Rut har sin egen bok i Bibelen. Hun levde i dommertiden (Dommernes bok). Dette er generasjonene etter at de inntok det lovede land. Da forlot flertallet av folket Gud, og de begynte å dyrke avguder. Gud sendte dem motstand fra nabofolkene inntil de vendte om på nytt. Da sendte Gud en dommer, en leder, som befridde dem. Men da dommeren døde, og det kom en ny generasjon, forlot folket Gud igjen. Og slik gikk det i rundgang i fire hundre år.
I én av disse første frafallsperiodene levde Elimelek, No’omi og deres to sønner Mahlon og Kiljon. Da det ble hungersnød, flyttet de fra Betlehem til Moab. Der bodde de i ti år. I løpet av denne tiden døde Elimelek, sønnene giftet seg med hver sin moabittkvinne; Orpa og Rut, og så døde begge sønnene.
Moabittene var etterkommere etter Lot. De bodde øst for Dødehavet, og var Israels største fiender. De hadde nylig leid Bileam til å forbanne Israel, og ville hindre dem i å nå det lovede land. De levde svært umoralskt og tilbad Chemosh, som krevde ofring av barn. Derfor ble det skrevet i Moseloven at ingen moabitt kunne bli med i Guds menighet. De ville bare føre Israel til frafall (Neh 13:1-2, 20).
Hit dro altså No’omi. Navnet hennes betyr «ynde», og minner oss om Guds beskrivelse av sitt folk; fullkommen skjønnhet på grunn av Guds nåde, men med et vissent hjerte som lett synder (Esek 16:14, 30). Flyttingen til Moab var et frafall fra Gud. De hadde denne verden kjær (2 Tim 4:10), og valgte å bli venner med Guds fiender (Jak 4:4).
Det fører aldri til det gode. No’omi mistet alt, og da hun etter ti år kom tilbake til Betlehem, var hun bitter på Gud (Rut 1:13b). Hun gir seg selv navnet Mara, som betyr «bitter» (Rut 1:20-21). Derfor ledet hun også sine svigerdøtre vekk fra Gud, selv om de så gjerne ville bli med til Guds land. Slik er det med bitre kristne; de kan ikke annet en å lede søkende mennesker vekk fra Jesus.
Men Gud elsket No’omi. Det var derfor Han tuktet henne, slik Han gjør med alle Han elsker (Hebr 12:6-11; Åp 3:19-20). Da den frafalne kom tilbake, ble hun også velsignet. Hun fikk eiendommen tilbake. Hun fikk en arving og ble stammor til Jesus.
Rut levde under Guds dom. Men i Guds rike er det alltid en vei for den som vender om og søker Guds nåde. Til og med for en moabitt (Jes 56:3). Hun lot ikke noe stoppe henne i å finne Gud (Rut 1:16), selv ikke i møte med svigermorens bitterhet og oppfordring til frafall. Dermed ble hun med til Betlehem.
Navnet Rut betyr «vennlig». Det har nok også vært hennes vesen. Det hører med til et gudfryktig sinnelag å være vennlig (2 Tim 2:24).
I Betlehem var de fattige. Eiendommen var solgt, og moabitten Rut var utstøtt og uten rettigheter. De hadde ingen til å forsørge seg.
I Israel var det flere «NAV-lover» som skulle være til hjelp for de fattige.
Det var for eksempel to lover for gjenløsing. Den ene gjaldt eiendom og gjeld. Den fattige kunne få sin eiendom tilbake og sin gjeld slettet, hvis en i familien betalte for det. Men betaleren kunne ikke selv eie det; det skulle gis til den fattige. Den som var nærmest i slekt hadde førsteretten og plikten til å gjøre dette. Han hadde status som gjenløser (3 Mos 25:23-25). Det var en skam å ikke gjøre det.
Den andre loven for gjenløsing, gjaldt giftermål, barn og arv. Hvis en ektemann døde barnløs, pliktet den nærmeste ugifte slektningen å gifte seg med enken og gi henne barn. Dette barnet skulle være den avdødes sønn og arving. På denne måten ville en enke bli forsørget, og arven beholdes (5 Mos 25:5-10).
Det var også en lov som gjaldt innhøsting av avling. Man skulle ikke høste alt, men la noe ligge igjen til de fattige og fremmede (3 Mos 19:9-10; 5 Mos 24:19-22).
Det var ikke alle som fulgte disse barmhjertighetslover. Derfor søkte Rut etter en åker hun kunne sanke på. Hun måtte finne én hun kunne få nåde hos (Rut 2:2). Det er jo det vi også trenger! Vi kan faktisk med frimodighet tre fram for Guds nådetrone, for der finner vi miskunn (Hebr 4:16).
Rut fant åkeren til Boas. Han var sønn til Salmon og Rahab, og var en av de få gudfryktige i landet. Han var en god del eldre en Rut.
Det fine med Boas er at han ikke spør folket sitt om avlingen, men om det nye mennesket på åkeren. Slik er Guds sinnelag. Boas gir Rut tilgang til alt på sin åker. Han hadde sett at denne piken fra Moab hadde søkt ly hos Gud, og ville at Gud skulle velsigne henne (Rut 2:12).
Boas var i slekt med No’omi. Han var en gjenløser, men ikke først i rekken. Rut spurte om Boas ville gjøre dette. Det ville han, men måtte først spørre den som hadde førsteretten. Da denne ikke ville, var det duket for bryllup mellom Rut og Boas. De fikk sønnen Obed, som senere ble farfar til kong David. No’omi fikk eiendommen tilbake, og Obed ble arving.
Et av de sterkeste titlene på Gud i Bibelen, i begge testamentene, er at Han er vår gjenløser (Jes 63:9, 16). Han har betalt vår syndegjeld og kjøpt oss fri (Gal 4:5). Han har gitt oss vår tapte eiendom tilbake; det Paradis vi mistet i syndefallet (Matt 5:3). Han gifter seg med den gjenløste brud; de frelste får en evighet med Gud i Guds rike (Jes 54:5).
Jeg vet min gjenløser lever! (Job 19:25)
Rut søkte Gud og ble gjenløst. Det er evangeliet i praksis.
