Profeten Sakarja er den lengste av Småprofetene. Sakarja kom muligens frå en prestefamilie – muligens er det faren Iddo (Sak 1:1) som nevnes blant prestene i Neh 12:4. Sammen med Haggai, oppmuntret og virket Sakarja blant jødene som arbeidet med å gjenreise templet i årene 520-516 f.Kr.
Sakarjas tid
Bokens første åtte kapitler er nokså tydelig tidfestet. Særlig høsten 520 er sentral, akkurat som i Haggai. I oktober 520 f.Kr. kom Herrens ord til Sakarja første gangen (Sak 1:1). Da hadde Haggai allerede forkynt noen uker. Litt senere på vinteren, i februar 519 f.Kr., får Sakarja de åtte synene som nevnes i Sak 1-6. Når vi kommer til Sak 7-8, har det gått noen år og disse ordene tidfestes til november-desember 518 f.Kr.
I år 538 f.Kr. hadde Kyros av Persia sendt ut sin befaling som tillot de mange folkeslagene i riket å vende hjem til sine respektive hjemland (Esra 1:2-4). Jødene begynte å bygge på templet, men på grunn av motstand stanset arbeidet opp. Men nå, høsten 520 f.Kr., ble arbeidet gjenopptatt.
Sakarjaboken
Boken har noen svært tydelige overskrifter og inndelinger som gjør det ganske enkelt å sette opp en oversikt over kapitlene.
- Sak 1:1-6: Innledning og kall til omvendelse
- Sak 1:7-6:15: Åtte nattlige syner
- Sak 7-8: Spørsmål om faste
- Sak 9-11: Utsagn A – Herren kommer som konge
- Sak 12-14: Utsagn B – Herren kommer som konge
Sak 9-14 er ikke daterte, i motsetning til Sak 1-8. Det gjør at de fleste forskere antar at Sak 9-14 er et innskudd – trolig av en annen profet og iallfall fra en annen tid. I og med at Mal 1:1 har samme innledningsformel som Sak 9:1 og 12:1 (massa = byrde), mener mange også at disse tre avsnittene er å betrakte som appendikser lagt til Småprofetene og tilskrevet Sakarja og Malaki. Hvorvidt dette er riktig, kan vi ganske enkelt ikke vite. Det er bare en antagelse.
Kall til omvendelse (Sak 1:1-6)
Sakarjas forkynnelse begynner med et kall til omvendelse. Eksilet har vært en straff fra Gud over folkets synd (1:5-6) og Sakarja formaner folket innstendig om ikke å være lik fedrene (1:4). Dette er et hovedtema i boken. Omvendelse er det nødvendige startpunktet for gjenopprettelsen.
Åtte nattlige syner (Sak 1:7-6:15)
Den tjuefjerde dagen i den ellevte måneden i Dareios’ andre år, det vil trolig si februar 519 f.Kr., må ha vært en anstrengende natt for Sakarja. Slik det framstilles, må han ha hatt hele åtte forskjellige og ganske dramatiske syner/drømmer i løpet av natten.
Syn 1-3 er knyttet til gjenreisningen av Jerusalem. Sakarja har omsorg og nød for folket og byen og spør om når Herren igjen skal vise barmhjertighet mot Jerusalem:
Herrens engel svarte: «Herre over hærskarene, hvor lenge vil det vare før du viser barmhjertighet mot Jerusalem og byene i Juda, som du har vært harm på i disse sytti årene?» Og Herren svarte engelen som talte med meg, med gode og trøstende ord. Sak 1:12-13
Herrens gode budskap er at han skal vende tilbake til byen, huset skal på nytt bygges og Herren skal enda en gang trøste og velge ut Jerusalem (1:14-17). Folkeslagene som ødela og spredte Israel skal nå straffes (2:1-4) og Jerusalem skal bli større enn murer kan romme og Herren selv skal beskytte byen som en ildmur (2:5-9).
Syn 4-5 handler om folkets ledere – Josva og Serubabel. Presten Josva, folkets religiøse leder, står anklaget og skitten foran Gud. Men Gud tar av ham de skitne klærne, renser ham for skyld og gir ham festklær (3:1-6). Josva løftes fram som en forløper for Herrens tjener, Spire (jf. Jer 23:5) og syndsforlatelsen som da skal komme.
I det femte synet omtales Serubabel, folkets politiske leder. Han og Josva framstilles som to oliventrær som stadig forsyner oljelampen (folket) med olje (4:11-14). Poenget er at Herren skal bruke Serubabel – og Josva – til å gjennomføre gjenreisningen. Og dette skal være Herrens verk:
Da svarte han: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. Sak 4:6
I syn 6-8 er det gjenstander i bevegelse som brukes til å få fram Guds budskap. En flyvende bokrull erklærer Herrens dom over uærlighet (5:1-4) og en kvinne i et flyvende efa-mål (meltønne på 36 liter) forkynner at synd og urenhet nå tas bort fra Israel (5:5-11).
I det siste synet møter vi igjen hester (jf. første syn). Men nå tales det ikke lenger om Herrens vrede. I stedet skal gaver samles inn for å lage en krone til Josvas hode. Og i forbindelse med kroningen gjentas budskapet om at Josva er et forbilde på Herrens tjener, Spire. Dette kan vi se på som en messiasprofeti. Men legg merke til at kongen og presten holdes atskilt her. Når vi kommer til NT forbindes disse motivene og Jesus framstilles som både konge og prest – på Melkisedeks vis (jf. Sal 110:4 og Heb 7).
Spørsmål om faste (Sak 7:1-8:23)
Senhøstes 518 f.Kr. kommer noen utsendinger fra Betel til Jerusalem (7:1-3). De, som alle andre, ser at templet er i ferd med å gjenreises. Dermed oppstår en problemstilling. Fram til nå har de gjennom sytti år fastet i den femte og sjuende måneden, til minne om Jerusalems og templets fall (jf. 2 Kong 25:8-10; Jer 52:12-13) drapet på Gedalja (jf. 2 Kong 25:25; Jer 41:2).
Svaret er at det ikke lenger er nødvendig (8:18-19). for Gud skal vende faste og sorg til glede og fest. Men før dette svaret kommer en ganske lang tale der Herren minner om fedrenes synder og straffen og eksilet som kom på grunn av det. Han kritiserer også selve fasten man har holdt – for den sanne fasten er å vise kjærlighet og barmhjertighet (7:9-10). Men nå er det en ny tid og Herren skal gjøre det umulige mulig (8:6) og føre folket tilbake og på nytt la dem leve i pakten (8:7-8). Men det er hele tiden et premiss at folket gjør som pakten sier (8:16-17).
Utsagn A – Herren som konge (Sak 9:1-11:17)
Boken avsluttes med to «utsagn» – hebraisk «massa» – et ord som betyr «byrde» og gjerne forstås som et domsord. Den første byrden er adressert til folkene i Hadrak, Hamat, Tyros og Sidon. Nå skal Herren møte disse med dom.
I den tiden skal Jerusalem få grunn til å glede seg. For nå skal kongen komme (Sak 9:9):
Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole. Sak 9:9
Dette er en tekst NT siterer i forbindelse med Jesu inntog i Jerusalem. At han kommer på et esel har en tosidighet i seg. På den ene siden er det et signal om at det er snakk om en konge i Davids linje. På samme måte som Salomos kongeverdighet ble offentlig stadfestet, skal denne kongen stadfestes (jf. 1 Kong 1:33). Samtidig er det noe paradoksalt i kongens annerledeshet. Han kommer ikke på en staselig krigshest, men på et esel. Han skal være en fredens konge over et stort rike (9:10).
Her introduseres også temaet «den gode hyrden». For Herren skal berge sitt folk som en saueflokk (9:16) og føre dem tilbake til landet (10:8-12). Alle dårlige gjetere vil Herren straffe (10:3).
Dette avsnittet avsluttes med en underlig billedtale (11:4-17) som sier at folket fortsetter å underlegge seg dårlige gjetere. Herren befaler (trolig) profeten om å utstyre seg som en dårlig gjeter (11:15), antakeligvis for å avsløre hvor tåpelig folkets opprør er. I dette avsnittet finner vi også budskapet om at Herrens gode gjeter selges for 30 sølvpenger (11:13).
Utsagn B – Herren som konge (Sak 12:1-14:21)
Jerusalem skal omringes og angripes av folkene (12:1-14), men Herren skal frelse og utfri dem. Det er ikke helt enkelt å tolke disse profetiene, men det kan tyde på at det er snakk om en framtidig gjenreisning og frelse for Israel. De politiske realiteter vi skimter i 12:1-3 er iallfall gjenkjennelige i vår tid.
Frelsen skal ledsages av at de ser på ham de har gjennomboret. Pronomenet «meg» tyder på at det er Gud selv de har gjennomboret. Det er iallfall en kongelig skikkelse. Her ser vi en klar peker mot Jesus.
Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte. Sak 12:10
Den dagen Herren griper inn til frelse, skal være en nådens dag og det skal være en åpen kilde til å rense bort synd og urenhet (13:1). Herren skal ta bort alle avguder og alt ondt i landet.
Så kommer Herrens endelige seier i Sak 14. Folkeslagene skal samles til krig mot Jerusalem, men Herren skal selv krige mot dem og befri byen (14:1-5, 12-15). Herrens ankomst vil skape trygghet (14:6-11) og alle gjenværende skal fra nå av år etter år dra til Jerusalem for å tilbe Herren – han som er konge (14:16-19).
Byen skal bli så hellig at selv bjellene på hestene skal være like hellige som offerskålene på alteret. Slik avsluttes boken med en visjon som ikke er helt ulik den vi finner i Jes 65-66 og Åp 21-22 om Herrens endelige triumf over synd og urett og det herlige budskapet om at alle folkeslag skal få adgang til fellesskap med Herren.
Da skal Herren selv være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn ett. Sak 14:9
