Justin Martyrs Første apologi er et merkelig tidløst skrift. Det er skrevet rundt år 155 e.Kr. til keiser Antoninus Pius og det romerske senatet, men det taler like direkte inn i vår egen situasjon som kristne i en senmoderne verden der troen igjen ofte oppleves som noe fremmed, mistenkelig eller intellektuelt pinlig for vanlige mennesker. Det mest karakteristiske ved dette skriftet er ikke først og fremst Justins argumenter, men hans grunnleggende tone: en blanding av filosofisk alvor, moralsk verdighet og eksistensiell ro. Han skriver som et menneske som allerede lever i det han kaller «de siste tider» – ikke som en dommedagsprofet, men som en borger av en ny tidsalder.
Når Justin taler om at Kristus har kommet i «tidens fylde», står han helt i kontinuitet med Det nye testamente. For ham betyr «de siste tider» ikke at verden straks går under, men at historien har fått sitt sentrum. Logos – Guds evige fornuft og visdom – har trådt inn i tiden som et konkret menneske. Dermed er ikke historien lenger bare en rekke imperier som avløser hverandre. Den er blitt en fortelling med et avgjørende midtpunkt: inkarnasjonen. For Justin er dette bakteppet for hele apologien: Kristendommen er ikke en ny, eksentrisk kult. Den er oppfyllelsen av all filosofi og teologi, Guds frelsesplan fra evighet av som nå har blitt åpenbart i historien.
Denne bevisstheten preger hele hans måte å forsvare troen på. Spørsmålet melder seg uunngåelig: Hvordan blir man en god apologet? Justin gir oss ikke en metodebok, men et levende eksempel. Før sin omvendelse hadde han vandret gjennom de store filosofiske skolene – stoikere, peripatetikere, pythagoreere, platonikere – og funnet dem alle utilstrekkelige. Ikke fordi de var dumme, men fordi de manglet frelsens alvor. Da han møtte en gammel mann på stranden som talte til ham om profetene og Kristus, opplevde han at alt svaret på alt det han hadde søkt i filosofien nå stod levende foran ham.
Dette preger også hans apologetiske stil. Han ber ikke om privilegier. Han ber om rettferdighet. Han sier i praksis: Døm oss for det vi faktisk lærer og gjør, ikke for rykter og karikaturer. Han tar romerske anklager på alvor og argumenterer saklig mot dem. Når kristne anklages for ateisme, svarer han at de riktignok ikke tilber keiseren og de romerske guder, men tilber Skaperen av himmel og jord. Når de anklages for umoral, peker han på deres livsførsel, deres ekteskapsmoral, deres omsorg for fattige og foreldreløse. Når de anklages for politisk illojalitet, svarer han at de er de beste borgerne keiseren kan få; de ber for ham og adlyder lovene – så langt disse ikke tvinger dem til å fornekte Gud.
Justin viser dermed at en god apologet ikke først og fremst er en retorisk kriger, men et sannhetsvitne. Apologetikk er for ham ikke å vinne debatter, men å gjøre sannheten synlig. Det forutsetter intellektuell redelighet, respekt for motparten og en dyp indre sammenheng mellom det man sier og måten man lever troen ut på. Det er slående hvor lite polemisk han er. Han håner ikke hedningene. Han argumenterer med dem. Han tar deres beste tenkere på alvor og viser hvordan det de bare har skimtet, er blitt fullt åpenbart i Kristus.
Dette reiser et tredje, mer fundamentalt spørsmål: Er det egentlig ikke litt tåpelig å forsvare troen? Burde ikke troen bare «skinne for menneskene», stå på egne bein, uten alle disse intellektuelle krumspringene? I en tid der mange kristne enten skammer seg over apologetikk eller reduserer den til slagord, er Justin en nødvendig korreksjon. Han skammer seg ikke over evangeliet, men han forstår også at sannhet alltid møter konkrete historiske anklager. Troen eksisterer aldri i et vakuum. Den blir alltid misforstått, mistenkeliggjort eller forvrengt. Å svare på dette er ikke feighet, men kjærlighet til sannheten – og til alle som lever uten Gud og uten håp.
Justin holder frem den kristne tro som rimelig og rasjonell, som det går an å forstå. Ikke i betydningen «lett å svelge», men i betydningen dypt forenlig med fornuften. For ham er det tvert imot irrasjonelt å tro at verden har fornuftens struktur uten en fornuftig Skaper. Det er irrasjonelt å prise Sokrates for hans sannhetssøken og samtidig henrette kristne som følger det som også Sokrates kaller Logos – Visdommen personifisert i Kristus. Dermed blir apologetikken hos Justin ikke et uttrykk for intellektuell usikkerhet, men for moralsk mot. Han skriver til verdens mektigste menn vel vitende om at han selv kan bli drept. Og han blir det. Justin er ikke bare apologet. Han er martyr. Hans argumenter bæres ikke bare av logikk, men med livet som innsats.
Dette leder naturlig til det siste og dypeste spørsmålet. Hva mente for eksempel Dostojevskij da han skrev at han heller ville velge Kristus enn sannheten, dersom de to skulle komme i konflikt? Setningen har ofte blitt misforstått som en romantisk forakt for fornuften. Men i lys av Justin får den en langt mer presis betydning. Dostojevskij mente ikke at han ville velge en løgn fremfor en sannhet. Han mente at Kristus ikke bare er sannhetens lærer, men sannheten selv.
For både Justin og Dostojevskij er sannhet ikke først og fremst en idé, men en person. Logos er ikke bare en kosmisk fornuft, men et ansikt. Dermed kan sannheten ikke skilles fra godheten og kjærligheten. Hvis en abstrakt «sannhet» skulle føre til et liv i kynisme, vold eller forakt for mennesket, ville den i realiteten være usann. I så fall ville Kristus være målestokken som avslører at denne «sannheten» har mistet sitt moralske sentrum.
Justin ville ha forstått Dostojevskij umiddelbart. Hele hans apologetiske prosjekt hviler på overbevisningen om at Logos som ble menneske i Jesus Kristus, er identisk med den sanne fornuft. Dermed finnes det i siste instans ingen konflikt mellom Kristus og sannheten. Men det finnes en konflikt mellom Kristus og visse former for «sannhet» som er løsrevet fra kjærlighet, ydmykhet og barmhjertighet.
I dette lyset fremstår Første apologi ikke som et støvete forsvarsskrift fra oldkirken, men som en brennaktuell påminnelse om hva det vil si å leve i de siste tider: å leve i en verden der sannheten allerede har vist sitt ansikt, men ennå ikke er allment erkjent. Å være kristen er derfor ikke å flykte fra historien, men å stå midt i den med en ny målestokk for hva som er sant, godt og menneskelig.
Justin viser oss at det ikke er tåpelig å forsvare troen – det er tvert imot en handling av intellektuell og moralsk integritet. Og han viser oss hvordan man blir en god apologet: ved å la fornuft og liv, sannhet og kjærlighet, tanke og martyrium høre sammen. Til slutt står ikke apologetikken eller argumentene igjen, men vitnesbyrdet: Logos’ inntreden i historien har skjedd – og det har forandret alt.
Tittel: Justin Martyrs første apologi
Antall sider: 161 sider
Forlag: Solum Bokvenn
Du kan kjøpe boken her
