Publisert

Bibelen på slakk line Et dypt teologisk og filosofisk løsningsforslag på bibelvitenskapens utfordringer


Ca leselengde:
8 min

«Bibelen på slakk» line er en bok som gir (mye) mat for tanken, identifiserer gjenkjennelige problemer og presenterer et løsningsforslag vel verdt å jobbe videre med. Det er 342 sider med tidvis krevende tankerekker og man bør helst ha ganske god teologisk og filosofisk skolering for virkelig å kunne gå i dialog med boken.

Selv befinner denne anmelderen seg et godt stykke bak de skarpeste hodene og min lesning av boken bærer preg av at jeg evner å følge tankerekkene til forfatter Raymond Lillevik et godt stykke på vei, men at jeg ikke er tilstrekkelig skolert i filosofi til å kunne gi en tilfredsstillende og informert vurdering av hans beskrivelse og bruk av ulike tenkere og deres posisjoner.

Skal man lese boken, anbefaler jeg at man begynner med å lese denne artikkelen, som Raymond Lillevik selv har skrevet, hvor han på en kortfattet og fin måte oppsummerer hva han forsøker å gjøre i boken.

Før man så tar fatt på å lese selve boken, anbefaler jeg å lese innledningen (side 11-29) grundig. Den gir en god og nyttig inngang til stoffet og diskusjonene som følger. Boken er så inndelt i tre hoveddeler og en konklusjon. Hver av disse hoveddelene er forsynt med en kort introduksjon. Det er lurt å lese gjennom alle disse også, slik at man får en fornemmelse av hva som er oppe til diskusjon i hoveddelen. Dermed får man følgende struktur på boka:

1

I første hoveddel identifiserer og diskuterer Lillevik ulike problemer man støter på i møte med bibelforskningen. Stikkord er kanondannelse, diskusjon om Bibelens troverdighet og diskusjon om forståelse og mening. Kapitlet gir en oversikt over mange problemstillinger som er velkjente både for teologistudenter og dem som har fulgt med i debattene om hvorvidt bibelforskningen er noe man skal omfavne eller avvise.

Det som gjør denne oversikten ekstra nyttig og viktig, er at Lillevik påviser at det ikke er et nytt fenomen at bibellesere opplever at ulike sider ved Bibelen er utfordrende. I enkelte kristne miljøer kan man av og til høre om «den farlige teologien». Det er et utsagn jeg til en viss grad kan forstå, men framstillingen til Lillevik viser at teologien, det vil si arbeidet med Bibelen, alltid har vært «farlig» og påført bibellesere anfektelser på Bibelens vegne.

2

Bokens andre hoveddel presenterer og diskuterer den lutherske filosofen Johann Georg Hamann, en meget fascinerende tenker som levde i Königsberg samtidig med Immanuel Kant og som var en av Kants fremste kritikere. Som god lutheraner var Hamann opptatt av læren om Kristi to naturer og dens relevans for teologien. Hamann anvendte denne læren på Bibelen, noe mange hadde gjort før ham.

Men som lutheraner hadde Hamann også en annen ressurs til rådighet, nemlig den lutherske korsteologien. Og her blir bidraget til Hamann svært interessant. Ved å bruke inkarnasjonen som analogi til hvordan man skal tenke om Bibelen, må man også ta med seg korset og fornedrelsen. Dermed gis det en løsning på Bibelens «brysomme» sider som er uventet, men vel verdt å reflektere over.

Ved å forstå Bibelens menneskelige side i lys av stikkordene «tilpasning» og «fornedrelse», blir det litt mer forståelig at Bibelen av og til oppleves utfordrende. Gud har valgt å gi sin åpenbaring i en bok skrevet og preget av mennesker, fordi han ville strekke seg helt ned til oss og komme oss i møte der vi var, både som skapte og falne mennesker. På samme måte som Herren var foraktet og forlatt av mennesker, må vi regne med at Bibelen vil bli sett ned på. Slik er det fordi den kommer til oss i fornedrelsens skikkelse, en skatt i leirkar.

Mot slutten av diskusjonen i bokens andre hoveddel introduserer Lillevik et paradoks:

Hvis Hamanns kenosis-forståelse av Bibelen stemmer, kan det nesten virke som at bibelapologetikk er mot sin hensikt. (side 237)

Hvis den ytre svakheten skal forstås slik Hamann foreslår, som et uttrykk for hvordan Gud i sin kjærlighet møter oss i vår fornedrelse, vil bibelapologetikken bli irrelevant, for den forsøker jo på det motsatte, nemlig å rydde bort alt det brokete ved Bibelen. Slike implikasjoner har jeg ikke rukket å tenke gjennom, men det representerer en oppsiktsvekkende annerledes tilnærming.

3

Bokens tredje hoveddel er viet temaet «kristen henologi». Dette bygger på arbeidet til den norske filosofen Egil A. Wyller og Lillevik definerer henologi som «læren om det dialektiske forholdet mellom det ene og annethet som tilværelsens grunnlag, og regner andre deler av virkeligheten, som erkjennelse (epistemologi) og væren (ontologi), som følger av dette» (s. 243).

Det gir kanskje ikke umiddelbart mening. Men slik jeg oppfatter det, er poenget at kristen henologi er et helhetsperspektiv der man forsøker å ta på alvor at Gud på den ene siden sett er den totalt andre, mens han samtidig har åpenbart seg og kommet oss nær. Med teologiske fagtermer snakker man om spenningen mellom det apofatiske og det katafatiske.

Det apofatiske innebærer en vektlegging av at Gud overskrider alle våre kategorier og tankemønstre, noe som gjør at vi egentlig ikke kan si noe om ham. Vi kan bare si hva han ikke er.

Det katafatiske vektlegger at Gud har åpenbart seg og at vi derfor har fått ord og språk til å si noe om Gud. Dette er et stort paradoks og tankekors.

Henologi er et perspektiv som søker å forene disse to perspektivene og poenget er at den sanne erkjennelsen oppstår når de to nevnte perspektivene møtes. Kort sagt er poenget at kristen henologi gir et rammeverk som bygger på og kan romme paradokset utlagt i andre hoveddel, nemlig spenningen mellom det guddommelige og det menneskelige.

Dette er ingen enkel bok, men den er likevel stimulerende og viktig. De siste årene er det utgitt flere bøker fra evangelikale forfattere som prøver på lignende løsningsforslag som det Lillevik gjør. Det som kjennetegner de viktigste forfatterne bak slike bøker (særlig Peter Enns og Kenton Sparks) er at de (nesten ukritisk) har omfavnet store deler av den mest radikale bibelkritikken. Særlig noen av de siste bøkene til Peter Enns går langt i den retning. Lillevik gir ikke inntrykk av å ville gå dit og kanskje er det nettopp hans teologiske (henologiske) rammeverk som holder ham igjen. For i dette rammeverket er nettopp fraværet av en løsning som «går opp» selve saken.

I jobben min på Fjellhaug får jeg rett som det er studenter innom på kontoret som vil lufte frustrasjoner og problemstillinger de kjenner på i møte med Bibelen, bibelvitenskapen og den teologiske debatten i kristen-Norge.

De fleste problemstillingene de kommer med kjenner jeg igjen fra egne kamper og ofte svarer jeg at problemet med å studere teologi er at man lærer ting som, dersom man virkelig slipper det innover seg, er skikkelig utfordrende. Det trenger ikke en gang å være avanserte og tekniske hypoteser om fire kilder til Mosebøkene eller tre eller flere forfattere av Jesajaboken. Slike hypoteser kan man nemlig avvise som konstruksjoner som tilføres utenfra og har sin opprinnelse i forskerens mer eller mindre geniale tanke.

Verre er det når det er teksten selv som skaper problemer. Det kan være «enkle» ting som ulike tekstvarianter; at NT siterer GT i en ordlyd som ikke finnes i GT; at Matteus sin versjon av helbredelsen av den blinde (Bartimeus) har med to blinde, mens Markus og Lukas bare har én; åpenbare «feil» som at Matt 27:9 siterer noe som synes å komme fra Sakarja, men selv sier at kommer fra Jeremia; eller at Jesus kaller sennepsfrøet minst av alle frø, noe vi vet at ikke stemmer.

Med en gang man beveger seg inn i teologifagets underfundige verden, får man en rekke anfektelser på kjøpet. Jeg har for lenge siden erkjent at jeg resten av livet kommer til å måtte leve i en eller annen tilstand av konstant «anfektelse» når det gjelder utfordringer jeg støter på i mitt arbeid med Bibelen.

Slike problemer kan man møte på ulike måter. Noen ender opp med å avvise Bibelen, noen med å etablere et skille mellom hva de forholder seg til og hva de ikke forholder seg til (dette er kanskje noe vi alle, bevisst eller ubevisst, gjør i noen grad), atter andre går i intens nærkamp med hvert problem og leter etter plausible forklaringer.

Det siste har blant annet resultert i en rekke bøker som tar opp og drøfter vanskelige steder i Bibelen. I sine forelesninger i dogmehistorie sier Carl Fredrik Wisløff at løsningen i den lutherske ortodoksien var å si at dersom man kunne tenke seg en plausibel forklaring på et problem, måtte det med nødvendighet tale til Bibelens fordel. Flere andre løsninger finnes også.

Poenget mitt er å si at ingen teologistudenter slipper unna utfordringene fra bibelvitenskapen. Alle må respondere på dem. Det er dette som ligger bak boka til Lillevik. Han kommer med et løsningsforslag som er dypt forankret i viktige teologiske innsikter. Derfor fortjener boken hans oppmerksomhet og diskusjon.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
8 min
Ressurstype

  Boktips

Emne

  Fortolkning

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Knut Kåre Kirkholm.
  Knut Kåre Kirkholm er gift med Marianne, har tre jenter og bor i Oslo. Han jobber som høgskolelektor på Fjellhaug internasjonale Høgskole, lærer på Bibelskolen Fjellhaug og redaktør av magasinet Fast Grunn.
   Ressurser av Knut Kåre Kirkholm
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.