Rakel, Lea, Bilha, Silpa og Asenat – disse fem kvinnene er stam-mødrene til Israels 13 stammer. Vi skal ta dem for oss over to artikler. Denne første delen tar for seg Rakel.
Søstrene Rakel og Lea er de mest kjente. Begge bodde i Karan i Mesopotamia og var døtre av Laban, bror til Rebekka. Begge ble gift med Rebekkas sønn, Jakob. De giftet seg altså med sin egen fetter, men aldersforskjellen mellom søstrene og Jakob må ha vært meget stor.
Søstrene var svært ulike, også som åndelige forbilder. Etter at de ble gift med Jakob, fikk de et problematisk forhold til hverandre.
Vi skal altså først fortelle om Rakel.
Navnet betyr «ung hunnsau», og hun er et forbilde på menneskeheten som er så høyt elsket av Jesus. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene (Joh 10:11), og vår Bibel har ingen sterkere kjærlighetshistorie enn hyrden Jakob som elsket Rakel.
Rakel var gjeter, den med lavest status i familien. Et av Bibelens mange eksempler på at Gud velger seg de lave (1 Kor 1:28ff).
Jakob var 86 år da Han flyktet til Karan. Da han kom til brønnen og så Rakel, ble det kjærlighet ved første blikk. Et vakkert bilde på hvordan Jesu kjærlighet tennes ved ett blikk på synderen (Høys 4:9). Det skjedde, som alltid, ved en kilde. Jesus inviterer oss til et møte ved den viktigste kilden: Guds Ord (Jes 55:1; Åp 22:17).
1 Mos 29 og utover forteller historien om Jakob og hans koner og barn. Jakob var kanskje to generasjoner eldre en Rakel. Det var ikke lett å få godkjent et slikt giftermål, spesielt siden han også kom dit som fattig. Men Jakob elsket Rakel så høyt at han på tross av sin høye alder var villig til å tjene i sju år før bryllupet skulle finne sted (1 Mos 29:19-20), og ventetiden føltes kort. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt (1 Kor 13:7).
Rakel var lik både Sara og Rebekka; vakre og barnløse. Det ble Rakels store sorg, og hun ble misunnelig og bitter på Lea, som fødte Jakob mange barn. Rakel begynte en aktiv og ond rivalisering mot Lea.
La oss huske at bitterhet skader mange og at den ødelegger vårt evige liv (Hebr 12:15; Sal 73:21-22; Jak 3:11). Vi er kalt til å holde fred med hverandre (Rom 12:18; 2 Kor 13:11). Kjærligheten blir ikke bitter (1 Kor 13:5).
Rakels bitterhet førte henne inn i samme feil som Sara. Sara klandret sin mann og gav han deretter Hagar til kone. Rakel skyldte på Jakob, for deretter å gi ham sin trellkvinne, Bilha, som kone. Da Bilha fødte en sønn, gav Rakel ham navnet «Dan», som betyr «dommer» (1 Mos 30:3-6). Hun mente at Gud nå hadde dømt i hennes favør i hennes strid mot Lea. Men slike stridigheter er Gud i mot.
Da Bilha fødte enda en sønn, gav Rakel ham navnet «Naftali», som betyr «å kjempe». Bitterheten hadde vokst. Nå var det ikke lenger bare hennes kamp mot Lea, men det var blitt Guds kamp mot Lea. Hun tenkte nå at hun vant Guds kamp mot søsteren (1 Mos 30:7-8). Hvilket bedrag bitterheten er!
Lenge etterpå gjorde Gud det slik at også Rakel fikk en sønn. Hun kalte han «Josef», som betyr «fortsette», for hun ville ha flere sønner (1 Mos 30:22-24). Selv under Guds velsignelse, var hun ikke takknemlig. Bitterheten blir aldri det.
Til slutt endte Rakel sitt liv i sin andre barnefødsel. I det hun døde, kalte hun sønnen for «Benoni», som betyr «min smertes sønn» (1 Mos 35:16-19). Det bitterheten søker etter, tar til slutt vårt evige liv. Bitterhet skaper bare smerte.
Etter tjue år i Karan, og etter at Rakel hadde fått sin første sønn, reiste Jakob med alle sine hjemover til sin far, Isak. Rakel hadde stjålet sin fars husguder, og gjemte dem godt. Sannsynligvis er det fordi Rakel selv tilbad disse avguder i skjul (1 Mos 31:19). Det er så lett at også vi som er frelst av Jesus, stjeler med oss avguder fra den verden vi har forlatt, og dyrker dem i skjul. Alt slikt kalles vi til å vende oss fra! (1 Joh 5:21; Esek 14:5; Jona 2:9).
Da de kom inn i det lovede land, bad Jakob alle tjenerne om å brenne sine avguder, og det gjorde de (1 Mos 35:2-4). Vi regner med at Rakel gjorde det samme.
Rakel var gravid med sitt andre barn på denne reisen. Da de ennå hadde et stykke igjen til Efrat, Betlehem, der Isak bodde, føder Rakel sitt andre barn og dør i barsel (1 Mos 35:18). Hun fikk aldri leve i det lovede land. Hun kom bare nesten fram. Hun ble begravd der langs veien et sted før Betlehem. Hun er den eneste av patriarkene og deres koner som ikke blir begravd i familens gravsted i Mamre (1 Mos 48:7).
Rakels bitterhet, gråt og død blir en profeti om Jesu fødsel som forårsaket så mye smerte i områdene rundt Betlehem da kong Herodes drepte alle guttebarn under to år (Jer 31:15; Matt 2:16-18).
Rakel er den som var så høyt elsket, men som ikke ville la seg trøste. Hun var ikke takknemlig, men levde i bitterhet og strid. Hun dyrket avguder i det skjulte. Hun blir et forbilde på den trøstesløse sorg, og hun kom bare nesten fram.
Hun må bli en påminnelse til oss om å ikke har et ondt og vantro hjerte så vi faller fra den levende Gud (Hebr 3:12-13), og at vi formaner hverandre så vi ikke forherdes ved syndens svik.
Rakels eksempel må minne oss på å ta oss i vare slik at vi ikke blir liggende etter. For Guds løfte om å komme inn til Hans hvile, gjelder ennå (Hebr 4:1).
I neste del kommer vi til Lea og de andre Israels stammødre.
Denne artikkelen ble først publisert i juni 2020.
