Vi er godt inne i julehøytiden og trolig har du både hørt og lest juleevangeliet flere ganger. Det høres gjerne idyllisk ut, slik Lukas beskriver det. I alle fall slik vi ser det for oss, påvirket som vi er av julekrybber, julekort og julesanger som vet å male ut Maria og Josefs tur lange vandring til Betlehem, mangelen på husrom, en skitten stall og husdyr på en idyllisk, vakker og fredfull måte.
Det er ikke sikkert at bildet vi får i hodene våre er fullstendig på bærtur. På mange måter blir vi tatt med inn i den vakreste historien – nemlig om en Gud, som i sin store allmakt og kjærlighet, var villig til å gi avkall på sitt eget for å tjene og frelse mennesker.
Gud selv ble født i en stall – et synlig bevis på at Gud er Immanuel – Gud med oss. Et synlig bevis på at Gud er for oss. Et synlig bevis på at Gud har tatt bolig iblant oss og at han ønsker å vise oss sin herlighet og nåde. Et synlig bevis på at Gud ønsker å vise oss hvem han er. Det er en vakker og underfull historie. Fra et perspektiv kan vi derfor si det var en stille og hellig natt, fordi himlen ga sin beste skatt, slik vi synger i sangen.
Fra et annet perspektiv var det på ingen måte en stille natt i Betlehem da Gud kom til jord, født som et lite barn i en stall. Fra dette perspektivet er nok idyllisk, vakker og fredfull de siste adjektivene man ville brukt for å beskrive denne kvelden. Mer treffende kan man tale om en krig. En krig som måtte kjempes og vinnes for å kunne snakke om fred.
Dette perspektivet finner vi i Åp 12:1-5:
Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner. Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden. Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. Da fødte hun et guttebarn som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone. Åp 12:1-5
Det beskriver juleevangeliet fra et himmelsk perspektiv. Det er en kamp og en krig mellom Gud og dragen, som altså er Djevelen (jf. Åp 12:9), og som skriver seg helt tilbake til Adam og Evas fall. I etterkant av fallet kommer Gud med det som både er et løfte, men også en krigserklæring:
Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl. 1 Mos 3:15
Guds gjenopprettelse av fallet skulle innebære en krig mot slangen – en krig hvor Gud selv skal ramme slangens hode ved å bli et menneske. Det lille barnet i krybben var den som skulle i krig. Den natten i Betlehem, som vi gjerne ser for oss som stille og fredfull, gikk Guds frelsesplan inn i en ny fase. Den natten i Betlehem var en Guds krigshandling mot Djevelen, og Djevelen på sin side var villig til å gjøre alt i sin makt for å stoppe Guds frelsesplan. Krigen er i gang.
Dette står i stor kontrast til julestrofer som «Salig fred, himmelsk fred, toner julenatt her ned». Samtidig formidler de naturligvis noe sant. Alle julesanger om den stille og hellige natta i Betlehem som bringer fred til jord formidler noe sant fra det ene perspektivet, samtidig som den julenatta i Betlehem utløste en krig sett fra et annet perspektiv, jf. Åp 12.
Denne dobbeltheten uttrykkes av Jesus selv. I Matt 10:34 sier Jesus om sin gjerning: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» Samtidig sier han i Joh 14:27a: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.» Dette føles fort som en motsigelse. Kom han for å bringe krig eller kom han for å bringe fred? Og svaret er, ikke overraskende, begge.
Sannheten er at Gud ikke kunne skape fred før han hadde ført krig og vunnet mot det som gjorde fred umulig. Denne krigen ble vunnet ved det vi nok en gang får feire og minnes, nemlig det mysteriet at Gud ble menneske. At han tok på seg en tjenerskikkelse, som fremfor alt understrekes av en stedfortredende død på korset. På det korset ble krigen vunnet. Det som så ut som et tap var en seier:
Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol 2:14-15
Guds frelsesplan innebar å bli en av oss for å kunne ta menneskeslektens synd og straff. Nettopp derfor ønsket dragen å sluke barnet (jf. Åp 12:4). Men barnet ble aldri slukt. Barnet ble aldri overvunnet. Barnet seiret. Barnet er Løven av Juda stamme som seiret (Åp 5:5), fordi barnet også er lammet som ble slaktet og med sitt blod frikjøpte mennesker (Åp 5:9). Ved dette ble krigen mot Djevelen vunnet:
Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: «Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden. Åp 12:10-11
Den stille natta i Betlehem var en krigserklæring. Jesu rop på korset «Det er fullbrakt» var et seiersrop. Krigen er vunnet så vi kan ha fred med Gud. Vi kan med sannhet stemme i Nordahl Bruns påskesalme og synge: «Jeg har vunnet, Jesus vant, døden oppslukt er til seier. Jesus mørkets fyrste bandt, jeg den kjøpte frihet eier. Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, og jeg har vunnet!», når vi minnes det lille barnet i krybben.
«Menneske, våkn opp! Og fryd deg ved din frihet!»
