Navn av å leve
Forfatter: Carsten Hjorth Pedersen
Forlag: EB Media
Språk: norsk
År: 2018 (1993)
Sidetall: 216
Vi leser mye om fariseerne i Bibelen. Jesus har sine sterke konfrontasjoner med dem. Men fariseisme er noe atskillig mer enn en historisk bevegelse, det er en «åndelig grunnholdning». Slik argumenterer Carsten Hjorth Pedersen i boken Navn av å leve som kom ut på EB Media i 2018. Den er en oversettelse fra dansk, og ble første gang utgitt i Danmark i 1993.
Ved å kalle fariseisme for en «åndelig grunnholdning» settes tonen for boken ganske klart. Dette er ikke et studium i den historiske bevegelsen som ble forløpere til mye av den rabbinske jødedommen. Fariseisme er et problem alle kristne står overfor. Tendensen til å ville rote seg inn på «lovens vei» ligger snublende nær for oss alle. Fariseeren takket Gud for at han var blitt som han var blitt (Luk 18:11). Han gir Gud æren. Feilen hans er at han ikke har gitt opp i møte med Guds lov, men tror at han ved Guds nåde kan gå noen steg på lovens vei.
Gjennom bokens kapitler og 216 sider blir vi tatt med på en vandring gjennom dette krevende landskapet. Først stiller Hjorth Pedersen en diagnose om hva som kjennetegner fariseismen. Overskrifter som «Når menneskebud blir lik Guds vilje» og «Når det legges noe til evangeliet» er i seg selv talende. Her er det mange ting som er til ettertanke og som leser tvinges man til å ransake eget hjerte. Man oppdager fort at problemet nesten alltid er hvor mye fariseisme ytre sett ligner på kristendom, ikke hvor forskjellig de er fra hverandre.
Videre skriver Hjorth Pedersen om hvordan Jesus gjennom sine møter med fariseerne avslører deres inkonsekvens og hvordan hans kall til etterfølgelse avslører den motviljen som bor i hjertet. Det gjelder også i hjertet til dem som ytre sett gir sin fulle tilslutning til Jesu budskap. Selvbedrag og til slutt forherdelse er de to store farene som ligger fariseerne for hånden.
I bokens siste del går Hjorth Pedersen over til å tale varmt om Jesus som fariseernes frelser. Det finnes heldigvis en Paulus som fikk møte Guds nåde. Jesus elsker fariseeren og ønsker å få ham i tale. I møte med Jesus ble den tidligere fromheten til Paulus noe han ikke lenger regnet for annet enn skrap og søppel. Det viser hvor stor forskjellen mellom fariseisme og kristendom også er. Dette paradokset, at de er så like, samtidig som de er så forskjellige, synes jeg Hjorth Pedersen får fram på en fin måte gjennom boken.
Jeg liker også at han setter av plass til å avklare noen forhold, som nidkjærhet for den rette læren, vårt forhold til Guds lov, verdien av ytre fromhet, forholdet til de «svake kristne» og spørsmålet om psykisk helse oppi det hele. Dette er viktige spørsmål som fortjener oppmerksomhet. Det må ikke være slik at frykten for fariseisme gjør at vi slutter å kjempe for sann lære, ignorerer Guds buds plass i våre liv og slutter å snakke om fromhet. Dette er og forblir viktig.
Alt i alt er dette en god bok og jeg er glad for at boken er oversatt til norsk. Den store klassikeren i norsk kristenliv er oversettelsen av Hugo Odebergs bok om fariseisme og kristendom. Hjorth Pedersen gir klart til kjenne at han står på Odebergs skuldre, men han gjør det på en god måte med blikk for utfordringer i vår tid og i våre kristne miljøer. Det synes jeg er viktig, for når vi snakker om fariseisme er det uten tvil viktig at vi retter pekefingeren mot oss selv og ikke mot alle andre.
Hadde boken blitt skrevet i dag, ville det likevel vært interessant med et kapittel om den moralismen vi ser rundt oss i de mange politisk korrekte bevegelsene og det vi kaller «cancel culture». Flere av disse har også satt dype avtrykk i kirken. Det som kjennetegner disse strømningene, er den voldsomme iveren etter å påpeke «synd» kombinert med det totale fraværet av nåde. I sin kirkelige form er dette en underkategori fariseisme som bør tas på alvor. Mange mennesker kan komme til å bli knust av den nådeløse nidkjærheten som så ofte preger denne «rettighetskampen».
