Ireneus av Lyon er noen ganger fremstilt som en som satte strenge grenser for hva som er kristendom, som skjøv alt han ikke anså som teologisk korrekt ut i kulden. Men han var ikke en akademisk systembygger i trygg avstand fra begivenhetene, han var biskop for en hardt prøvet kirke. Menigheten i Lyon hadde på 170-tallet vært utsatt for brutale forfølgelser. Kristne var blitt arrestert, torturert og drept; biskopen Potheinos døde i fengsel, og flere av menighetens medlemmer ble martyrer. Det var en liten, skadeskutt flokk som stod igjen – uten ledelse, uten beskyttelse, og med et presserende behov for å holde fast ved sin tro midt i kaoset.
Det er i denne situasjonen Ireneus blir sendt – bokstavelig talt som en som skal «berge stumpene». Før han selv ble biskop, ble han sendt fra Lyon til Roma som utsending for de forfulgte kristne, for å megle i kirkestrid og sikre fellesskapet. Han trådte altså inn i sin rolle som teolog og hyrde ikke først og fremst gjennom bøker, men gjennom ansvar, lidelse og konkret kirkelig erfaring. Dette preger hele Mot kjetterne. Boken er skrevet av en mann som vet hva som står på spill.
Samtidig står han i en tydelig og levende tradisjon bakover. Som ung hadde han vært elev av Polykarp av Smyrna, som igjen hadde vært i flokken rundt Johannes, disippelen som ifølge tradisjonen hvilte ved Jesu bryst. Denne apostoliske kontinuiteten er ikke for Ireneus et fromt symbol, men en konkret virkelighet: en ubrutt kjede av vitnesbyrd og overlevering.
Med utgivelsen av Mot kjetterne foreligger for første gang på norsk et utvalg av hovedverket til Ireneus, den første store kirkefaderen og en av kristendommens mest avgjørende formgivere. Det er vanskelig å overdrive betydningen av dette verket for den kristne tradisjon slik vi kjenner den. Det finnes i realiteten ingen kristne i vår tid – uansett kirkesamfunn – som ikke står i Ireneus’ tradisjon, enten man er seg det bevisst eller ikke.
Ireneus skriver i en brytningstid. Kristendommen er i ferd med å finne sin form, men denne formen er langt fra gitt. Det er nettopp dette Mot kjetterne viser med all ønskelig tydelighet. Det som i dag ofte fremstår som selvfølgeligheter – én Gud som er både skaper og frelser, Skriftens autoritet, sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamentet, inkarnasjonens realitet, kirkens apostoliske kontinuitet – er på Ireneus’ tid omstridte spørsmål. De er ikke løst på forhånd. De må tenkes igjennom, forsvares, og begrunnes.
I sentrum av Ireneus’ teologi står Kristus. Men ikke som en improvisert redningsaksjon, ikke som Guds «plan B» etter Adams fall. Hos Ireneus er Jesus Kristus alltid skapelsens mål. Inkarnasjonen er ikke en nødutgang, men selve nøkkelen til å forstå hvorfor verden i det hele tatt er til. Mennesket er skapt med tanke på Kristus, og historien er en sammenhengende frelseshistorie der Gud tålmodig fører sitt verk frem mot fullendelse. Dette gir Ireneus’ teologi en dybde og en helhet som fortsatt virker slående moderne.
Et annet grunnleggende trekk hos Ireneus er hans forståelse av Guds forsyn. Han er krystallklar på at det onde ikke er Guds vilje. Samtidig fastholder han med samme styrke at ingenting skjer utenfor Guds forsyn. Dette er ikke et forsøk på å glatte over lidelsens problem, men et uttrykk for en grunnleggende tillit til at historien – også i sin smerte og ufullkommenhet – bæres av Gud. For Ireneus er det avgjørende at Gud ikke mister kontrollen over sin skapning, heller ikke når mennesket faller.
Mot kjetterne er polemisk i formen, men konstruktiv i sitt anliggende. Ireneus bruker mye plass på å gjengi gnostiske systemer i detalj, ofte med en tålmodighet som kan virke fremmed for moderne lesere. Men denne omstendeligheten er en del av verkets styrke. Ireneus vil forstå før han kritiserer. Han vil vise hvor gnostikerne faktisk ender, og hvorfor deres systemer undergraver både skapelsen, inkarnasjonen og håpet om legemets oppstandelse. I møte med gnostisk forakt for det materielle insisterer Ireneus på at det skapte er godt, at kroppen er villet av Gud, og at frelsen derfor nødvendigvis må være legemlig.
Her ligger også en av verkets mest varige impulser. Ireneus’ kamp er ikke bare mot bestemte antikke kjetterier, men mot en stadig tilbakevendende fristelse i kristendommen selv: ønsket om å løsrive frelsen fra det konkrete, fra kroppen, fra historien. Denne fristelsen er høyst levende også i dag, om enn i nye former. Nettopp derfor leses Mot kjetterne ikke bare som et historisk dokument, men som et fortsatt aktuelt teologisk korrektiv.
Verket har aldri tidligere foreligget på norsk, til tross for sin sentrale plass i kristen teologihistorie. Oversettelsen bygger på Olof Andréns svenske utgave, som igjen hviler på solid tekstkritisk grunn. Det er verdt å merke seg at dette er et utvalg, ikke en fullstendig oversettelse. Noe er forkortet, særlig lange skriftutlegninger og gjentakelser. Likevel er hovedlinjene intakte. Leseren får både en inngående presentasjon av de gnostiske systemene Ireneus bekjemper, og en tydelig fremstilling av hans egen teologi. For mange vil nettopp denne balansen gjøre boken mer tilgjengelig enn en komplett, uavkortet utgave.
Mot kjetterne er ikke lettlest i moderne forstand. Den forutsetter konsentrasjon og vilje til å følge lange resonnementer. Men belønningen er stor. Her møter vi en teolog som tenker helhetlig, historisk og dypt bibelsk. Ireneus er ingen spekulativ filosof. Han argumenterer ut fra Skriften, den apostoliske tradisjon og kirkens faktiske liv. Nettopp derfor fremstår han også som en brobygger mellom den apostoliske tid og den senere dogmatiske tradisjon. Mot kjetterne minner oss om at kristendommens grunnspørsmål ikke er nye, og at svarene vi ofte tar for gitt, er frukten av en lang og krevende kamp for sannheten. Ireneus av Lyon står ved begynnelsen av denne kampen – og han gjør det med en klarhet og en åndelig tyngde som fortsatt fortjener å bli lest.
Tittel: Didaché
Oversatt av: Dag Gundersen Storla
Antall sider: 316
Forlag: Sisik forlag
År: 2025
Du kan kjøpe boken her
