Boktips: The rise and triumph of the modern self

The rise and triumph of the modern self – Cultural amnesia, expressive individualism and the road to sexual revolution
Forfatter: Carl Trueman
Forlag: Crossway
Språk: Engelsk
År: 2020
Antall sider: 432
Tilgjengelig som e-bok: Ja

«Jeg er en mann fanget i en kvinnes kropp»

Hvordan og hvorfor har utsagnet «Jeg er en mann fanget i en kvinnes kropp» blitt både meningsfullt og ubestridelig i vårt vestlige samfunn? Det spørsmålet er motivasjonen bak Carl Truemans bok «The rise and triumph of the modern self – Cultural amnesia, expressive individualism and the road to sexual revolution».

Den seksuelle revolusjon førte til en ny måte å tenke omkring seksualmoral, kjønnsroller og identitet, og har ledet fram til identitetsparaplyen LHBTQ+ som vi kjenner i dag. Det har vært vanlig å datere starten av denne revolusjonen til 1960-tallet. Men kirkehistorikeren Carl Truemans hovedtese er at disse omveltningene som man kunne observere fra 60-tallet og utover bare var symptomer på og et naturlig resultat av flere hundre års utvikling innen vestlig kultur.

Dagens LHBTQ+ -kultur bærer kanskje preg av å være et moderne fenomen, og framveksten av teknologiske muligheter og moderne kommunikasjonsformer har helt klart vært forsterkende elementer. Men poenget i The rise and triumph of the modern self er at dette handler om mye mer dyptgripende og omfattende ting. Utsagnet «jeg er en mann fanget i en kvinnes kropp» gir ikke mening uten at noen forutsettende, grunnleggende tanker om menneskelig identitet har fått rotfeste, og det er historien om hvordan dette har skjedd Trueman forteller.

Boka begynner med en beskrivelse av noen hovedtendenser i dagens samfunn, både når det gjelder forståelsen av det menneskelige selvet og kulturen der denne forståelsen vokser fram. Her tar Trueman utgangspunkt i blant andre sosiologen Philip Rieff, filosofen Charles Taylor og etikeren Alasdair MacIntyre.

Når det gjelder samfunnskulturen forklares deler av utviklingen i Vesten gjennom å peke på en tydelig endring i måten man forholder seg til virkeligheten på. Tidligere epoker i vestlig historie var lenge kjennetegnet av en forståelse av at verden hadde en iboende, fast autoritet og mening. Menneskets rolle og hensikt var derfor å finne denne meningen og tilpasse seg deretter.

Moderne vestlig kultur preges derimot av en helt annen tilnærming til verden. I dag innehar verden verken noen iboende orden, autoritet eller mening. Den er først og fremst å forstå som råmateriale som vi kan og må tilpasse selv. Det betyr at nøkkelen til menneskelig fremgang er at hvert enkelt individ former virkeligheten og selv tillegger den mening.

Også i forståelsen av selvet har det skjedd en tydelig utvikling, som Rieff illustrerer gjennom framveksten av det han kaller «det psykologiske mennesket» i moderne tid. Der mennesker i tidligere tider fant identitet og mening først og fremst i en ekstern, større virkelighet, som for eksempel gjennom jordbruk, samfunnsliv eller religiøs aktivitet og fellesskap, kjennetegnes det psykologiske mennesket ved at søken etter lykke og mening rettes innover mot følelseslivet. Det er i menneskets følelser, lengsler og begjær at grunnlaget for identitet, mening og lykke ligger.

Dette sammenfaller med en tendens som Taylor kaller ekspressiv (uttrykkende) individualisme. I dette ligger det at en persons identitet ikke bare er basert på interne følelser, men at disse følelsene og begjærene også må uttrykkes offentlig for å kunne utgjøre et autentisk menneske. Å undertrykke interne følelser og begjær er med andre ord å velge å ikke være seg selv fullt ut.

Ekspressiv individualisme krever også en bekreftende respons fra omgivelsene, noe som veldig ofte får en politisk dimensjon i dag. Politiske beslutninger blir nemlig motivert av et ønske om å anerkjenne ulike identiteter – som gjerne bygger på interne følelser og begjær – og legge til rette for at disse kan uttrykkes og leves ut offentlig.

Trueman viser at en slik utvikling i virkelighetsanskuelse og selvforståelse selvsagt ikke skjer i et vakuum, og at det på en tydelig måte kan knyttes til bortfallet av et felles forståelsesgrunnlag.

I Vesten har religion (kristendommen) og filosofi tidligere utgjort fundamentet for samfunnet og virkelighetsforståelsen, men i moderne tid har dette fundamentet i større og større grad blitt borte, uten at det har blitt erstattet av noe annet enn motreaksjoner på det opprinnelige grunnlaget. Rieff definerer derfor det moderne samfunnet som en «antikultur» som kjennetegnes først og fremst gjennom oppgjør med tidligere tiders ideer og praksiser.

Dette henger igjen sammen med en tydelig anti-historisk holdning i både akademia og hos vanlige samfunnsborgere. «Vi lever tross alt i (sett inn aktuelt årstall)»-argumentet er et påfallende eksempel på et underliggende premiss om at fortiden er forkastet som kilde til visdom og verdig vår respekt.

Som både årsak og virkning av dette har terapiens (i vid forstand) og utdanningssystemets funksjon endret seg. I epoker der verden hadde en iboende autoritet og mening, og filosofiske eller religiøse livsanskuelser dominerte, var det terapiens og utdanningssystemets rolle å hjelpe mennesker med å leve i tråd med disse ideene og praksisene, og på den måten fungere best mulig i samfunnet. Men i dagens antihistoriske antikultur er disse institusjonenes rolle langt på vei blitt det motsatte. Nå er målet å hjelpe mennesker til å frigjøre seg fra eksterne forventninger og i stedet utruste den enkelte til å leve i tråd med sin egen overbevisning og selvvalgte identitet, for eksempel som en mann fanget i en kvinnes kropp.

De siste 250 år

Hoveddelen av The rise and triumph of the modern self handler om hvordan disse endringene har skjedd i løpet av de siste 250 år.

Trueman skriver her en interessant og underholdende fortelling som han sporer helt tilbake til Rosseau og romantikerne på midten av 1700-tallet. Her finner han de første tydelige eksemplene på at menneskets sanne identitet ble knyttet til det indre følelseslivet. Rosseau fant i «den edle ville» (the noble savage) idealet for menneskelig autentisitet. Målet for det moderne menneske er derfor å løsrive seg fra samfunnets påførte koder og normer og søke tilbake til det opprinnelige, begjærdrevne naturmennesket.

Rosseau og de andre romantiske dikterne var på denne måten arkitekter bak den seksuelle revolusjonen gjennom at de gjorde dette autentiske, «uberørte» mennesket attraktivt for folk. Men Trueman påpeker at det var i Darwin, Nietzsche og Marx at den fikk et vitenskapelig og filosofisk fundament.

Darwin gjorde det gjennom å gi rom for at mennesket kun er resultat av naturlige prosesser, uten noe grunnleggende opphav eller natur som gir det mening og verdi. I den grad vi kan finne svar på hva som er moralsk godt, finnes dette utelukkende innenfor naturen og dens lover.

Nietzsche innsnevret dette og konstatert at det moralske grunnlaget heller ikke kan finnes utenfor det menneskelige selvet. Han avslørte nemlig opplysningstidens bløff da den avskaffa Gud som et reelt vesen, men samtidig beholdt moralen hans. For Nietzsche var det avgjørende at man tok konsekvensene fullt ut og forkastet alle former for objektiv moral. Dersom Gud virkelig er død, finnes det ikke noe moralsk grunnlag utenfor mennesket selv (ifølge han selv fantes det egentlig ikke i det hele tatt).

Marx, på sin side, tolket på samme måte som Nietzsche historien og kulturen som en fortelling om undertrykkelse, men i motsetning til Nietzsches religiøse fokus var Marx mer opptatt av det politiske og økonomiske. Hos han ble det menneskelige selvet politisert gjennom å gjøre det til en overtreder eller offer i den økonomiske maktkampen.

Den viktigste bidragsyteren i revolusjonen er likevel, ifølge Trueman, Sigmund Freud. For gjennom han gikk den fra å være ikke bare religiøs og politisk, men til å også bli seksuell. Trueman poengterer at selv om de fleste av Freuds teorier i dag riktignok er omdiskutert (for å si det mildt), så innførte han en grunnleggende forståelse av menneskets natur som har blitt dominerende i vår vestlige kultur. Freud tok nemlig utgangspunkt i Rosseaus autentiske selv, psykologiserte det og – ikke minst – seksualiserte det. Resultatet, som vi ser overalt rundt oss i deg, er en forståelse av menneskets seksualdrifter som helt grunnleggende for dets identitet.

Trueman viser så hvordan denne forståelsen ble sentral i «det nye venstre»-bevegelsen utover på 1900-tallet, som vokste fram med utgangspunkt i den såkalte Frankfurterskolen. Her ble den sammensveiset med Marxs ideologi og hans politisering av selvet. Dette tvangsekteskapet mellom Freud og Marx resulterte i en revolusjon som var like fullt politisk, men som i stedet for å rette seg mot økonomisk og materiell undertrykkelse fant sin hovedfiende i tradisjonelle forståelser av kjønnsroller og seksualmoral, som man mente undertrykte det frie individet.

Den seksuelle revolusjon er med andre ord resultatet av en lang fortelling med mange strømninger og arkitekter. Og ifølge Trueman skjer det gjennom en bestemt trinnvis utvikling underveis: Selvet blir først psykologisert, psykologi blir seksualisert og sex blir politisert.

I siste del av boka gir Trueman eksempler på noen konkrete triumfer av denne revolusjonen. Her nevner han erotisering av samfunnet som blant annet gir utslag i aksepten og utbredelsen av pornografiske framstillinger av kropp og seksualitet. Han viser også til hvordan ekspressiv individualisme har ført til det han kaller en terapeutisk forståelse av etikk og politikk. I dette ligger det at det å uttrykke sine følelser og begjær har blitt en grunnleggende juridisk rettighet og at motstand mot dette oppfattes som dehumaniserende fobi, jmf (den manglende) terskelen for å bli klassifisert som transfob i dagens debatt.

Til sist peker Trueman på LHBTQ+-bevegelsen og dens massive gjennomslag i det moderne Vesten, på tross av indre motsetninger og logisk dissonans. L’en, H’en og B’en baserer seg for eksempel på en binær kjønnsforståelse, mens T’en ofte tar utgangspunkt i kjønnsstereotypier, og Q’en på sin side avviser alle etablerte kategorier.

Fellestrekket for alle disse bevegelsene er likevel at de opplever seg som ofre for den seksuelle undertrykkelsen som tar utgangspunkt i den heteroseksuelle kjernefamilien som norm (heteronormen). LHBTQ+-bevegelsen er derfor et tydelig eksempel på en antikultur som forenes av et ønske om å destabilisere heteronormen gjennom felles politisk og juridisk lobbyvirksomhet. Det har den uten tvil lykkes med.

The rise and triumph of the modern self gir et enormt bidrag når det gjelder å forstå den verden vi lever i. Og det er her bokas store styrke ligger. Trueman skriver riktignok ut ifra en amerikansk kontekst, og noen av triumfene av revolusjonen er muligens tydeligere der enn i vår norske sammenheng. Jeg har likevel aldri opplevd tidligere at påstandene i en bok har blitt bekreftet så mange ganger i løpet av leseperioden som jeg gjorde med denne boka. Det sier noe om aktualiteten i det Trueman skriver om. Og kanskje er det ikke så rart når tema er noe såpass allment og grunnleggende som identitet og selvforståelse. På tross av at den strekker seg over 400 sider er den overraskende lettlest og underholdende (og det sier jeg som en trøtt småbarnsfar med middelmådig lesekondis).

Hva nå, kirke?

Men hva skal vi så tenke om den historien som Trueman forteller? Og hvordan bør vi som kirke respondere?

Trueman, som selv er kristen og tidligere pastor, kommer inn på disse spørsmålene mot slutten av boka, men har som mål at den først og fremst skal gi et kvalifisert utgangspunkt for videre samtaler i kirken. Derfor er hans eget bidrag her begrenset til noen få, kortfattede innspill. Disse er likevel verdt å merke seg.

For det første er det viktig å erkjenne at vi alle, kristne inkludert, er en del av den samme utviklingen. Kulturen som har ført til LHBTQ+ og valgfrie identiteter er vår kultur og. Det er lufta vi puster inn og vannet vi svømmer i. Vi kommer ikke unna at vi alle er ekspressive individualister, selv om det fortoner seg på ulike måter. Derfor har Trueman et viktig poeng når han understreker at vi ikke kan innta en ovenfra og ned-holdning i møte med disse spørsmålene. Det er fristende å tenke som fariseeren og takke Gud for at vi ikke er like ille som disse håpløse synderne, men det er verken sant eller til hjelp. Som kristne er vi kalt til å elske vår neste uavhengig av deres syn på seksualitet. Og med utgangspunkt i Jesu eksempel skal vi særlig strekke oss mot de som opplever seg på utsiden av fellesskapet, noe mange LHBTQ+-mennesker gjør.

Vi skal også være ydmyke og ta inn over oss at denne måten å forstå selvet og identitet på preger også kirken i mye større grad enn vi vil innrømme. Trueman kommer her med en interessant og ransakende observasjon om at den antihistoriske holdningen som vi kan sørge over å se i samfunnet ellers, har gode vilkår i de fleste frikirker når det kommer til liturgiske former og uttrykk i gudstjenestene.

Ekspressiv individualisme er heller ikke et uforbeholdent onde. Vektleggingen av hvert enkelt individs ukrenkelige verdighet er i tråd med bibelens menneskesyn og et mye bedre alternativ enn for eksempel middelalderens hierarkiske samfunn.

Problemet oppstår når denne verdigheten og hensikten med mennesket kobles fra en større virkelighet, og skal finne sitt grunnlag i den enkeltes individuelle overbevisning. Resultatet blir et flytende og ustabilt fundament der livsvalg og etikk ender opp med å bli et spørsmål om personlige preferanser – smak og behag. På dette grunnlaget blir det samtidig noe som er umulig å diskutere på en fruktbar måte, i hvert fall ut ifra et kristent perspektiv.

Den aller viktigste erkjennelsen fra The rise and triumph of the modern self er derfor at de seksualetiske problemstillingene som vi diskuterer i dag egentlig bare er symptomer på en mye større og dypere diagnose. Alle de konkrete spørsmålene rundt homoseksualitet, abort, porno osv munner til syvende og sist ut i spørsmålene: Hva er et menneske? Hvor kommer vi fra? Hvem er vi? Og det er måten disse spørsmålene møtes på som er hovedproblemet.

Som kristne må vi derfor gå bak symptomene og møte selve diagnosen. Vi må innse at det vi diskuterer når vi diskuterer seksualmoral egentlig er hva det vil si å være menneske. Vi må innse at setningen «jeg er en mann fanget i en kvinnes kropp» bygger på en grunnleggende oppfatning av hva et menneske er og hva som grunnlaget for vår identitet. Og dersom vi skal imøtegå denne påstanden ut ifra et kristent perspektiv så kan vi ikke nøye oss med å overfladisk avfeie det som umoralsk oppførsel. Vi må ta tak i den dypere forståelsen av selvet som ligger til grunn for at noen kan komme fram til en sånn konklusjon.

Det samme gjelder andre etiske problemstillinger som abort eller sex utenfor ekteskapet. Vi kommer ingen vei gjennom å argumentere for at slike valg er problematiske uten å ta et oppgjør med synet på mennesket og seksualitet som motiverer dem.

Så hvordan kan kirken møte dette?

Trueman kunne her med fordel brukt mer plass, men velger å trekke kort fram tre ting: For det første må den «reflektere hardt og lenge på sammenhengen mellom estetikk og kjernen i kirkens trossetninger og praksis». Med estetikk viser han til den plassen personlige historier har fått i etiske diskurser i dag. Hensynet til den enkeltes historie og behov har sin plass også i kirken, skriver Trueman, men i den grad disse blir toneangivende må de forankres i kirkens lære og ikke få forkjørsrett i tilfeller der de strider med denne.

Det andre kirken må gjøre, ifølge Trueman, er å utgjøre et ekte, sterkt fellesskap. På tross av at vi er ekspressive individualister har vi fortsatt behov for tilhørighet, og dette behovet må kirken møte med tilbud om et dyptgående, gjestfritt og transformerende fellesskap.

Til sist løfter Trueman fram behovet, særlig blant protestanter, for å gjenoppdage naturretten og et høyt syn på den fysiske kroppen. Dette, skriver han, vil kanskje ikke være med på å overbevise noen i samfunnsdebatten, men det vil være til stor hjelp for kristne ledere som ønsker å veilede sine brødre og søstre.

Personlig tror jeg alle disse tre punktene er viktige og verdt å ta med seg selv om jeg, som nevnt, skulle ønske han skrev mer utfyllende her. Samtidig blir det vår utfordring å ta opp tråden og jobbe videre med disse spørsmålene. Når det gjelder å møte det konkrete spørsmålet om menneskelig identitet tenker jeg det siste punktet er særlig viktig.

Som kristne trenger vi å dykke dypt ned i hva Bibelen sier om kroppene våre og deres betydning. Det vil gjøre oss i stand til å formidle et syn på kroppen som noe fantastisk, med gudgitte muligheter og begrensninger. Som kristne kan vi tilby en troverdig forklaring på den allmennmenneskelige erfaringen av at den både er sterk og skrøpelig, i stand til å såre og bli såret. Vi kan vise til hvor den grunnleggende seksuelle lengselen kommer fra og hva som er dens mål og betydning. Gjennom Bibelen har vi grunnlag for å ta seksualiteten vår på alvor, og samtidig sette den inn i dens gudgitte og livgivende ramme. Kort sagt har vi tilfredsstillende svar på de grunnleggende spørsmålene om hvem vi er og hva som er vår hensikt.

Den selvvalgte identiteten som den ekspressive individualismen tilbyr kan virke frigjørende og forlokkende. Men så lenge den ikke er forankret i noe dypere eller større enn våre egne følelser så vil den i beste fall bli en ustabil og sviktende grunn å stå på. I verste fall blir jakten etter å finne og definere meg selv en uhåndterlig og uutholdelig byrde å bære. Hvordan kan jeg vite sikkert at jeg gjør det godt nok?

I møte med det fåfengte strevet med å definere og bevise seg selv, tilbyr Bibelen oss grunnleggende hvile i en identitet som er gitt. Som menneske, som mann eller kvinne, skapt av Gud og elsket av han. Denne identiteten, dette selvet, trenger ikke å presteres eller uttrykkes for å bli meningsfullt eller fullverdig, Den mottas som en gave. Det er gode nyheter for alle.

Noen tips til videre lesning:

Pave Johannes Paul II: «Kroppens teologi» (finnes i både originale utgaver basert på hans katekeser og introduksjons-/kommentarutgaver)

Preston Sprinkle: "Embodied: Transgender Identities, The Church and What the Bible Has to Say"

For en mer kritisk, men likevel anerkjennende anmeldelse fra kristent hold, se: https://mereorthodoxy.com/book-review-rise-triumph-modern-self-carl-trueman/

Boken kan blant annet kjøpes her.