Publisert

Vår svakhet hindrer ikke Guds kraft


Ca leselengde:
16 min

Tekst: Arne Helge Teigen



Jeg må altså rose meg, enda det ikke er til gagn. Men jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren. Jeg kjenner et menneske i Kristus om han var i legemet, vet jeg ikke, Gud vet det en som for fjorten år siden ble rykket inn i den tredje himmel. Jeg kjenner dette menneske om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke. Gud vet det. Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale. Denne mannen vil jeg rose meg av, men meg selv vil jeg ikke rose meg av uten av min svakhet. For om jeg likevel skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg. Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne ba jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk! 2. Kor 12:1-10

Menigheten i Korint ble bygd opp under dramatiske omstendigheter ved apostelen Paulus' tjeneste i byen. Dette kan vi lese om i Apostelgjerningene kapittel 18. Etter at Paulus forlot forsamlingen, oppstod det problemer og stridigheter. En av årsakene til dette var påvirkning fra noen som var motstandere av Paulus og hans forkynnelse. Disse personene ønsket å få den posisjonen Paulus hadde i forhold til de troende. I virkeligheten betydde dette at de forsøkte å innta en posisjon i forhold til andre kristne som Gud bare hadde gitt til noen få utvalgte menn, nemlig det å være Jesu Kristi apostel. Jesu apostler mottok åpenbaringer fra Jesus selv. Deres oppgave var å gi disse åpenbaringene videre. Som et resultat av deres forkynnelse og forfatterskap ble det Nye testamentet til, og med dette var også aposteltjenesten avsluttet. Den skulle ikke videreføres av andre.

Paulus visste at ingen annen enn ham og de Jesus selv hadde utvalgt, kunne være apostler i samme betydning som han selv var det. Han var derfor tvunget til å reagere overfor motstanderne. Gjorde han ikke det, ville det føre til at de som trodde på Jesus i Korint begynte å lytte til et budskap om Jesus som ikke var fra Gud. At Paulus frykter nettopp dette, fremgår klart av 2. Korinterbrev 11:4. Vi ser av dette verset at de troende i Korint var ukritiske. De brydde seg ikke om å undersøke om det som ble forkynt var i samsvar med det de tidligere hadde lært fra Det gamle testamentet, eller av Paulus, men de tok imot alt som ble presentert for dem:

For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne. 2. Kor 11:4

For å nå sitt mål brukte Paulus' motstandere en taktikk som er ganske vanlig. De svertet Paulus, samtidig som de fremhevet seg selv. Leser vi de to brevene som Paulus skrev til menigheten i Korint blir dette ganske tydelig. Allerede i de tre første kapitlene i 1. Korinterbrev ser vi at Paulus må imøtegå noen som talte nedsettende om hans forkynnelse. I kapitlet foran vår tekst, er det tydelig at de også kritiserte hans person. Paulus kan nok virke sterk når han skriver brev hevdet de, men når han kommer selv er han svak. Ved sin nedsettende tale forsøkte de å skape inntrykk av at Paulus manglet nødvendige forutsetninger for sin tjeneste. En annen anklage var at Paulus angivelig hadde lite av åndelige opplevelser å vise til.

Det ser ut til at Paulus var i villrede med hensyn til hvordan han skulle forholde seg til dette uverdige spillet. Hans meningsmotstandere utfordret ham på noe som betydde mye for ham som kristen, nemlig det å ikke fremheve seg selv, eller å stole på seg selv. Hele situasjonen førte derfor Paulus inn i et vanskelig dilemma. Han var på den ene side overbevist om at hans egne forutsetninger ikke var avgjørende for at Gud kunne bruke ham. På den annen side visste han også meget godt at han var sine meningsmotstandere overlegen. Ingen av dem kunne hamle opp med hans intellekt, høye utdannelse, lederevner eller mot. Paulus var ganske enkelt et fremragende menneske, men som kristen ønsket han altså ikke å fremheve eller å rose seg av alt dette. Det ville gi næring til hovmod, og dersom hovmod og selvhevdelse fikk styre hans liv, ville det på sikt bli umulig for ham både å tjene Jesus og å være en sann kristen. Samtidig var Paulus også klar over at dersom han ikke avslørte sine motstandere, så ville flere av de kristne i Korint la seg overbevise av deres lære, og vende ryggen til det sanne budskapet om Jesus og frelsen.

Dermed tvinges Paulus til å skrive, også om seg selv. Men når han først gjør det presiserer han at det ikke er gagnlig (v.1). I kapittel 11 nevner Paulus en rekke ting som han kunne rose seg av. I vår tekst kommer han til noe som han ser ut til å være veldig tilbakeholden med å tale høyt om, nemlig sine uvanlige åndelige opplevelser. Når Paulus likevel har fortalt litt om sine store åndelige opplevelser, så skynder han seg å føye til at han ikke vil rose seg av dem. Dette var sikkert overraskende og uforståelig for de som leste brevet Paulus skrev til korinterne. Det Paulus sier om dette overrasker mange også i dag. De fleste tenker nemlig at den som har store åndelige opplevelser bør snakke meget høyt om dette til andre. Få er oppmerksom på den fare som er forbundet med nettopp dette, nemlig at de som har store opplevelser får en slags særstilling, og at den oppmerksomhet en kan bli gjenstand for fører til at de blir store i seg selv.

Paulus ser den fare som det her dreier seg om. Når han først skal skrive om noe som virkelig har ført til at Guds kraft har fått virke gjennom ham, peker han derfor på noe helt annet enn sine store åndelige opplevelser, nemlig noe han kaller en "torn i kjødet". Det vil si, en smerte eller lidelse som Gud hadde ført inn i Paulus sitt liv. Paulus hadde forstått at denne lidelsen hadde større betydning for hans liv som kristen, og for hans tjeneste, enn de store åpenbaringene som han hadde fått oppleve.

Paulus sier ikke noe om hva hans torn i kjødet er. Vi forstår likevel at det dreier seg om noe som skaper vedvarende smerte, noe som ydmyker ham og holder ham nede. Han lar oss også forstå at han i første omgang ikke forstod meningen med tornen. Gud hadde gitt ham en krevende tjeneste. Hvorfor måtte han da bære på noe som gjorde det vanskelig for ham både å gjennomføre tjenesten og å leve som en kristen? Slik synes Paulus å ha tenkt. Han forteller derfor at han først bad Gud ta tornen bort. Hele tre tunge bønnekamper slet han seg gjennom.

Men Gud gav altså ikke Paulus det svar han ønsket. I stedet lot han ham forstå hva som var meningen med tornen. Merkelig nok var tornen nødvendig for å hindre enkelte virkninger av de åndelige opplevelser som Paulus hadde hatt. Hensikten med den var at ikke skulle gjøre ham hovmodig. Dette forstod Paulus meget godt ? etter en tid, derfor skriver han:

For at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 2. Kor 12:7

Dette betyr ikke at opplevelsene og åpenbaringene som Paulus fikk var et onde i seg selv. De var også nødvendige for Paulus' tjeneste. Likevel var det altså en fare med dem. De kunne gjøre Paulus hovmodig, og dermed hindre at Guds kraft fikk virke gjennom ham. Når Paulus skal forklare hvorfor Guds kraft virket gjennom ham, viser han derfor til tornen. Den gjorde ham liten i egne øyne, og nettopp derfor førte den til at det ble rom for Guds kraft i Paulus' liv og tjeneste.

Paulus fikk altså en forklaring på hvorfor han måtte ha en lidelse i livet. Ikke alle får en slik forklaring. Noen må gå med tunge lidelser gjennom hele livet, uten å forstå meningen med det. Likevel kan også disse lære noe av det Paulus skriver om sin torn i kjødet. Selv om deres lidelse er gåtefull, innbys de til å søke Jesus Kristus, leve i hans frelse og legge sine liv i hans hender. De innbys til å prøve Gud, gi seg til ham, og holde seg nær til ham. Søker de inn i samfunnet med Jesus vil de få oppleve at Guds kraft også gjør seg gjeldende gjennom dem, og at det kan bli til hjelp for andre mennesker. Kanskje på en måte de ikke kan forutse på forhånd.

Paulus fikk ikke bare et svar på hva som var meningen med hans torn i kjødet, men to. Det ene av disse svarene har vi allerede skrevet litt om, og vi skal se nærmere på det andre svaret i det følgende. Tornens hensikt var ikke bare å hindre Paulus i å opphøye seg selv. Hensikten var som antydet ovenfor, at Guds kraft skulle virke gjennom ham. Dette synes vi er merkelig. Vi har lett for å tenke at dersom Gud skal virke gjennom oss så må han gi oss sin kraft på en slik måte at vi føler oss sterke. Men Gud går altså ikke frem på den måten. Den Gud vil virke gjennom med sin kraft, tukter og ydmyker han, slik at hun eller han faktisk ikke føler seg sterke. Dette betyr ikke at Gud dermed vil gjøre dem nedstemte og triste til enhver tid. Forholdet er tvert om, Gud vil gi dem en glede og en frimodighet som trives midt i deres svakhet. Dette skal vi komme tilbake til nedenfor. Først skal noe annet sies.

Kanskje noen som leser dette har noe i livet som kan sammenlignes med den tornen Paulus slet med. Du tror på Jesus og du regner deg som et frelst menneske, fordi Jesus har betalt og gjort opp for alle dine synder. Du vet at du har fred med Gud gjennom Jesus. Likevel føler du deg så svak og maktesløs. Du spør hvordan du kan tjene Jesus, og gjøre noe for ham, når du bærer på noe i livet som du synes er til hinder for å tjene ham. Det kan være sykdom, vanskeligheter som påføres deg av andre mennesker, eller noe annet i din livssituasjon som trykker deg ned. Det kan være noe du skammer deg over, noe som du ikke tør snakke med andre mennesker om. Du vil så gjerne bli kvitt det, men Gud svarer ikke din bønn.

Har du det slik skal du få høre at Gud gav en hjelp til sin tjener Paulus, som han også vil gi til deg. Gud løste ikke Paulus fra lidelsen, men han gav ham ord som reiste ham opp. Disse ordene gav ham glede og frimodighet midt i lidelsen. De ordene det dreier seg om har en dobbel virkning. For det første gav de Paulus en forsikring om at hans forhold til Gud var i orden. Tross den uro som tornen forårsaket i hans liv, hadde han fred med Gud. For det andre viste det seg at de samme ordene også var selve kilden til den kraft Gud ville skulle virke gjennom Paulus. Hvilke ord var det så Gud gav Paulus? La oss peke på to ting som teksten vår sier om dette:

Det første Gud sier til Paulus er at "min nåde er nok for deg". Er ikke det et underlig svar å gi til en som har en lidelse å bære på? Er det noe poeng å tale om nåde til en kristen som lider? Og - er budskapet om Guds nåde og frelse noe å komme med til deg, med de problemer som du sliter med? Kan budskapet om nåden gi noen trøst og hjelp også til den som lider? Det får vi svar på dersom vi ser nærmere på hva nåden egentlig er.

Hva er nåden? Den er ikke en åndelig vitamininnsprøytning, eller en slags udefinerbar følbar kraft som får deg til å kjenne deg som en sterkere og bedre kristen. NÅDEN ER ET BUDSKAP. Nåden består i ord. Ord som sier til deg at Gud daglig tilgir deg dine synder for Jesu skyld. Ord som sier at Jesu frelsesverk er nok til å frelse deg fullkomment. Min nåde er nok for deg, sier Gud. Det betyr at ingenting av det som anklager deg og gjør deg mismodig kan sette Jesu frelse og tilgivelse ut av virkning for deg. Jesu nåde er nok til å frelse deg, samme hva du føler og tenker om deg selv. Den er nok, fordi den hviler i det Jesus gjorde da han døde for deg på korset. Når nådens ord får rom i ditt hjerte blir du glad. Du får en fri samvittighet og frimodighet overfor Gud og mennesker.
Men nåden har altså også en virkning som går utover det vi nå har skrevet. Den er ikke bare nok til å frelse deg. Den er også nok til at Guds kraft kan virke gjennom deg. "Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet, sa Gud til Paulus. Det samme sier han til deg, og med dette budskapet viser han deg at Guds kraft virker og når sitt mål i deg, gjennom budskapet om syndenes forlatelse.
Å forstå dette er ikke lett. Jeg har tenkt litt på hvordan jeg skal forklare hvordan evangeliets kraft virker gjennom en kristen, og jeg er bare i stand til å forklare det et stykke på vei, når jeg viser til mine egne erfaringer. La meg likevel prøve. Da jeg arbeidet som misjonær i Peru følte jeg meg mange ganger liten og hjelpeløs. Situasjonen i arbeidet og i landet var til tider vanskelig. Hva skulle vi gjøre for at flere kunne bli frelst, hvordan skulle vi gå frem for at de som var kommet til tro ble bevart som kristne? Spørsmålene var mange, arbeidsmarken var hard, få ble omvendt.

Når jeg tenker tilbake på hvordan det kan forklares at noen likevel ble omvendt til Gud, når jeg spør etter en forklaring på hvordan det skjedde, så ender jeg opp med et svar. De som ble frelst fikk på en eller annen måte høre evangeliets budskap, ordet om syndenes forlatelse. Det kunne skje gjennom en misjonær eller ved en nasjonal medarbeiders munn. Og - budskap virket med Guds kraft på dem som hørte det, det dro på dem, og det førte dem til tro.

For meg har dette blitt forklaringen på hvordan Guds kraft virker gjennom en svak kristen. En kristen som er svak i den betydning Paulus skriver om her, har selv bruk for evangeliet. Han trenger det som mat for sin egen sjel, og når han nærer seg av det får han også trangt til å bringe budskapet videre til andre. Så viser det seg at Guds kraft er nedlagt i evangeliets budskap. Budskapets kraft gjør seg gjeldende, selv om den som bærer det frem, selv er svak.

Det er altså i det budskapet som Paulus kaller «Ordet om korset», at Guds kraft ligger skjult. Dette skriver Paulus selv om, blant annet i 1. Korinterbrev. 1:18:

For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

Etter å ha imøtegått sine motstandere trekker Paulus til sist en konklusjon som må virke uforståelig både for hans motstandere, og for kristne som ikke er lært av Gud om hva Guds kraft er og hvordan den virker. Han sier at han roser seg av sin svakhet, og at han er vel til mote i svakhet. Når jeg er svak er jeg sterk sier han, midt i svakhet og lidelse er jeg glad, og frimodig. For - Bare når jeg er svak har jeg bruk for Guds nåde.

Hva skal til for at du og jeg skal få del i noe av den samme visdommen? Hva skal til for at Gud kan føre oss frelst hjem til Himmelen? Hva skal til for at hans kraft skal virke gjennom oss? Jo Gud må få handle med oss slik han vil. Han må ved å føre oss på sine vier i livet sette oss i situasjoner der han kan vise oss hva sann visdom og åndelig forstand består i. Han må lære oss å tenke annerledes enn det som er naturlig for oss, lære oss sannheten i at den som er svak i seg selv, ved troen på evangeliet blir sterk og frimodig i Herren.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisning

  2. Korinterbrev  12: 1-10

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Arne Helge Teigen.
  Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Han er gift med Ellen, har tre barn og bor i Oslo.
   Ressurser av Arne Helge Teigen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.