Romerbrevet regnes for hovedlæreskriftet i Bibelen. Troen på Jesus males ut og Paulus er grundigere her enn noe annet sted om dette. Det er den relativt ferske menigheten i Roma som gjennom 16 kapittel ledes gjennom det ene sentrale og livsnære forhold etter det andre.
I forkynnelse og undervisning fra brevet er det utvilsomt de åtte første kapitlene som har fått størst fokus. Dette er forståelig selv om den siste halvdelen av brevet også er svært konkret og direkte, men mer praktisk. Det siste kapitlet mistenker jeg imidlertid at anses som en transportetappe for de fleste bibellesere. Alle de rare navnene farer forbi i det man vurderer hvilket skrift man skal begynne på rundt neste sving.
Men som i alt Guds ord er det ting Gud vil lære oss også her. Her kommer to slike.
- Kjærligheten har fornavn!
Det er altså hele 35 navn som nevnes i kapitlet. 27 hilses og åtte er blant de som hilser. På mange måter er dette resultatet av Paulus virke gjennom brevets 15 første kapitler. I Rom 1:5-6 skriver han nemlig:
Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, for hans navns skyld. Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.
Med andre ord; Paulus kall som apostel hadde fått navn! De var ikke «hedninger» eller «unådde med evangeliet» for ham. De var Føbe, Epenetus, Ampliatus og Stakys. Litt tidligere i brevet formaner Paulus dem til å
La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode. Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! Rom 12:9-10
Denne kjærligheten var ingen svevende idè for Paulus. Den hadde navn! De hadde navn.
Slik er det med sann søskenkjærlighet i et kristent fellesskap. Den retter seg mot konkrete medmennesker, søsken i troen.
- Det evangeliske mangfold
De 27 navnene som hilses blir fort en grå masse for oss. De oppleves omtrent like vanskelige å uttale alle sammen og blir fort det det fremstår som; en mengde navn. Men de sier oss en hel del om menighetsfellesskapet i Rom. Det er nemlig både jødiske, latinske og greske navn blant dem. En salig blanding, bokstavelig talt.
De var med andre ord ingen enhetlig gruppe. Kapitlene rett før (kapittel 14 og 15) viser dette helt konkret. Nettopp fordi forskjellene var så store innad i fellesskapet så Paulus seg nødt til å veilede og formane inn i de ulike forholdene til matforskrifter, forholdet til helligdager og andre forhold som bandt samvittighetene deres ulikt. Om de hadde vært en enhetlig gruppe hadde ikke slike formaninger vært nødvendige!
Her var det tydeligvis noe annet som var bindemiddelet. Det var ikke økonomisk likhet, felles tradisjoner for gudsdyrkelse, oppvekstsvilkår eller andre forhold som var fellesnevneren. For dette er en kristen menighet og da vil det alltid være noe annet som dypest sett er fellesnevneren: Jesus Kristus.
Her er et sterkt kall også til ditt kristne fellesskap. Et kjennetegn der evangeliet står sterkt vil jo nettopp være mangfoldet innad i det kristne fellesskapet. Fordi evangeliet er grensesprengende vil et sant kristent fellesskap med andre ord alltid ha en del spenninger i seg, for det ikke er likhet i ytre forhold som er pregende.
Et sunt kristent fellesskap vil med andre ord ha et større indre spenn enn det naturlige ville være ut ifra samfunnet rundt. Med tiden vil naturligvis en del meninger og interesser imidlertid bli felles. Men disse vil i tilfelle være felles i den retningen Bibelen leder livene våre.
Det er to forhold vi kan ta med oss fra dette.
For det første: Om du ikke kjenner deg helt til pass i ditt kristne fellesskap kan du likevel være på riktig plass! Det er nemlig ikke din likhet i menneskelige forhold som gjør deg til en del av fellesskapet, men samfunnet med Jesus Kristus. 1. Joh 1:7 sier det slik:
Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
Fellesskapet med de andre kommer ikke av at du har de samme meningene, i hvilken grad du kan relatere deg til de andres oppvekst eller andre liknende forhold. Det har sin grunn i troen på Jesus Kristus.
For det andre: Spør deg selv hvordan din menighetssammenheng er på dette punktet. Hvor enhetlig er dere? I forhold til samfunnet rundt- er mangfoldet dere mellom naturlig? Er evangeliet fellesnevneren? Eller er det egentlig andre forhold som binder dere sterkere sammen enn fellesskapet i troen?
