Hebreerbrevet 6:18b – 20
«Vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
Dette bibelordet gir en veldig god forklaring på hva tro er. Samtidig gir det en like god forklaring på hva det innebærer å leve som en kristen. Vi skal se nærmere på dette i det følgende, og vi begynner med å si noe mer om troen. For en kristen er altså troen som et tau som det er festet et anker til. Du vet sikkert godt at når sjøfolk skal sikre en båt, så kaster de ankeret ut. Det bør helst finne feste i noe på havbunnen som er fast og urokkelig. Skjer ikke det, kan ikke ankeret hjelpe. Med andre ord; en tro som ikke er festet i noe som holder fast i liv og i død, er ikke til hjelp for noen. Troens anker må festes i Jesus Kristus. Finner den ikke feste i ham, har den ingen verdi eller nytte. Jesus er den eneste som er sikker og fast, både her i livet og i døden.
Grunnen til dette er at han har gjort alt det Gud krever skal gjøres for at du og jeg skal bli frelst. Han har oppfylt Guds lov i stedet for oss, og han har tatt imot Guds straff over våre synder. Derfor krever ikke Gud mer av enn at vi tror på Jesus. Å tro på ham er det samme som å regne med det han har gjort for oss, og ta sin tilflukt til det. Ved denne troen på Jesus alene, er du et frelst menneske.
Ankeret festet eller ikke
Bildet av båten med ankeret sier ellers en del om hva det innebærer å være en kristen, og hva det innebærer ikke å være det. Mennesker som ikke lever i troen på Jesus Kristus får et liv som ligner på en båt som ikke har ankerfeste. Mens livet er stille og rolig, ligger også de i ro. Dersom det kommer strømninger i livet, driver de med, uten å tenke over det. Når det blir storm og vanskeligheter, kommer de i fortvilelse, fordi de ikke har noe som gir sikkert feste. I livets siste strid, når døden kommer, går det evig galt.
Slik er det ikke med den som har Jesus som ankerfeste. En kristens liv blir annerledes, ikke fordi en unngår strømninger, stormer eller vanskeligheter, men fordi en har et sikkert feste når stormene og vanskelighetene kommer. Også en kristen vil kjenne det slite og dra, når det blir storm og vanskeligheter i livet. Han eller hun har likevel et sikkert feste. Om det blir storm og kast i bølgene som river i båten, driver en likevel ikke bort fra stedet der ankeret er festet. Og – utgangen på den siste striden blir evig frelse og liv. Hvorfor er det slik? Det skyldes ikke det de kristne er i seg selv, men troen alene. Troen som er festet i Jesus Kristus.
Samtidig som Bibelen lærer oss at troen alltid forholder seg til Jesus Kristus, sier den også at troen er alene. Det er viktig å ha klart for seg hva dette betyr. Troen er alene i en ganske bestemt betydning, nemlig som den eneste subjektive forutsetning for at et menneske kan kalle seg et Guds barn. Når Bibelen forklarer dette for oss setter den tro og gjerninger opp mot hverandre og sier at mennesket blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Det var på dette punktet de lutherske reformatorene ble så uenige med den katolske kirkes lære. Her læres det nemlig ennå at mennesket blir frelst ved tro og gjerninger som er formet av troen. Bibelen taler imidlertid annerledes om denne saken.
Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Rom 4:4-5
Denne sannheten har uendelig stor betydning for oss som kristne. Den viser oss hvordan vi kan få visshet om at vi virkelig er frelst. Det finnes jo en og annen, også i vår tid, som kanskje føler seg usikre med hensyn til frelsen. Slike tanker kan komme, både til dem som har levd et langt liv med Jesus, og de som er helt unge. De fanger oss, og får oss til å tenke at jeg må finne noe i meg selv som virkelig beviser at jeg er en kristen. Hva søker vi etter da?
Hva bygger vi på?
Noen kan vise til sine gjerninger og prestasjoner og tenke at de er bevis for at jeg virkelig er en kristen. Noen har klare strategier for hvordan man skal utvikle seg og vokse som kristen. Når de synes de ikke får det til, blir de ulykkelige, og tenker at jeg kan ikke være en virkelig kristen. Andre er opptatt av store opplevelser. Det gjelder å tenke rett om opplevelsene. At Gud gir oss opplevelser og erfaringer i kristenlivet er jo bare godt, og noe vi skal takke for. Men vi må ikke gjøre opplevelsene til det vi viser til, når vi skal si om vi er kristne eller ikke.
Det er bare et ankerfeste som holder når det gjelder spørsmålet om hva som gjør at jeg kan kalle meg en kristen. Ikke opplevelsene, men Jesus alene. Dette hviler troen i. Så må vi også ha klart for oss at Gud ikke bare gir oss gode opplevelser, men også sender det som smerter inn i våre liv. De tunge og vanskelige opplevelser i livet kan lett få oss til å tro at Gud er imot oss. Men Bibelen sier noe annet. Gud bruker trengsel og smerte for å styrke vår tro, og for å gjøre oss mer lik Jesus. Så dersom du for tiden har det vanskelig, ikke kutt ankerkjettingen til Jesus, men hold fast ved ham. Det er hans nåde alene som frelser deg.
I møte med alt det vi her har nevnt må vi pusse støvet av den gamle bibelske lære om hva det innebærer å være frelst ved troen alene. Det betyr faktisk at de gjerninger jeg gjør som kristen ikke bidrar til å frelse meg. Også her vil jeg vise til et ord i Bibelen som gir klarhet, nemlig det vi finner i
Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans bold, ved ham bli frelst fra vreden? Rom 5:9
Dette er ett av de ordene som setter tingene på plass for oss. Jeg kunne pekt på mange flere, for eks. Hebr. 7:25, og 1.Joh 2:1. Disse bibelordene viser oss at så lenge vi lever i troen på Jesus Kristus, så er det ikke de gjerninger vi gjør som kristne, som frelser oss. Bibelen sier at vi skal bli frelst ved Jesus, etter at vi er blitt rettferdiggjort, altså, etter at vi har kommet til tro på ham.
Varig glede
Nå når dette er sagt, har vi lagt grunnlag for å si noe om sann kristen glede. For vi skulle jo si noe om gleden også. Hva er det vi gleder oss over som kristne? Det kan selvsagt være mye, og vi har også i vår tid virkelig mye å glede oss over. Vi kan vel også komme til å tale galt om det å være glad, slik at en nærmest fornekter helt menneskelige reaksjoner som sorg eller tungsinn. La det være sagt med en gang: Kristne mennesker er ikke i stand til å glede seg bestandig. De kan som alle andre mennesker rammes av sorg, eller de kan hjemsøkes av tunge tanker. Likevel, evangeliets budskap skaper en glede som kan være der også når vi synes at livet er tungt. Hva er det for er det for en glede?
Jo, det er den som kommer når det virkelig går opp for meg at det ikke er mine gjerninger som avgjør om jeg er frelst, men bare det som Jesus har gjort. Når vi ser inn i dette blir vi glade. Vi får del i den største glede et menneske kan ha. Samtidig finnes det en glede som er nesten like stor. Det er den glede vi fylles av når vi får være vitne til at noen andre får del i den samme glede.
Av og til når jeg har forsøkt å forklare at Jesus har gjort alt det Gud krever for at vi kan kalle oss Guds barn, har jeg opplevd at noen virkelig har tatt det til seg. En og annen gang har noen også kommet til meg og sagt at de ble så glade da de forstod det Bibelen lærer om disse tingene. Det er så stort å tenke på at Jesus har levd det livet jeg ikke makter å leve. Det er godt å vite at Gud lar hans renhet og rettferdighet gjelde som om den var min. Det betyr jo at jeg er fri fra alle anklager, fra en dårlig samvittighet, og fra Guds dom.
