av assyrerne i 663 f.Kr. og dermed kan ikke Nahum være eldre enn dette. Vi vet også at Ninive falt sommeren 612 f.Kr. under beleiringen ledet av en koalisjon babylonerkongen Nebopalasser hadde samlet. Summen av dette hjelper oss med dateringen av Nahum.
Ninive
Gjennom flere århundrer var Ninive hovedstaden i det assyriske riket. To viktige handelsruter gikk gjennom byen og sikret dens velstand.Byen lå ved østbredden av Tigris, på motsatt bredd av dagens storby, Mosul. Og nettopp vann spiller en viktig rolle i Nahums beskrivelse av Ninives fall:
Portene mot elven blir åpnet, palasset vakler Nah 2:7
Dette har skapt debatt, fordi alt tyder på at Ninive ble brent (jf. Nah 1:6) og at det ikke var noe bruk av vann involvert. Når det er sagt, rant en sideelv til Tigris, Khosr, like gjennom byen. Det er ikke utenkelig at beleirerne kunne ha demmet opp denne elven for så å slippe vannmassene løs.
Dommens evangelium?
Det er mulig å trekke ut flere teologiske poenget av Nahum. Helt åpenbart forkynner boken dom over assyrerne. Både assyrerne og Ninive brukes i Bibelen som sterke uttrykk for ondskap og fiendskap mot Gud. På den måten blir Nahum en meget sterk påminnelse om at Gud er en Gud som dømmer ondskap.
Denne dommen kalles for gode nyheter i Nah 2:1, et avsnitt som nesten ordrett ligner Jes 52:7.
Se, de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud og forkynner fred. Hold dine høytider, Juda, innfri dine løfter! For aldri mer kommer de onde mot deg, de er fullstendig utryddet. Nah 2:1
I den greske oversettelse, Septuaginta, bruker faktisk ordet «evangelisere» om disse nyhetene. Forbindelsen til Jes 52:7 underbygger dette. Herrens gode nyheter om fred og utfrielse for Juda er samtidig en brutal skildring av Ninives fall.
Dette kan være smertefull lesning, men er noe vi også finner i NT. I Åp 19 bryter en mektig lovsang løs i himmelen etter at nyhetene om Babylons fall er forkynt (jf. Åp 18). Dom og frelse går hånd i hånd – og må det. Det er nødvendig med et oppgjør. Herren glatter aldri over. Trøsten er budskapet om at han lot sin egen sønn rammes.
Ingen billig nåde
En annen side av teologien i Nahum kommer til syne om vi leser boken i lys av den andre profeten som forkynner til Ninive, nemlig Jona. Dersom vi leser sammen Jona 4:2 og Nah 1:3, oppdager vi fort forbindelsen til 2 Mos 34:6-7 – som er en av GTs viktigste tekster når det gjelder å sette ord på hvem Herren er og hva hans hellige navn, JHVH, betyr. Mange mener at Jona og Nahum kan forstås som midrasjer (en jødisk tekstutleggelse) av 2 Mos 34:6-7.
6 Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! 7 Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» 2.Mos 34:6-7
Jeg er litt teknisk nå, men ordene med understrekning blir sitert i Jona 4:2, mens de med fet type blir sitert i Nah 1:3. «Sen til vrede» siteres begge steder og er et litt morsomt hebraisk uttrykk som betyr «lang i nesen». Jeg ser for meg at det siktes til det å ha lang lunte.
Teologisk er poenget at Jonaboken forkynner at Guds nåde strekker seg lenger enn til Israel. Den strekker seg til folkeslagene – ja, til og med til det verste av alle folkeslag, nemlig assyrerne. Men Guds nåde er ikke uavhengig av omvendelse. Tilgivelse er ikke en rettighet man bare kan kreve. Og det lærer Nahum oss. For 2 Mos 34:6-7 slutter med en advarende tone. Den nådige Gud er også en rettferdig dommer som straffer synd. Og nettopp det er et viktig poeng i Nahum. Nåden er gratis, men ikke billig. Jona viser Guds nåde mot et folk som omvender seg, mens Nahum viser oss frafallets mulighet og straff i all sin gru.
Herren som kriger
Nahum 1:2-10 beskriver Herren som en voldsom kriger. Ingenting kan stå seg mot ham og hans brennende vrede. Den eneste utveien er å søke sin tilflukt hos ham (1:7). For han er også god og «et vern på nødens dag». Dette kan oppleves paradoksalt, men vi finner det samme poenget flere andre steder.
Likevel er det ikke Herren selv som kriger, men han bruker en fiendtlig hær som sitt redskap. Denne krigen beskrives i 2:2-14, hvor beskrivelsen av krigføringen til Ninives fiender avsluttes med ordene:
Se, jeg kommer mot deg, sier Herren over hærskarene. Jeg lar vognene dine gå opp i røyk. Sverd skal fortære ungløvene dine, jeg utrydder byttet ditt fra jorden. Aldri mer skal ropet fra dine sendebud høres. Nah 2:14
Beskrivelsen av soldatenes uniform (2:4) passer godt med Esekiels beskrivelse av veggmalerier av rødkledde kaldeiske krigere (jf. Esek 23:14-15). Disse rykker fram støttet av kavaleriet og krigsmaskiner. Uttrykket «skjoldtaket» i 2:6 sikter trolig til beskyttelsesvegg festet til en katapult eller lignende krigsmaskin.
Ninives festningsverk og soldater er maktesløse (3:12-13) og ild og sverd rammer derfor (3:13-15). Når byen til slutt faller, leser vi at "alle som hører det", altså om byens fall, bryter ut i jubel og applaus (3:19).
Seksualisert vold
Et siste punkt som kan vies litt oppmerksomhet er skildringene i 3:5-6, hvor Herrens dom beskrives med seksualisert språk. I tråd med datidens skikk, beskrives Ninive som en kvinne (jf. Klag 1:1). Herren løfter opp kjolen hennes og viser fram hennes nakenhet.
Dette er nok billedlig tale og vers 4 viser at dette nok handler om Ninives ugudelighet og hvordan andre folk og nasjoner også har blitt slavebundet av hennes «hor» og «trolldom». Dette skal nå avsløres og stilles synlig fram. Skitten Gud kaster på henne i 3:6 er beskrevet med et ord som vanligvis brukes om gudebilder eller andre avgudssteder.
Likevel har språkbruken fått mange til å reagere. Hva slags gudsbilde er dette? En del feministteologer har veldig mye på hjertet i møte med disse tekstene. Etter min vurdering går de fleste altfor langt i sine beskrivelser av Gud. Dommen over Ninive rammer tross alt hele byen, ikke bare kvinnene. Men anstøtet er der uansett. Og dette er en smerte vi som fortolkere må forholde oss til.
