Et generelt råd jeg gir til bibellesere er at de leser ulike oversettelser. Om du gjør det, har du kanskje opplevd å støte på bibelvers som betyr helt forskjellige ting i ulike oversettelser? Da kan du være sikker på at du har kommet over et sted hvor oversetteren har måttet ta et vanskelig valg.
I denne serien på foross.no prøver jeg å gi en kort forklaring på mulige grunner for slike forskjeller. Jeg tar utgangspunkt i oversettelsene Norsk Bibel 88/07 (NB88) og Bibel2011 (NO11), men kan av og til kaste et blikk på andre oversettelser.
Teksten
I 1 Joh 1:4 møter vi en problemstilling som dukker opp flere steder i NT, nemlig at det er usikkerhet om det skal stå «vi» eller «dere».
I Bibelen Guds Ord og Norsk Bibel er dette verset gjengitt på følgende vis:
Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen. 1 Joh 1:4 (NB88)
Dette er annerledes i de to siste oversettelsene fra Bibelselskapet:
Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen. 1 Joh 1:4 (NO11)
Forklaring
Det er svært mange tilfeller i NT hvor akkurat denne forskjellen forekommer – altså at det finnes manuskripter som skriver «dere»/«deres» i stedet for «vi»/«vår». Av og til får dette også konkrete nedslag i at det står ulikt i oversettelser.
Den språklige forklaringen på denne forskjellen er at de to greske uttrykkene er svært like – «hymån» (deres) og «hæmån» (vår). Det er altså den første vokalen som er forskjellig. Problemet med disse vokalene er at de allerede på NTs tid begynte å nærme seg hverandre i uttale. Dette fenomenet kaller vi itakisme, og det betegner en språklig utvikling i gresk der flere vokaler gikk over til å bli uttalt med i-lyd.
Vi kan dermed kanskje forestille oss følgende scenario for å illustrere hvordan forskjellen kan ha oppstått. På en skrivestue sitter sju skrivere og kopierer bibelteksten. Når de kommer til 1 Joh 1:4, leser oppleseren, i samsvar med det som er vanlig uttale, «himån». Tre avskrivere tolker dette som «hymån» (deres), fire tolker det som «hæmån» (vår). Dermed er forskjellen på plass. Språklig og innholdsmessig fungerer begge varianter helt fint.
Når det så gjelder grunnen til at Bibelselskapet har valgt annerledes enn NB88 og Bibelens Guds ord, skyldes det en helhetlig vurdering av tekstgrunnlaget man oversetter ut fra. Dette tar oss inn i en stor og komplisert debatt om tekstoverlevering.
I kortform er det slik at vi til en viss grad kan dele mange av tekstfunnene inn i noen hovedgrupper. Den viktigste av disse gruppene er den bysantinske teksttradisjonen. Flest manuskripter følger denne tradisjonen og i noen sammenhenger brukes begrepet «textus receptus» eller «majoritetsteksten» om dette. Da Luther og reformatorene oversatte NT, brukte de en grunnlagstekst som stod i denne tradisjonen.
Etter hvert som det ble gjort flere tekstfunn, utviklet den tekstkritiske vitenskapen seg stadig mer. Det som da skjedde var at man stilte spørsmål ved om det nødvendigvis alltid var slik at den bysantinske teksttradisjonen var den beste og mest opprinnelige. I nyere vitenskapelige utgaver av NT på gresk følger man derfor ikke lenger den bysantinske teksten, men har i stedet rekonstruert, på bakgrunn av et nøye tekstarbeid, det man vurderer som den eldste og beste teksttradisjonen.
Og dermed nærmer vi oss bakgrunnen for forskjellene mellom de norske bibelutgavene. Bibelselskapets to siste utgaver har nemlig hatt en helt annen åpenhet for å følge de lesevariantene som foreslås i de vitenskapelige utgavene av NT, mens NB88 og Bibelen Guds ord primært forsøker å stå i tradisjonen fra reformasjonen, ved å legge majoritetsteksten til grunn. Dette gjøres ikke konsekvent, men tendensen er helt åpenbar.
Vurdering
Når man skal vurdere hvilket valg som er best, koker det egentlig ned til hvordan man tenker om tekstgrunnlaget man oversetter fra. Det finnes argumenter for og mot enten man følger majoritetsteksten eller man er åpen for å følge de vitenskapelige utgavene av NT, primært representert ved Nestle-Aland-versjonen (NA27 eller NA28).
Det finnes grupper som vil nærmest åndeliggjøre «textus receptus» og si at dette er den sanne bibelteksten som Den hellige ånd har våket over gjennom århundrene. Det mangler ikke nettsider om dette. Jeg vil være tilbakeholden med å tenke slik. Så lenge vi ikke sitter på manuskriptene fra hånden til Paulus eller Johannes, kan vi ikke vite med 100 % sikkerhet hva som var den opprinnelige teksten. Det vi derimot kan være trygge på, er at ingen lærepunkter rokkes av denne usikkerheten.
Hvis vi så stanser opp og reflekterer litt over 1 Joh 1:4, kan det være verdt å merke seg nyansen som oppstår om vi velger den ene eller den andre teksten.
Dersom vi går for «vår glede», blir betydningen at vissheten om at menigheten får dette brevet og mottar den undervisningen Johannes har på hjertet, skaper glede hos ham og dem rundt ham. Da ligger vekten på sinnelaget til avsenderen. Hvis vi leser 2. og 3. Johannes’ brev, ser vi av dem at nettopp sinnelaget til apostelen er framtredende.
Hvis vi derimot velger å oversette med «deres glede», ligger vekten på den effekten brevet er ment å skape hos tilhørerne/leserne. Da er poenget at undervisningen som gis i brevet er ment å skape trygghet og glede i troen.
