Småprofetene

Liten tue kan velte stort lass, sier ordtaket. Noe kan være viktig, selv om det ikke tar særlig stor plass. Dette kan vi med rette si om GTs tolv siste bøker – bøkene vi gjerne omtaler som «småprofetene». Grunnen til at vi kaller dem det er at bøkene er ganske korte, alle tolv havner på nederste halvdel av lista dersom vi rangerer Bibelens bøker etter lengde. Aller kortest er Obadja med sine 21 vers.

Men disse bøkene og budskapet i dem er likevel viktige. De har fått sin plass i Bibelen og vi tror Gud har inspirert dem og ordnet det slik at akkurat disse bøkene skal være til lærdom og utrustning for hans verdensvide kirke.

Én skriftrull

Hver av de tolv bøkene står i navnet til en profet og noen av disse profetene kan vi finne igjen i fortellingene i Bibelens historiske bøker. Men det gjelder ikke alle. Og noen av de tolv bøkene gir oss liten eller ingen informasjon om hvilken historisk periode de stammer fra eller omhandler. Det gjør naturligvis at det finnes mange ubesvarte spørsmål knyttet til når og hvor de tolv bøkene er skrevet.

En annen ting er at bøkene ikke er organisert i noen nøyaktig kronologisk rekkefølge. Det gjør at mange bibelforskere antar at bøkenes tema eller hovedbudskap er grunnen til rekkefølgen. Vi skal huske at disse tolv bøkene i gammel tid fikk plass på én skriftrull. Det betyr at de godt kan ha blitt sett litt mer under ett enn vi vanligvis er vant til å gjøre. Vi snakker derfor gjerne om «Tolvprofetboken».

I den forbindelse peker forskere blant annet på at temaene synd, dom og gjenopprettelse har ulik plass i de ulike bøkene. For eksempel taler de første seks bøkene (Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona og Mika) mye om synd. Stor plass går med på å påpeke synd hos tilhørerne – enten det gjelder Guds folk, eller det gjelder andre folkeslag (Obadja og Jona). I de neste tre bøkene (Nahum, Habakkuk og Sefanja) brukes det mest plass på å beskrive dommen, særlig skiller Nahum seg ut, ved at den nesten utelukkende består av domsord. Når vi kommer til Haggai, Sakarja og Malaki får frelsen og gjenopprettelsen en hovedrolle i bøkene.

Dette budskapet kan oppsummeres i uttrykket «Herrens dag» som forekommer mange ganger i disse bøkene. Dette er en spesiell dag hvor Herren skal gripe inn til frelse for sitt folk og dom over sine fiender. Mal 4:1-2 oppsummerer dette budskapet på en sterk måte:

1 Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og alle som gjør urett, skal da være som halm, dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren over hærskarene. Verken rot eller grein blir igjen. 2 Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol gå opp med legedom under sine vinger. Dere skal slippe ut og hoppe som kalver. Mal 4:1-2

Når Gud har mye på hjertet

Selv om det ikke er helt enkelt å plassere alle disse bøkene inn i en historisk ramme, kan vi likevel identifisere en viktig tendens ved å se nærmere på de bøkene som har en overskrift som plasserer dem inn i en bestemt sammenheng. Det viser seg nemlig at disse profetene klumper seg litt sammen rundt viktige begivenheter i israelsfolkets historie i GT.

1 Kongeriket Israels og Samarias fall (722 f.Kr.): Hosea, Amos, Mika – og Jesaja. Den store trusselen er Assyria og det var også assyrerne som erobret Samaria og la kongeriket Israel i grus.

2 Kongeriket Judas og Jerusalems fall (587 f.Kr.): Sefanja, Habakkuk, Nahum – og Jeremia og Esekiel. Dette er en tid hvor babylonerriket avløste assyrernes herredømme og det var også babylonerkongen Nebukadnesar som erobret Jerusalem og brente templet.

3 Eksilets avslutning og gjenreisningen av templet (ca. 520 f.Kr.): Haggai og Sakarja – i tillegg kommer Malaki litt senere i samme periode. Dette skjer i persertiden, etter at Kyros av Persia hadde sendt ut sitt berømte edikt som tillot mange ulike folkeslag i riket hans å vende tilbake til sine opprinnelig landområder (jf. 2. Krøn 36:22-23).

Vi kan gjerne si at det er noen tider Gud har ekstra mye på hjertet. Og det er ofte tider preget av store omveltninger. Slik har det egentlig alltid vært. I krisetider og omveltninger er folk gjerne mer mottakelige for Gud og hans ord.

I denne oversikten har jeg utelatt Joel, Obadja og Jona. Disse har ingen sterke hint om historisk periode. Jona er trolig den samme som den profeten Jona vi møter i 2. Kong 14:25, under kong Jeroboam i Samaria. I så fall er Jona samtidig med Amos, Hosea og Mika. At det er Ninive som er den store byen understreker det samme, Ninive var hovedstaden i det assyriske riket. Obadja skildrer begivenheter som trolig kan knyttes til Jerusalems fall, mens Joel av forskere plasseres alt fra 900-tallet f.Kr til 500-tallet.

Ikke bare lettlest

De tolv bøkene er også svært forskjellige når det kommer til stil og sjanger. Enklest å lese er definitivt profeten Jona, som er en spennende fortelling som tidvis kan være tragikomisk. Men ved hjelp av til dels bitende ironi, klarer Jonaboken å få fram Guds omsorg også for Israels verste fiender.

I den andre enden av lettlest-skalaen finner vi nok Sakarja og de mange merkelige synene han ser. Boken kan til en viss grad minne litt om Johannes Åpenbaring og andre halvdel av Daniels bok. Symbolmettede syner forkynner sitt budskap om Gud og hans kommende frelse. Og det er vanskelig helt å få tak i alle detaljene i budskapet hans.

De fleste av bøkene har likevel en viss blanding av teksttyper. Noe er vanskelig og noe er ganske tilgjengelig. Men det krever likevel en del trening og en del arbeid å lese disse tekstene. Det er ikke bare å sette seg ned og skumme gjennom.

Peker mot Jesus

Profetbøkene er fulle av poetisk og bilderikt språk. Men det er likevel verdt strevet. Disse bøkene tar oss enda et skritt dypere inn i Bibelens forkynnelse om Gud, Herren, himmelens og jordens konge. Og vi skal se at vi også finner løfter og tekster som retter blikket vårt mot Jesus – vår herre og frelser – som hele GT peker fram mot og strekker seg etter.

Apostelen Peter gir GTs profeter følgende attest:

10 Denne frelsen var det profetene søkte etter og ville utforske da de profeterte om den nåden dere skulle få. 11 De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, pekte fram mot, og hvordan den tiden ville bli. For Ånden vitnet om Kristi lidelser og den herlighet som siden skulle komme. 1 Pet 1:10-11

Denne frelsen var noe profetene forstod skulle komme. De forkynte budskapet med undring i stemmen. De må ha forstått at noe stort var i gjære og at Guds frelse skulle komme til å overgå alt de kunne forestille seg.