Rahab er en av de som aldri skulle vært med i Guds folk. Hun hørte ikke hjemme der. Alt i hennes gamle liv talte i mot det.
Men slik er det jo også med alle oss! Vi er også hedninger, og syndere, og har fått del i Guds folk, ikke på grunn av våre gjerninger eller andre gode kvalifikasjoner, men ene og alene på grunn av troen og nåden.
Nettopp derfor ble Rahab også innlemmet i Guds folk; hun trodde på den nådige Gud. Og ikke nok med det; hun er kvinnen som blir trukket fram som prakteksempelet på den levende tro.
Hun var kana´aneer og etterkommer etter Noahs sønn Kam. Hun bodde i verdens eldste by, og verdens mest lavtliggende by, Jeriko, ca 1500 år før Jesu fødsel. Jeriko ligger på vestsiden av Jordanelva og litt nord for dødehavet, altså inne i det landet Gud hadde lovet sitt folk.
Og apropos Jesus; Rahab ble en av stammødrene til Jesus.
I Jeriko drev hun et gjestgiveri, lokalisert ved og i bymuren. Antagelig var dette nær en av byportene, der reisende passerte forbi. Hun var ugift, og det nevnes ikke barn. Men hun hadde en storfamilie rundt seg. Det nevnes foreldre og søsken, med deres familier. Rahab var også prostituert, noe som kan tyde på at hun var fattig og blant de laveste i byen.
Du kan lese hele historien om henne i Josva 2 og utover.
Moses, Aron og Mirjam var døde, og Josva var blitt leder for Israelsfolket. De stod nå på østsiden av Jordanelva, og skulle innta landet. De så rett over mot Jeriko.
Josva sendte to unge menn som speidere til Jeriko. De tok inn på vertshuset til Rahab. De ble fort angitt til kongen, men usikkert av hvem. Da kongens menn kom for å arrestere speiderne, hadde Rahab gjemt dem på taket og sa til soldatene at de var rømt ut av byen. Dette gjorde hun fordi hun trodde på Israels Gud og søkte nåde hos Han. Hun hadde hørt om utvandringen fra Egypt, om da de krysset Rødehavet, og om alle seirene i krig på tross av stor overmakt. Dette hadde gitt henne en visshet og en tro på Gud. Nå ba hun om frelse for seg og sine. Det fikk hun løfte om. Hun firte speiderne ned på utsiden av bymuren, gjennom et vindu, og de slapp unna.
Som et tegn på frelsen, skulle hun binde en skarlagenrødt snor i vinduet. I Bibelen blir det røde tegnet ofte brukt om frelse. Gud sier at om våre synder er røde som skarlagen, og vi kommer til Ham med dem, så tilgir Han alt (Jes 1:18). Like i forkant av Israelsfolkets utgang fra Egypt, døde alle førstefødte; unntatt i de husene der det var strøket det røde blodet fra påskelammet på dørene (2 Mos 12:13). Alt dette er forbilder på Jesu blod, som renser oss fra all synd (1 Joh 1:7).
Rahab og hele hennes familie ble innlemmet i Israels folk. Det sier noe om at hvis vi skal kunne lede våre nærmeste til evig liv, så kan det ikke skje uten at vi selv vender om fra våre synder.
Rahab gikk fra dypeste vanære til høyeste ære, uten å vite det selv. Hun giftet seg med en mann som hette Salmon. Han var kanskje en av speiderne. Sammen fikk de sønnen Boas. Han treffer vi igjen i Ruts bok, da han giftet seg med Rut. De fikk sønnen Obed. Obed fikk Isai, og Isai er far til Kong David. Rahab er altså tippoldemor til Israels store konge. Dermed er hun også en av stammødrene til Jesus, Guds Sønn. Rahab er en av fire kvinner som er nevnt i Jesu ættetavle i starten av Matteusevangeliet. Rahab ble en av de viktigste kvinnene i verdenshistorien.
Utenom ættetavlen i Matteusevangeliet, nevnes Rahab to ganger til i det nye testamentet. Hun nevnes i Hebreerbrevet 11:31 blant de store trosheltene. Det er litt av en ære for en tidligere prostituert. Hun trodde på Gud, og troen fikk henne til å beskytte speiderne. Det er det som gjør troen levende og stor; når den bærer frukt.
Av alle store og gudfryktige mennesker som kunne vært nevnt, er det Rahab som Jakob, Jesu egen bror, nevner i sitt brev, sammen med Abraham, troens far, når han skal gi et eksempel på den levende tro (Jak 2:24-26). Det var hennes gjerninger som viste at troen var ekte. For den tro som ikke får de konsekvenser i livet, som Den Hellige Ånd vil skal vokse fram, er en død tro. "Vis meg din tro uten gjerninger," utfordrer Jakob oss, vel vitende om at en tro som ikke er synlig, ikke eksisterer (Jak 2:18).
Jesus sa det samme; et tre kjennes på frukten (Matt 12:33). Bærer et tre epler, da er det et epletre! På samme vis kjennes troen din på den frukt du bærer. Er det dårlig frukt, da er treet dårlig. Er det god frukt, da er treet godt.
I sin avskjedstale satte Jesus ord på at det er frukten av vår tro Han vil ha. Det er den Han leter etter. Det er ekthetsbeviset. Finner Han en gren på sitt vintre som bærer frukt, da renser Han den for at den skal bære enda mer frukt. Men om Han finner en gren som ikke bærer frukt, da hogger Han den av og kaster den på ilden (Joh 15:2; Luk 3:9). For Jesus har utvalgt oss, ja faktisk bestemt oss, til å gå ut og bære frukt (Joh 15:16).
Denne frukten som Jesus ser etter, kan du ikke mane fram selv. Den kan bare gis av Jesus selv. Derfor er det bare i samfunnet med Jesus – at du lever i omvendelsen fra syndene, i nåden med ditt liv og i mottagelsen av Guds Ord – at denne frukten får vokse (Joh 15:4).
Det gjorde Rahab, og ble rettferdiggjort av sin fruktbærende tro.
